lørdag 31. desember 2011
torsdag 22. september 2011
Dukken
Så langt eg kan huske tilbake har mitt største ønske vært en dukke.Men eg fikk den aldri.Hvert år når jula nærma seg tenkte eg at kanskje denne gangen...men nei.Det samme tenkte eg da januarmørket krøp innpå den 11.Bursdagen min.Men DA hadde det nettopp vært jul,så kunne ikke regne med noen gaver.Og sånn gikk no årene.Hvert år kom det en katalog med ting og tang.Utstyrsmagasinet.Og der var den.Dukken eg ønska meg.Annedukken - den var nydelig,men akk så uoppnåelig.På et småbruk var det ikke penger til ting som ikke var nødvendige.Og merkelig nok så godtok vi det.
Storesøster Margareth hadde ei dukke hvor kroppen var laga av stoff,mens hodet ligna mer på et menneske.Ho fikk den hos Amerika - Lauritz.Og den var hennes.Så sånn var det.Har ALDRI sett at ho har leka med dukker,men,men..Bjørg hadde ikke noen interesser i den retningen.Så drømmen om en dukke hadde eg aldeles for meg selv.
Kari hadde dukkestue og flere dukker.Og vi var ganske oppfinnsomme.Vi klippet ørene av teddybjørnen hennes for at den skulle bli mere lik et menneske!!! Og eg lekte med Kari og dukkene hennes helt til eg var i konfirmasjonsalderen.Mens eg var redd noen skulle se det og si eg var barnslig...
Da eg fikk datteren min,Siw, ble ENDELIG drømmen min oppfylt.Ho ble født rundt midnatt i februar, og klokka 8 neste morgen begynte eg på den første kjolen hennes.Og 11 md senere kom Ingunn.Eg hadde fått to nydelige jenter som eg så gjerne ville pynte i kjoler og søte klær.Men det skjedde ting eg ikke hadde forventet ...og DET er en helt annen historie.
Den siste julen før eg ble syk og mistet evnen til å gjøre håndarbeid strikket eg ca 50 dukkeklær til bestemorjentene mine.Det var en stor opplevelse! Men i dag har unger alt som finns av leker.Håpet mitt at de klærne blir tatt vare på og kanskje en gang kan brukes av nye etterkommere.Og på den måten kan eg kanskje ha bidratt til noe.
Denne historien er verken spennende eller litterær.Men den er viktig for MEG.Fordi eg SER hvorfor ting blir som de blir.At vi tar med oss erfaringer som gjør oss til den vi er.
Storesøster Margareth hadde ei dukke hvor kroppen var laga av stoff,mens hodet ligna mer på et menneske.Ho fikk den hos Amerika - Lauritz.Og den var hennes.Så sånn var det.Har ALDRI sett at ho har leka med dukker,men,men..Bjørg hadde ikke noen interesser i den retningen.Så drømmen om en dukke hadde eg aldeles for meg selv.
Kari hadde dukkestue og flere dukker.Og vi var ganske oppfinnsomme.Vi klippet ørene av teddybjørnen hennes for at den skulle bli mere lik et menneske!!! Og eg lekte med Kari og dukkene hennes helt til eg var i konfirmasjonsalderen.Mens eg var redd noen skulle se det og si eg var barnslig...
Da eg fikk datteren min,Siw, ble ENDELIG drømmen min oppfylt.Ho ble født rundt midnatt i februar, og klokka 8 neste morgen begynte eg på den første kjolen hennes.Og 11 md senere kom Ingunn.Eg hadde fått to nydelige jenter som eg så gjerne ville pynte i kjoler og søte klær.Men det skjedde ting eg ikke hadde forventet ...og DET er en helt annen historie.
Den siste julen før eg ble syk og mistet evnen til å gjøre håndarbeid strikket eg ca 50 dukkeklær til bestemorjentene mine.Det var en stor opplevelse! Men i dag har unger alt som finns av leker.Håpet mitt at de klærne blir tatt vare på og kanskje en gang kan brukes av nye etterkommere.Og på den måten kan eg kanskje ha bidratt til noe.
Denne historien er verken spennende eller litterær.Men den er viktig for MEG.Fordi eg SER hvorfor ting blir som de blir.At vi tar med oss erfaringer som gjør oss til den vi er.
søndag 18. september 2011
Født på Aldra: EN RAPPORT FRA MØRE
Født på Aldra: EN RAPPORT FRA MØRE: Eg ble overraska da eg klikka meg inn på bloggen min og ser på¨"telleren" at mange har vært innom siden siste gang eg skrev her i juli.Tre o...
Født på Aldra: EN RAPPORT FRA MØRE
Født på Aldra: EN RAPPORT FRA MØRE: Eg ble overraska da eg klikka meg inn på bloggen min og ser på¨"telleren" at mange har vært innom siden siste gang eg skrev her i juli.Tre o...
Født på Aldra: EN RAPPORT FRA MØRE
Født på Aldra: EN RAPPORT FRA MØRE: Eg ble overraska da eg klikka meg inn på bloggen min og ser på¨"telleren" at mange har vært innom siden siste gang eg skrev her i juli.Tre o...
EN RAPPORT FRA MØRE
Eg ble overraska da eg klikka meg inn på bloggen min og ser på¨"telleren" at mange har vært innom siden siste gang eg skrev her i juli.Tre og en halv måned er gått og det har skjedd mye.Ikke alt har vært like kjekt,men MYE har vært positivt.
Har hatt 4 besøk av kjente fra nord,dessuten har Cecilie vært hjemme en tur.Og ALLE besøkene har vært kjærkomne.
Ellers har eg vært noen runder på sykehus.Noe i byen her og to ganger i Trondheim hvor eg først ble behandla for litt hjertetrøbbel (er ok av det NÅ) og etterpå operasjon i halspulsåra.Med andre ord de skar "halve hauet" av meg,men trur dåkk ikke eg overlevde det og.Nei - ukrutt forgår ikke så lett :o) Dessuten har de det beste av utstyr på st. Olav i Tr.heim.
Drømmen om en tur nordover ble ødelagt av helsa denne sommeren.Men hvem vet?Kanskje blir det annerledes i året som kommer.Det er viktig å beholde håpet.
Eg har ikke hatt energi til å skrive blogg i sommer,men har til gjengjeld hatt mange fine "møter" på fjesboka.Flere som eg ikke har hatt kontakt med på en mannsalder,og eg trur at dess eldre en blir dess mere viktig er det å opprettholde kontakten med de som kjente oss da vi var ENDA yngre enn vi er nå....
Dette var et lite livstegn til de som måtte følge meg.Det står te liv,ja!!!!!!
Har hatt 4 besøk av kjente fra nord,dessuten har Cecilie vært hjemme en tur.Og ALLE besøkene har vært kjærkomne.
Ellers har eg vært noen runder på sykehus.Noe i byen her og to ganger i Trondheim hvor eg først ble behandla for litt hjertetrøbbel (er ok av det NÅ) og etterpå operasjon i halspulsåra.Med andre ord de skar "halve hauet" av meg,men trur dåkk ikke eg overlevde det og.Nei - ukrutt forgår ikke så lett :o) Dessuten har de det beste av utstyr på st. Olav i Tr.heim.
Drømmen om en tur nordover ble ødelagt av helsa denne sommeren.Men hvem vet?Kanskje blir det annerledes i året som kommer.Det er viktig å beholde håpet.
Eg har ikke hatt energi til å skrive blogg i sommer,men har til gjengjeld hatt mange fine "møter" på fjesboka.Flere som eg ikke har hatt kontakt med på en mannsalder,og eg trur at dess eldre en blir dess mere viktig er det å opprettholde kontakten med de som kjente oss da vi var ENDA yngre enn vi er nå....
Dette var et lite livstegn til de som måtte følge meg.Det står te liv,ja!!!!!!
onsdag 20. juli 2011
Det ordner seg for snille piker - eller..
1.juli er en merkedag for meg.Det var da - for fire år siden - eg flyttet til denne leiligheten etter å ha vært gjennom ei stor hjerneblødning og et hjerteinfarkt...Det var DA eg kunne tenke på det å starte på livet igjen.
Har det blitt slik eg trodde?Eg vet ikke,det har vært mange sykehusopphold og mange opp - og nedturer.Men EN ting er sikkert - eg er VELDIG takknemlig over livet....
Det å leve med konstante smerter og nedsatt bevegelighet er vanskelig å beskrive.Det er nok en kunst å lære seg til å godta det,men en hardt arbeidende jobb er det.For den dagen en mister motet tror eg nedturen er like om hjørnet.Derfor jobber eg bevisst med min egen livssituasjon.Selv om det kanskje ikke for alle ser slik ut.
Eg har måttet finne ut hva eg KAN gjøre i stedet for å tenke på hva eg ikke kan.Eg kan jobbe med pc,se tv,gjøre enkelt husarbeid,ut å handle om eg har noen som hjelper og eg kan prate med folk...Det er sikkert mye mer eg kan,men den lista mi inneholder i grove trekk min hverdag.
Eg trur at når en er nødt å leve et så begrenset liv så blir en fort "skipla" om tingene blir snudd litt på hodet.Og når mennesker snakker OVER HODET på en.Det siste er veldig sårende og vondt å svelge.Men også dette må en lære seg å leve med dersom verden skal fungere.
Om noen skulle lese dette vil eg kanskje oppfattes som sjølmedlidende og negativ.Men det rare er at det er ikke slik eg ser meg sjøl.Eg har et brennende ønske om at folk flest skal SKJØNNE at ting som blir sagt eller gjort ikke nødvendigvis er kritikk eller mangel på forståelse for omgivelsene.Uansett hvordan verden forandrer seg så ønsker man å henge med.Å bli tatt med i diskusjona og føle at en er verd noe.
Eg leser bl.a. om ferieturer jorda rundt på facebook.Ser på bilder og koser meg med det.Men det er klart at det hender eg kjenner et stikk i hjertet når eg tenker på at det er 5 år siden eg var ute å reiste utover på sykehus!!!!!!!!!!! Ikke mindre enn 6 ganger med luftambulansen.Det er jo NOE..Verden er tilsynelatende slik den har vært,men akkurat i skrivende stund er den vanskelig.Fordi eg føler at eg ikke strekker til...men allikevel tror eg det ordner seg for snille piker...
Har det blitt slik eg trodde?Eg vet ikke,det har vært mange sykehusopphold og mange opp - og nedturer.Men EN ting er sikkert - eg er VELDIG takknemlig over livet....
Det å leve med konstante smerter og nedsatt bevegelighet er vanskelig å beskrive.Det er nok en kunst å lære seg til å godta det,men en hardt arbeidende jobb er det.For den dagen en mister motet tror eg nedturen er like om hjørnet.Derfor jobber eg bevisst med min egen livssituasjon.Selv om det kanskje ikke for alle ser slik ut.
Eg har måttet finne ut hva eg KAN gjøre i stedet for å tenke på hva eg ikke kan.Eg kan jobbe med pc,se tv,gjøre enkelt husarbeid,ut å handle om eg har noen som hjelper og eg kan prate med folk...Det er sikkert mye mer eg kan,men den lista mi inneholder i grove trekk min hverdag.
Eg trur at når en er nødt å leve et så begrenset liv så blir en fort "skipla" om tingene blir snudd litt på hodet.Og når mennesker snakker OVER HODET på en.Det siste er veldig sårende og vondt å svelge.Men også dette må en lære seg å leve med dersom verden skal fungere.
Om noen skulle lese dette vil eg kanskje oppfattes som sjølmedlidende og negativ.Men det rare er at det er ikke slik eg ser meg sjøl.Eg har et brennende ønske om at folk flest skal SKJØNNE at ting som blir sagt eller gjort ikke nødvendigvis er kritikk eller mangel på forståelse for omgivelsene.Uansett hvordan verden forandrer seg så ønsker man å henge med.Å bli tatt med i diskusjona og føle at en er verd noe.
Eg leser bl.a. om ferieturer jorda rundt på facebook.Ser på bilder og koser meg med det.Men det er klart at det hender eg kjenner et stikk i hjertet når eg tenker på at det er 5 år siden eg var ute å reiste utover på sykehus!!!!!!!!!!! Ikke mindre enn 6 ganger med luftambulansen.Det er jo NOE..Verden er tilsynelatende slik den har vært,men akkurat i skrivende stund er den vanskelig.Fordi eg føler at eg ikke strekker til...men allikevel tror eg det ordner seg for snille piker...
lørdag 25. juni 2011
Å leve ETTER hjerneblødning
Eg vil - i det som følger - prøve å beskrive hva som skjer etter ei massiv hjerneblødning.Om du som er innom her ikke vil lese det så har du min fulle forståelse.Men tror kanskje det kan være litt nyttig å vite litt.Kanskje har du noen i familien som er i den situasjonen eller i verste fall kan også du en gang bli nødt til å oppleve det..
Kroppen endrer seg totalt.Lammelser og spasmer,samt tap av muskler bidrar til at en må akseptere et nytt utseende.Sjøl har eg vært relativt heldig i så måte.Høyre fot og arm nekter å lystre ordre,eg har blitt tynnere,men ellers er det ikke verre enn at eg kan utmerket leve med det.
Smerter.Døgnet rundt med smerter.I mitt tilfelle både i arm og fot.Har lyst å hyle noen ganger,men det går da an å leve med det på et vis.Smertenivået varierer - eg syns det er ekstra ille når eg ikke har fått trening.De siste to md. har eg hatt et hjerteinfarkt som medførte "blokking" og deretter ble eg operert i halspulsåren.Et snitt som går fra øret og ned til midten av halsen.Det sier seg selv at det harmonere dårlig med akrobatikk!!Eg ha akseptert at det er smertefullt,men takler dårlig når folk spør hvordan eg har det og om eg da sier som sant er så blir eg oppfatta som hypokonder!!!!!!!!Ja,det ER sant,ikke alle som forstår når en har vondt BESTANDIG.Men da kan en jo bare unngå å spørre hvordan en har det...
Funksjonshemming.Det er tøft å takle et nytt liv mer eller mindre i rullestol,men en lærer seg det også.En lærer at det er vanskelig å besøke butikker og andre steder som er tiltenkt funksjonsfriske...MEN en lærer seg IKKE å miste lysten til å gjøre ting som var en selvfølge før.En pubtur,en ferie,lage en middag til ungene,brodere,strikke og mye,mye mer er bare blitt minner...
Det er av og til eg dusjer med hjertet i halsen,men heldigvis har det skjedd bare EN gang at eg har ramla i dusjen!Eg overlevde det også..Men så er det det at en klarer ikke å klippe neglene sine sjøl og det å sminke seg er bare historie ...
Forholdet til menneskene rundt en endrer seg også.Eg skjønner godt at noen velger "meg bort" etter disse snart fem årene som er gått - men eg setter umåtelig pris på de som IKKE gjør det.For inni meg sjøl er eg nøyaktig den samme som før.Eg blir fortere sliten,men eg har ikke endret presonlighet av den grunn.Eg er IKKE bitter,men har lov å bli skuffet når folk eg kjente ikke lenger ser meg.Det tror eg de fleste ville bli...
Eg vet ikke om eg har klart å beskrive sånn noenlunde hvordan det er å få livet snudd på hodet,men har i det minste prøvd.Facebook har bidratt til at eg har fått kontakt med mange av dere der ute - og det betyr nesten ALT for meg.Ikke minst fordi det gir meg følelsen av å være "en av dere".Og det er jo nettopp det eg er...
Kroppen endrer seg totalt.Lammelser og spasmer,samt tap av muskler bidrar til at en må akseptere et nytt utseende.Sjøl har eg vært relativt heldig i så måte.Høyre fot og arm nekter å lystre ordre,eg har blitt tynnere,men ellers er det ikke verre enn at eg kan utmerket leve med det.
Smerter.Døgnet rundt med smerter.I mitt tilfelle både i arm og fot.Har lyst å hyle noen ganger,men det går da an å leve med det på et vis.Smertenivået varierer - eg syns det er ekstra ille når eg ikke har fått trening.De siste to md. har eg hatt et hjerteinfarkt som medførte "blokking" og deretter ble eg operert i halspulsåren.Et snitt som går fra øret og ned til midten av halsen.Det sier seg selv at det harmonere dårlig med akrobatikk!!Eg ha akseptert at det er smertefullt,men takler dårlig når folk spør hvordan eg har det og om eg da sier som sant er så blir eg oppfatta som hypokonder!!!!!!!!Ja,det ER sant,ikke alle som forstår når en har vondt BESTANDIG.Men da kan en jo bare unngå å spørre hvordan en har det...
Funksjonshemming.Det er tøft å takle et nytt liv mer eller mindre i rullestol,men en lærer seg det også.En lærer at det er vanskelig å besøke butikker og andre steder som er tiltenkt funksjonsfriske...MEN en lærer seg IKKE å miste lysten til å gjøre ting som var en selvfølge før.En pubtur,en ferie,lage en middag til ungene,brodere,strikke og mye,mye mer er bare blitt minner...
Det er av og til eg dusjer med hjertet i halsen,men heldigvis har det skjedd bare EN gang at eg har ramla i dusjen!Eg overlevde det også..Men så er det det at en klarer ikke å klippe neglene sine sjøl og det å sminke seg er bare historie ...
Forholdet til menneskene rundt en endrer seg også.Eg skjønner godt at noen velger "meg bort" etter disse snart fem årene som er gått - men eg setter umåtelig pris på de som IKKE gjør det.For inni meg sjøl er eg nøyaktig den samme som før.Eg blir fortere sliten,men eg har ikke endret presonlighet av den grunn.Eg er IKKE bitter,men har lov å bli skuffet når folk eg kjente ikke lenger ser meg.Det tror eg de fleste ville bli...
Eg vet ikke om eg har klart å beskrive sånn noenlunde hvordan det er å få livet snudd på hodet,men har i det minste prøvd.Facebook har bidratt til at eg har fått kontakt med mange av dere der ute - og det betyr nesten ALT for meg.Ikke minst fordi det gir meg følelsen av å være "en av dere".Og det er jo nettopp det eg er...
søndag 5. juni 2011
????????
Vet ikke hva som skjedde,men ser ut som eg har mista siste innlegget mitt "Det bi beire i morra"!!!!!!!! Ja,ja - det får bli et nytt senere :-))
torsdag 2. juni 2011
Når blir "eldre kvinner" eldre og blir menn yngre med årene ?
Før i tiden var eldre kvinner gamle.De kledde seg annerledes etter fylt førti og eg trur forsyne meg de oppførte seg annerledes og! Det var i den tiden bare velstående bønder fant seg unge kjerringer,men tidene har jamen forandra seg !!!!
I dag forteller ikke klær så mye om kvinnens alder.Noen får fiksa på puppene og botox under nasen.Ja eg kjenner faktisk et par stykker som ser YNGRE ut enn døtrene.Ved hjelp av diverse "oppløftinger".Men går ut fra at innvendig er de likevel mødre og bestemødre.Klær trenger alle og det er kjempefint at det er mulig å gå i klær som er pene i stedet for svarte stakker eller blomstrete crimplinekjoler som eldre damer brukte på 60 og 70 tallet.
Menn,derimot,blir ALDRI eldre.Mange leter etter lykken i vennekretsen til ungene sine og får bekrefta sin manndom ved å gå på byen med damer som er både 20 og sogar 30 år YNGRE enn seg selv.Enkelte gifter seg sogar med dem og får unger på samme alder som barnebarna.Men akk som oftest bare for en stakket stund...Men det hadde vært artig å vite hva disse mennene oppnår ?????????? Det er selvsagt menn som har litt "bedre" stillinger som opplever dette.Det er ikke nødvendig å mangle selvinnsikt i privatlivet fordi om en har en såkalt bedre stilling.Og eg vil tilføye at det finnes MANGE menn som IKKE havner i den gruppen.Men det er skremmende mange.Synes no eg da.
Like barn leker best er et velkjent uttrykk.Det å velge en partner med alt for stor aldersforskjell tror eg må være slitsomt.Enten det går den ene eller den andre veien.Vi er vel alle best tjent med en partner "å eldes" sammen med.JEG ville følt meg unødvendig gammel sammen med en 35 - åring....men det er nå JEG da.Vi er alle forskjellige.Og vi blir alle eldre.Men NÅR? Eg vet sannelig ikke...
I dag forteller ikke klær så mye om kvinnens alder.Noen får fiksa på puppene og botox under nasen.Ja eg kjenner faktisk et par stykker som ser YNGRE ut enn døtrene.Ved hjelp av diverse "oppløftinger".Men går ut fra at innvendig er de likevel mødre og bestemødre.Klær trenger alle og det er kjempefint at det er mulig å gå i klær som er pene i stedet for svarte stakker eller blomstrete crimplinekjoler som eldre damer brukte på 60 og 70 tallet.
Menn,derimot,blir ALDRI eldre.Mange leter etter lykken i vennekretsen til ungene sine og får bekrefta sin manndom ved å gå på byen med damer som er både 20 og sogar 30 år YNGRE enn seg selv.Enkelte gifter seg sogar med dem og får unger på samme alder som barnebarna.Men akk som oftest bare for en stakket stund...Men det hadde vært artig å vite hva disse mennene oppnår ?????????? Det er selvsagt menn som har litt "bedre" stillinger som opplever dette.Det er ikke nødvendig å mangle selvinnsikt i privatlivet fordi om en har en såkalt bedre stilling.Og eg vil tilføye at det finnes MANGE menn som IKKE havner i den gruppen.Men det er skremmende mange.Synes no eg da.
Like barn leker best er et velkjent uttrykk.Det å velge en partner med alt for stor aldersforskjell tror eg må være slitsomt.Enten det går den ene eller den andre veien.Vi er vel alle best tjent med en partner "å eldes" sammen med.JEG ville følt meg unødvendig gammel sammen med en 35 - åring....men det er nå JEG da.Vi er alle forskjellige.Og vi blir alle eldre.Men NÅR? Eg vet sannelig ikke...
mandag 30. mai 2011
Velferd eller barnemishandling?
Eg ser ikke bort fra at mange i min generasjon kjenner seg igjen når eg husker skoleundersøkelsene på 50 - tallet :-)
Det foregikk en gang i året og hjemme hos oss starta det dagen før med SKRUBBING i balja både på langs og tvers.Mamma var nådeløs i forhold til renslighet - og sikkert vel og bra det!Negler ble saumfart og for sikkerhets skyld ble håret "løsket" for å forsikre seg om at vi hadde lus!!!!!!! Eg kan faktisk ikke huske at vi noensinne hadde det - men så ho sa - en kan jo aldri vite :-)
Etter runden i badebalja ble splitter nye underklær funnet fram.Undertrøye og eplenikkersa.Og SOM vi grudde oss.Vi måtte kle av oss i plenum og stå nede ved svartovnen ved veggen å vente på tur.Noen av oss jentene hadde fått litt antydning til bryst,andre ikke.Vi strevde hardt for å skjule hemmelighetene,men det var ikke lett.
Eg mener det var både lege og sykepleier der.Det var pirquet en dag i forveien og nå skulle det avgjøres om vi trengte sprøyte.Skrekk og gru.Noen av oss var lubne,andre tynne.Eg tilhørte siste gruppen.DA som nå og det ble ALLTID bemerket på disse dagene.
Eg måtte spise,sa de,men eg gjorde jo det.Ellers ble vi målt og veiet,og både syn og hørsel ble sjekket.Hvilket resulerte i briller som åtteåring for meg.Tror faktisk eg var den eneste som brukte briller på skolen dengang.Det positive var at eg måtte reise helt til Bodø for å få det ordnet.
Disse dagene var et mareritt.Eg var flau over å måtte stå der i undertøyet og eg følte at alle så på meg.Der var ikke bare ALLE skolens jenter samlet,men også foreldrene.Eg tror dette var ei pine for de fleste og at mange grøsser når de tenker tilbake på det.Eg skulle ha BCG vaksine og det var visst litt av en jobb.Det måtte tre mann til å holde meg har eg senere blitt fortalt.Sjøl må eg ha fortrengt det for eg husker det ikke.Men arret etter sprøya har eg enda.På låret.Utrolig at det ikke kunne løses på en bedre måte enn å la tre menn holde meg...Men det var FØR barnepsykologene sin tid.Dessverre.
Det foregikk en gang i året og hjemme hos oss starta det dagen før med SKRUBBING i balja både på langs og tvers.Mamma var nådeløs i forhold til renslighet - og sikkert vel og bra det!Negler ble saumfart og for sikkerhets skyld ble håret "løsket" for å forsikre seg om at vi hadde lus!!!!!!! Eg kan faktisk ikke huske at vi noensinne hadde det - men så ho sa - en kan jo aldri vite :-)
Etter runden i badebalja ble splitter nye underklær funnet fram.Undertrøye og eplenikkersa.Og SOM vi grudde oss.Vi måtte kle av oss i plenum og stå nede ved svartovnen ved veggen å vente på tur.Noen av oss jentene hadde fått litt antydning til bryst,andre ikke.Vi strevde hardt for å skjule hemmelighetene,men det var ikke lett.
Eg mener det var både lege og sykepleier der.Det var pirquet en dag i forveien og nå skulle det avgjøres om vi trengte sprøyte.Skrekk og gru.Noen av oss var lubne,andre tynne.Eg tilhørte siste gruppen.DA som nå og det ble ALLTID bemerket på disse dagene.
Eg måtte spise,sa de,men eg gjorde jo det.Ellers ble vi målt og veiet,og både syn og hørsel ble sjekket.Hvilket resulerte i briller som åtteåring for meg.Tror faktisk eg var den eneste som brukte briller på skolen dengang.Det positive var at eg måtte reise helt til Bodø for å få det ordnet.
Disse dagene var et mareritt.Eg var flau over å måtte stå der i undertøyet og eg følte at alle så på meg.Der var ikke bare ALLE skolens jenter samlet,men også foreldrene.Eg tror dette var ei pine for de fleste og at mange grøsser når de tenker tilbake på det.Eg skulle ha BCG vaksine og det var visst litt av en jobb.Det måtte tre mann til å holde meg har eg senere blitt fortalt.Sjøl må eg ha fortrengt det for eg husker det ikke.Men arret etter sprøya har eg enda.På låret.Utrolig at det ikke kunne løses på en bedre måte enn å la tre menn holde meg...Men det var FØR barnepsykologene sin tid.Dessverre.
søndag 29. mai 2011
Verden går videre
Dagen i dag har vært litt tøff...har nesten ikke klart å være oppe.På toppen av alt skulle eg lage til havregryn og melk for å få noe mat i meg og så får eg ikke opp melkpakken!!!!!!!!Ja,ja - det bi væl likar i morra.
Det kverner ulike tema i hodet mitt eg vil skrive om,men får vente til eg er mere "oppegående".Eg har bærre så inderlig lyst å gjøre noe annet enn sutre.Men siden eg er alene i leiligheta har eg bare leserne mine og syte til - fysja...
No ha eg syntes synd i meg sjøl lenge nok - to avsnitt e mye det :-) Eg er glad fordi eg VET eg kan greie å snu når alt virker håpløst.Eg skal åpne kjøleskapet og finne meg jordbær og fløte.Det blir knall...i mellomtiden skal eg forsøke å kjenne etter om eg får inspirasjon til et mere hyggelig innlegg...hilsen meg
Det kverner ulike tema i hodet mitt eg vil skrive om,men får vente til eg er mere "oppegående".Eg har bærre så inderlig lyst å gjøre noe annet enn sutre.Men siden eg er alene i leiligheta har eg bare leserne mine og syte til - fysja...
No ha eg syntes synd i meg sjøl lenge nok - to avsnitt e mye det :-) Eg er glad fordi eg VET eg kan greie å snu når alt virker håpløst.Eg skal åpne kjøleskapet og finne meg jordbær og fløte.Det blir knall...i mellomtiden skal eg forsøke å kjenne etter om eg får inspirasjon til et mere hyggelig innlegg...hilsen meg
lørdag 28. mai 2011
Hain Bernard
Helt ned med havet,på nordsida av Aldra hadde Bernhard butikken sin.Han bodde oppe i huset sammen med Valborg - butikken var i kjelleren.Han hadde også ansvaret for posten ei tid,men den overtok Tordis og Arne etter hvert.Det er butikken hans eg husker best.Bernhard var var en liten rund mann.Han var kvikk i replikken og skøya med oss ungan når vi kom.
Vi ungene ble sendt avgårde å handle enten det var penger i huset eller ei.Var det tomt i boksen oppi kjøkkenskapet til mamma, fikk vi skrive det opp.Det syntes eg var flaut,men slik var det den gang og Bernhard visste at han fikk pengan etterhvert.
Det var ikke alltid like lett å finne han når vi skulle handle!!!Da ble det å banke på oppe,men det betød ikke at han nødvendigvis var der.Noen ganger var han kanskje helt oppe i "parken",andre ganger bort i ishuset - eller kanskje han var "på sjyen".Det gjaldt å ha tålmodighet,men han dukket alltid opp før eller senere.
Butikken var spennende!En disk skilte kunden fra eieren,og var han i godt humør fikk vi komme bak disken å se hva han hadde.Det var ekstra spennende like før jul.Når han hadde fått julevarene inn i hus.Det hendte han hadde dukker og litt andre leker,men mest var det nok juleduka med trykte motiv og andre "pynteting".Det var lite penger å kjøpe for,men spennende å bare se på.
Eg husker også at han hadde pølser som lå i spann med lake i.Det smakte vidunderlig og var søndagskost.Tre pølsebiter hver var maks.Men det var ikke ofte å finne på menyen.Bak disken fantes det også esker med karameller,kamferdrops,sjokolade OG tyggegummi.Det siste fenomenalt godt.Toy.Små pakker med fem stykker i.Tror de kosta 25 øre.Tygde halve dagen på EN tyggegummi.Dersom vi fikk lov å kjøpe.Husker og at eg snek meg til å kjøpe en pose med sauspulver som eg akkurat rakk å spise opp mens eg gikk bakken hjem - det røde pulveret smakte fortreffelig.
Så lenge det var skole på Aldra hadde Bernhard og kunder fra Stuvland.I den tiden var det nok bedre tider,men etter at skola ble nedlagt ble det nok færre kunder.Kona,Valborg,døde så alt for tidlig og han ble alene.Men han sto hain a og beholdt butikken så lenge han kunne.Det ble helt klart merkbart da han la inn årene...
Butikken hans Bernhard er et sentralt minne fra barndommen.Han prata og tulla med oss ungan,men humøret var og variabelt..Når vi hadde fått melet,sukkeret og litt til var det å putte det i medbrakt veske og begi seg på hjemtur.I mellomtiden sto Bernhard og holdt handa på dørvrielen for han skulle alltid gjøre noe annet når vi ha handla ferdig.Det var sikkert ofte langt MELLOM kundene,men vi visste jo at om det var låst i butikken så dukket han alltid opp.Bernhard.
Vi ungene ble sendt avgårde å handle enten det var penger i huset eller ei.Var det tomt i boksen oppi kjøkkenskapet til mamma, fikk vi skrive det opp.Det syntes eg var flaut,men slik var det den gang og Bernhard visste at han fikk pengan etterhvert.
Det var ikke alltid like lett å finne han når vi skulle handle!!!Da ble det å banke på oppe,men det betød ikke at han nødvendigvis var der.Noen ganger var han kanskje helt oppe i "parken",andre ganger bort i ishuset - eller kanskje han var "på sjyen".Det gjaldt å ha tålmodighet,men han dukket alltid opp før eller senere.
Butikken var spennende!En disk skilte kunden fra eieren,og var han i godt humør fikk vi komme bak disken å se hva han hadde.Det var ekstra spennende like før jul.Når han hadde fått julevarene inn i hus.Det hendte han hadde dukker og litt andre leker,men mest var det nok juleduka med trykte motiv og andre "pynteting".Det var lite penger å kjøpe for,men spennende å bare se på.
Eg husker også at han hadde pølser som lå i spann med lake i.Det smakte vidunderlig og var søndagskost.Tre pølsebiter hver var maks.Men det var ikke ofte å finne på menyen.Bak disken fantes det også esker med karameller,kamferdrops,sjokolade OG tyggegummi.Det siste fenomenalt godt.Toy.Små pakker med fem stykker i.Tror de kosta 25 øre.Tygde halve dagen på EN tyggegummi.Dersom vi fikk lov å kjøpe.Husker og at eg snek meg til å kjøpe en pose med sauspulver som eg akkurat rakk å spise opp mens eg gikk bakken hjem - det røde pulveret smakte fortreffelig.
Så lenge det var skole på Aldra hadde Bernhard og kunder fra Stuvland.I den tiden var det nok bedre tider,men etter at skola ble nedlagt ble det nok færre kunder.Kona,Valborg,døde så alt for tidlig og han ble alene.Men han sto hain a og beholdt butikken så lenge han kunne.Det ble helt klart merkbart da han la inn årene...
Butikken hans Bernhard er et sentralt minne fra barndommen.Han prata og tulla med oss ungan,men humøret var og variabelt..Når vi hadde fått melet,sukkeret og litt til var det å putte det i medbrakt veske og begi seg på hjemtur.I mellomtiden sto Bernhard og holdt handa på dørvrielen for han skulle alltid gjøre noe annet når vi ha handla ferdig.Det var sikkert ofte langt MELLOM kundene,men vi visste jo at om det var låst i butikken så dukket han alltid opp.Bernhard.
fredag 27. mai 2011
Lykke
Lykke?Hva er egentlig det?Vi mennesker har nok mange ulike definisjoner på dette flotte ordet.Fordi vi har forskjellige oppfatninger om livet - og ordet!
Det å leve et noenlunde godt liv oppleves jo også forskjellig.Eg føler at det å få våkne hver morgen og stå opp av senga er stort.Klarer eg å yte noe eg ikke klarte dagen før gir det også en god følelse.At ungene har det rimelig bra er også viktig.Og det samme gjelder selvfølgelig barnebarna..
Men er vi flinke nok til å sette pris på dette livet?Sutrer vi over småting og glemmer vi ofte at vi tar det meste som en selvfølge?Kanskje gjør vi alle det.Det er en del av det å være menneske.
Eg sjøl har en tendens til å tenke på hva eg IKKE kan få gjort.Men HELDIGVIS så har eg fremdeles evnen til å stoppe tankegangen når eg opplever det.For eg vet så inderlig vel at det har INGEN hensikt å dvele ved det eg ikke mestrer...
Det er utrolig hva en kan finne på å gjøre dersom verden blir snudd opp ned på grunn av sykdom!!!For mitt vedkommende har det å skrive blitt en slik aktivitet.Og så har eg fullt opp med tv - program.OG tipping.Keno er topp - trekning hver kveld.Året rundt.DET er min form for utskeielse.
Eg reiser ikke på ferier til utlandet,får bare greie seg med keno i stedet.Så kanskje eg kan vinne litt slik at ungene kan få noe.DET ville vært flott å oppleve.Eg hører om folk som reiser på ferier,det ene året mer eksotisk enn det forrige.Eg gjorde det sjøl og før.Det gir et kick,men egentlig ikke stort mer.Da eg var ung var det INGEN eg kjente som reiste utenlands på ferie.Men eg kan ikke erindre at folk flest var mindre lykkelige...
En kommer ikke bort fra at lykke til en viss grad er knyttet til materielle ting.Det er godt å legge seg om kvelden uten å tenke på om en skal klare å betale husleia.Veldig godt.Det vet eg for det har ikke alltid vært sånn.Men om eg ikke hadde opplevd bekymringer så ville eg vel manglet evnen til i det hele tatt å TENKE på hva LYKKE er.Lykken er også helt klar å bry seg om noen og at noen bryr seg om deg!!!!!!!!!!!!!!!
Vi kan ikke kjøpe lykke,men vi kan forvalte den som vi sjøl vil.Og vi får ingen ting med oss dit vi skal.Bortsett fra ei skjorte...........
Det å leve et noenlunde godt liv oppleves jo også forskjellig.Eg føler at det å få våkne hver morgen og stå opp av senga er stort.Klarer eg å yte noe eg ikke klarte dagen før gir det også en god følelse.At ungene har det rimelig bra er også viktig.Og det samme gjelder selvfølgelig barnebarna..
Men er vi flinke nok til å sette pris på dette livet?Sutrer vi over småting og glemmer vi ofte at vi tar det meste som en selvfølge?Kanskje gjør vi alle det.Det er en del av det å være menneske.
Eg sjøl har en tendens til å tenke på hva eg IKKE kan få gjort.Men HELDIGVIS så har eg fremdeles evnen til å stoppe tankegangen når eg opplever det.For eg vet så inderlig vel at det har INGEN hensikt å dvele ved det eg ikke mestrer...
Det er utrolig hva en kan finne på å gjøre dersom verden blir snudd opp ned på grunn av sykdom!!!For mitt vedkommende har det å skrive blitt en slik aktivitet.Og så har eg fullt opp med tv - program.OG tipping.Keno er topp - trekning hver kveld.Året rundt.DET er min form for utskeielse.
Eg reiser ikke på ferier til utlandet,får bare greie seg med keno i stedet.Så kanskje eg kan vinne litt slik at ungene kan få noe.DET ville vært flott å oppleve.Eg hører om folk som reiser på ferier,det ene året mer eksotisk enn det forrige.Eg gjorde det sjøl og før.Det gir et kick,men egentlig ikke stort mer.Da eg var ung var det INGEN eg kjente som reiste utenlands på ferie.Men eg kan ikke erindre at folk flest var mindre lykkelige...
En kommer ikke bort fra at lykke til en viss grad er knyttet til materielle ting.Det er godt å legge seg om kvelden uten å tenke på om en skal klare å betale husleia.Veldig godt.Det vet eg for det har ikke alltid vært sånn.Men om eg ikke hadde opplevd bekymringer så ville eg vel manglet evnen til i det hele tatt å TENKE på hva LYKKE er.Lykken er også helt klar å bry seg om noen og at noen bryr seg om deg!!!!!!!!!!!!!!!
Vi kan ikke kjøpe lykke,men vi kan forvalte den som vi sjøl vil.Og vi får ingen ting med oss dit vi skal.Bortsett fra ei skjorte...........
mandag 23. mai 2011
Alene
Alene.Et tabuord eller?Eg har vært alene mesteparten av mitt voksne liv.Eg aner ikke hvorfor :-) Eg ser rimelig normal ut,eg er middels intelligent og eg er ganske snill - men stadig ALENE.
Det å leve slik betyr ikke at man nødvendigvis er ensom.Det betyr heller ikke at man er folkesky eller mannevond.Det er VERRE å være ensom I et forhold eller alene.Fordelen med å leve som eremitt er at en bestemmer stort sett sjøl hva slags innhold livet skal ha.Eller gjør en det?Kanskje det bare tvinger seg fram...
Eg har levd i forskjellige forhold,men bare det første tok fra meg det meste av livsgnisten.KANSKJE er det derfor eg er stadig alene,fordi eg ikke klarte å finne meg selv igjen.Eg vet ikke - har bare godt å si om andre menn eg har vært involvert i etter det,skulle nesten ønske at noen kunne fortelle hvordan de har opplevd meg.
Dette er et veldig personlig innlegg.Som eg legger ut på nettet.Men det spiller ingen rolle...for meg er det et middel til å finne meg sjøl.Fordi et sted mistet eg noe.
Når alt dette er sagt vil eg tilføye at egentlig har eg det veldig bra.Bortsett fra at eg akkurat nå er syk.Og det er IKKE en depresjon som plager meg....
Eg har full oversikt over ukens tv - program,eg tipper litt,er på facebook,skriver litt og har sysselsetting nok med å holde det sånn noenlunde ryddig rundt meg.Og - ikke minst - eg har økonomi så eg klarer meg.Men ALENE det er eg.Ja.
Det å leve slik betyr ikke at man nødvendigvis er ensom.Det betyr heller ikke at man er folkesky eller mannevond.Det er VERRE å være ensom I et forhold eller alene.Fordelen med å leve som eremitt er at en bestemmer stort sett sjøl hva slags innhold livet skal ha.Eller gjør en det?Kanskje det bare tvinger seg fram...
Eg har levd i forskjellige forhold,men bare det første tok fra meg det meste av livsgnisten.KANSKJE er det derfor eg er stadig alene,fordi eg ikke klarte å finne meg selv igjen.Eg vet ikke - har bare godt å si om andre menn eg har vært involvert i etter det,skulle nesten ønske at noen kunne fortelle hvordan de har opplevd meg.
Dette er et veldig personlig innlegg.Som eg legger ut på nettet.Men det spiller ingen rolle...for meg er det et middel til å finne meg sjøl.Fordi et sted mistet eg noe.
Når alt dette er sagt vil eg tilføye at egentlig har eg det veldig bra.Bortsett fra at eg akkurat nå er syk.Og det er IKKE en depresjon som plager meg....
Eg har full oversikt over ukens tv - program,eg tipper litt,er på facebook,skriver litt og har sysselsetting nok med å holde det sånn noenlunde ryddig rundt meg.Og - ikke minst - eg har økonomi så eg klarer meg.Men ALENE det er eg.Ja.
søndag 22. mai 2011
Eg vet om et sted...
På sørsiden av Aldra finner vi Hjart.På femtitallet var det flere som hadde sitt hjem der,og i fjor døde Paul, som den siste gjenlevende som bodde der .
Eg husker Gudrun og Einar,Eline og sønnene (som flyttet på femtitallet),Tordis,Ivar og Paul,Jørgen,"Alf på Hjart",Anne og Olav med døtrene Helga og Edna - mens søstrene Anna og Emma ofte kom på besøk fra Trondheim.Edna sjokkerte med å reise til Frankrike som aupair og bosatte seg senere på Long Island hvor ho bor den dag i dag - tenke seg til - fra Hjart til "Junaiten"...
Eg husker søndagsturer med mamma på besøk dit.Vi trasket gjennom utmarksgjerdet forbi tuer med bær på stien som hadde laga seg sjøl - av mennesker som gikk den.Vi passerte Klemningsteinen,gikk i moderat tempo til vi nådde Smørvollen.Der var det skrømt sa pappa - tror han sa 7 naboa mellom den og Aldra.Og vi ungan trudde det.I området der kunne vi også finne multer.Dødssynd å ta kart,men det gjorde vi nok.
Etter Smørvollen var det ikke så langt igjen.Snart dukket steingjerdet som skilte Hjart fra utmarka opp.En liten pust i bakken og da var snart målet nådd.Gudrun på Hjart.
Gudrun og Einar bodde i et lite hus.Vet ikke om de hadde loft,men tror ikke det! Kjøkkenet var veldig lite.Et bord foran vinduet og en benk på hver side av bordet (ala en campingvogn).Men du verden så stort det var å komme dit.Gudrun var ekstremt sosial og imøtekommende.Ho diska opp med det beste ho hadde å by på og ho var flink å fortelle historier.Veldig flink.Gudrun ble født på Hjart i 1900 og bodde der stort sett hele livet (med unntak av at de leide Harry - stua ei stund på slutten).Ho og Einar var barnløse,men de hadde i høyeste grad hverandre...Ho hadde gjerne en bit sjokolade til oss ungan og ho hadde artige bilda å vise oss....
Det at livet på Hjart er dødt er vemodig og rart å tenke på.Det må være mange klenodier som befinner seg i de tomme husene og kanskje høres det stemmer som ingen gjenkjenner...
Eg var ikke så mange ganger på Hjart og har faktisk ikke vært der siden begynnelsen av 60 - tallet,men minnet om et unikt sted med ditto miljø sitter ennå i sinnet.Men en ting er HELT sikkert - eg kjæm ALDRI dit flere ganger ... men glad eg har vært der!!!!!!!!!!!
Eg husker Gudrun og Einar,Eline og sønnene (som flyttet på femtitallet),Tordis,Ivar og Paul,Jørgen,"Alf på Hjart",Anne og Olav med døtrene Helga og Edna - mens søstrene Anna og Emma ofte kom på besøk fra Trondheim.Edna sjokkerte med å reise til Frankrike som aupair og bosatte seg senere på Long Island hvor ho bor den dag i dag - tenke seg til - fra Hjart til "Junaiten"...
Eg husker søndagsturer med mamma på besøk dit.Vi trasket gjennom utmarksgjerdet forbi tuer med bær på stien som hadde laga seg sjøl - av mennesker som gikk den.Vi passerte Klemningsteinen,gikk i moderat tempo til vi nådde Smørvollen.Der var det skrømt sa pappa - tror han sa 7 naboa mellom den og Aldra.Og vi ungan trudde det.I området der kunne vi også finne multer.Dødssynd å ta kart,men det gjorde vi nok.
Etter Smørvollen var det ikke så langt igjen.Snart dukket steingjerdet som skilte Hjart fra utmarka opp.En liten pust i bakken og da var snart målet nådd.Gudrun på Hjart.
Gudrun og Einar bodde i et lite hus.Vet ikke om de hadde loft,men tror ikke det! Kjøkkenet var veldig lite.Et bord foran vinduet og en benk på hver side av bordet (ala en campingvogn).Men du verden så stort det var å komme dit.Gudrun var ekstremt sosial og imøtekommende.Ho diska opp med det beste ho hadde å by på og ho var flink å fortelle historier.Veldig flink.Gudrun ble født på Hjart i 1900 og bodde der stort sett hele livet (med unntak av at de leide Harry - stua ei stund på slutten).Ho og Einar var barnløse,men de hadde i høyeste grad hverandre...Ho hadde gjerne en bit sjokolade til oss ungan og ho hadde artige bilda å vise oss....
Det at livet på Hjart er dødt er vemodig og rart å tenke på.Det må være mange klenodier som befinner seg i de tomme husene og kanskje høres det stemmer som ingen gjenkjenner...
Eg var ikke så mange ganger på Hjart og har faktisk ikke vært der siden begynnelsen av 60 - tallet,men minnet om et unikt sted med ditto miljø sitter ennå i sinnet.Men en ting er HELT sikkert - eg kjæm ALDRI dit flere ganger ... men glad eg har vært der!!!!!!!!!!!
torsdag 19. mai 2011
Sykehjemmet
Sykehjem,gamlehjem,aldersboliger....det er ordene som blir brukt om dertil egnede bosted for mennesker som av ulike årsaker ikke klarer seg alene lenger.Det norske språket blir mer og mer fargerikt,men på enkelte områder er vi temmelig konservative!
Eg trur at folk med ulike "plager" ville ha hatt det bedre i annerledes boliger.Uten at ALDER blir brukt som et slags negativt fenomen.Vi blir faktisk eldre alle sammen.Men det betyr ikke at vi slutter å tenke!!!!!!!
Om eg skulle bli nødt til å flytte ville eg hatt et bokollektiv ala Tangerudbakken.Eg ville foretrukket å bo sammen med folk i ulike aldersgrupper.Eg grøsser bare eg hører ordet SYKEHJEM.Ser for meg en lang rekke med mennesker som har mistet håpet.Som kjører lydig i ei rekke med rulatorer bort til spisesalen når det er mat.Med ansikt som ingen når inn i lenger.Fordi da de kom på "hjemmet" måtte de bare innrette seg.Det er sikkert reformer av ulike slag også i denne sektoren.Bestemmelser som eg tviler på de involverte beboerne er med å planlegge.
Mitt forslag til verden er som følger:Kall det heller for bofellesskap e.lign.Sykehjem er bare så utrolig negativt.Og det er heller ikke sikkert at hele klientellet er "syke".Kanskje trenger de bare litt hjelp for å kunne avslutte livet på en verdig måte...
Eg trur at folk med ulike "plager" ville ha hatt det bedre i annerledes boliger.Uten at ALDER blir brukt som et slags negativt fenomen.Vi blir faktisk eldre alle sammen.Men det betyr ikke at vi slutter å tenke!!!!!!!
Om eg skulle bli nødt til å flytte ville eg hatt et bokollektiv ala Tangerudbakken.Eg ville foretrukket å bo sammen med folk i ulike aldersgrupper.Eg grøsser bare eg hører ordet SYKEHJEM.Ser for meg en lang rekke med mennesker som har mistet håpet.Som kjører lydig i ei rekke med rulatorer bort til spisesalen når det er mat.Med ansikt som ingen når inn i lenger.Fordi da de kom på "hjemmet" måtte de bare innrette seg.Det er sikkert reformer av ulike slag også i denne sektoren.Bestemmelser som eg tviler på de involverte beboerne er med å planlegge.
Mitt forslag til verden er som følger:Kall det heller for bofellesskap e.lign.Sykehjem er bare så utrolig negativt.Og det er heller ikke sikkert at hele klientellet er "syke".Kanskje trenger de bare litt hjelp for å kunne avslutte livet på en verdig måte...
mandag 16. mai 2011
Litt vemod
Det har vært slapt på bloggen min ei stund.Liker IKKE å skrive om negative tema,men eg har ikke vært i form til så mye action.Men kommer kanskje ikke utenom å fortelle hvorfor....Venter på operasjon i Trondhein en gang ETTER 27.mai.Da håper eg å komme ut med ny energi - stort lenger vil eg ikke tenke foreløbig.
I morgen er det jamen 17.mai.Men eg trur det blir hjemmedag.Har jo ingen fare.Mye å se på tv og så er det litt kaldt om dagan så slipp jo å trylle fram pene vinterklær....
Eg tenker på min venninne Tove i dag.Hun skulle blitt 54 år.Men det ble ikke sånn.Vi hadde en super ferietur på Kypros for noen år siden.Det er bare vemodig...ingen av oss kjenner morgendagen.
Eg håper at alle dere som er "leserne mine" får en trivelig nasjonaldag.Og så tenker eg på Cecilie som er på Philippinene.Der er det natt NÅ.Men i morgen er det 17.mai der og.Sikkert litt annerledes,men ikke mindre hyggelig av den grunn.
Dette ble et litt annerledes innlegg føler eg.Men eg håper å komme sterkt tilbake!Fordi det å skrive er min aller største hobby og glede.
Hipp,hipp - HURRA
I morgen er det jamen 17.mai.Men eg trur det blir hjemmedag.Har jo ingen fare.Mye å se på tv og så er det litt kaldt om dagan så slipp jo å trylle fram pene vinterklær....
Eg tenker på min venninne Tove i dag.Hun skulle blitt 54 år.Men det ble ikke sånn.Vi hadde en super ferietur på Kypros for noen år siden.Det er bare vemodig...ingen av oss kjenner morgendagen.
Eg håper at alle dere som er "leserne mine" får en trivelig nasjonaldag.Og så tenker eg på Cecilie som er på Philippinene.Der er det natt NÅ.Men i morgen er det 17.mai der og.Sikkert litt annerledes,men ikke mindre hyggelig av den grunn.
Dette ble et litt annerledes innlegg føler eg.Men eg håper å komme sterkt tilbake!Fordi det å skrive er min aller største hobby og glede.
Hipp,hipp - HURRA
søndag 8. mai 2011
En invitasjon til livet
For et par dager siden fikk eg invitasjon fra ei venninne i nord om å komme på besøk.Det er første gang på snart 5 år at noen sier noe sånt til meg.Og eg har tenkt mye på det....
Ho er ei tøff dame - har forresten ALLTID vært det - og uansett hva som skjer så glemmer eg det aldri.Eg har et håp om å bli i bedre slag etter at eg er ferdig i Trondheim.Eg TRUR at det blir enten eller - i mellomtiden må eg bare "slå til".
Eg har ikke vært nordover på 5 år,og når sommeren kommer har eg like lyst på en tur dit som de fleste andre.Men eg er avhengig av LITT hjelp..Eg går litt på et vis,men venninna mi har bil og da er det jo mulig å komme seg litt rundt selv om eg er dårlig til å gå.Det skal stort sett bare litt mer tålmodighet til.Det er flere praktiske ting som må i boks for at eg skal kunne gjennomføre det,men eg har VELDIG lyst,uansett!
Dette siste året har vi hatt 6 md vinter her på traktene.Den har vært ubeskrivelig lang.For det nytter ikke å komme seg ut i rullestol når forholdene er slik.Men eg trøster meg med at eg har bodd her i over 20 år og vi har ALDRI hatt så lang vinter her.Så da får en bare krysse fingre for tiden som måtte komme.
Uansett.Eg er et sommermenneske.Og eg har mine drømmer i behold.Så da gjenstår det å se om eg får sjå Aldersundet igjen.Det ville være fantastisk!!!!!!
Ho er ei tøff dame - har forresten ALLTID vært det - og uansett hva som skjer så glemmer eg det aldri.Eg har et håp om å bli i bedre slag etter at eg er ferdig i Trondheim.Eg TRUR at det blir enten eller - i mellomtiden må eg bare "slå til".
Eg har ikke vært nordover på 5 år,og når sommeren kommer har eg like lyst på en tur dit som de fleste andre.Men eg er avhengig av LITT hjelp..Eg går litt på et vis,men venninna mi har bil og da er det jo mulig å komme seg litt rundt selv om eg er dårlig til å gå.Det skal stort sett bare litt mer tålmodighet til.Det er flere praktiske ting som må i boks for at eg skal kunne gjennomføre det,men eg har VELDIG lyst,uansett!
Dette siste året har vi hatt 6 md vinter her på traktene.Den har vært ubeskrivelig lang.For det nytter ikke å komme seg ut i rullestol når forholdene er slik.Men eg trøster meg med at eg har bodd her i over 20 år og vi har ALDRI hatt så lang vinter her.Så da får en bare krysse fingre for tiden som måtte komme.
Uansett.Eg er et sommermenneske.Og eg har mine drømmer i behold.Så da gjenstår det å se om eg får sjå Aldersundet igjen.Det ville være fantastisk!!!!!!
onsdag 4. mai 2011
Kor e hammaren Edvard?
Eg trur sangen "Kor e hammaren Edvard" kom på midten av syttitallet og mange har nok et forhold til den på en eller annen måte.Det har også eg.
Da eg begynte på lærerskolen måtte vi velge hvilke fag vi skulle ha.Et av fagene eg begynte på var samfunnsfag,men lærerens fagplan engasjerte meg IKKE og derfor byttet eg til musikk i stedet.Ja - dåkk hører riktig - MUSIKK.Når det er sagt vil eg innrømme at eg er sikkert et av de mest umusikalske individene som har studert musikk på ei høgskole!!!!!!!
Eg dumpa inn i en allerede oppstarta klasse med 8 - 10 studenter.Første timen var KVINTSIRKELEN tema.Men sorry,hadde aldri hørt om den før og vet fremdeles ikke så mye om den nå heller..Men tro meg om dere vil,eg klarte å gjennomføre dette faget!
For å få godkjent faget måtte eg spille et instrument.Eg kunne ikke engang spille blokkfløyte.Men ok tenkte eg - artig å kanskje lære å spille gitar.Kjøpte meg en snerten sådan og var klar for å lære.Eg hadde en klok gammel lærer.Han fant fram lærebok og i den var "Kor e hammaren Edvard"? sentral.Eg øva og øva og øva.Men det var nesten like gale at eg kunne da ikke synge heller.Men akkurat DEN sangen,den sitt spikra i hodet mitt snart 25 år senere.
Dette er et utrolig vemodig minne.Fordi gitaren min ble bortlånt og ødelagt,eg kan ikke spille en tone med bare venstrehanda,musikklæreren min er død,det er også Jack Berntsen som laga sangen og SANGEN er det sikkert heller ikke så mange som minnes.Men EG fikk karakteren GODT i musikk - og eg LEVER enda...
Da eg begynte på lærerskolen måtte vi velge hvilke fag vi skulle ha.Et av fagene eg begynte på var samfunnsfag,men lærerens fagplan engasjerte meg IKKE og derfor byttet eg til musikk i stedet.Ja - dåkk hører riktig - MUSIKK.Når det er sagt vil eg innrømme at eg er sikkert et av de mest umusikalske individene som har studert musikk på ei høgskole!!!!!!!
Eg dumpa inn i en allerede oppstarta klasse med 8 - 10 studenter.Første timen var KVINTSIRKELEN tema.Men sorry,hadde aldri hørt om den før og vet fremdeles ikke så mye om den nå heller..Men tro meg om dere vil,eg klarte å gjennomføre dette faget!
For å få godkjent faget måtte eg spille et instrument.Eg kunne ikke engang spille blokkfløyte.Men ok tenkte eg - artig å kanskje lære å spille gitar.Kjøpte meg en snerten sådan og var klar for å lære.Eg hadde en klok gammel lærer.Han fant fram lærebok og i den var "Kor e hammaren Edvard"? sentral.Eg øva og øva og øva.Men det var nesten like gale at eg kunne da ikke synge heller.Men akkurat DEN sangen,den sitt spikra i hodet mitt snart 25 år senere.
Dette er et utrolig vemodig minne.Fordi gitaren min ble bortlånt og ødelagt,eg kan ikke spille en tone med bare venstrehanda,musikklæreren min er død,det er også Jack Berntsen som laga sangen og SANGEN er det sikkert heller ikke så mange som minnes.Men EG fikk karakteren GODT i musikk - og eg LEVER enda...
mandag 2. mai 2011
Det er håp i hengan snøre
Eg sitter foran en pc.Lurer på hva eg skal skrive om i dag.Det må bli noe positivt.
Utenfor mitt vindu ser eg at det er nydelig vær.Og at skogen er blitt grønn.Vidunderlig grønn.Men eg klarer ikke å dra ut likevel.Så nå ser eg fram til å bli friskere.For det blir eg.Når eg får unnagjort en operasjon som venter.Og DET synes eg er positivt.Men eg er litt utålmodig.Vil bli ferdig med dette så snart som mulig.For eg er så helt klart et sommermenneske...men det er vel de fleste.Og sommermennesker er ute når solen skinner.
Eg er spent på om det kommer besøk nordfra denne sommeren.Det gjør seg med litt nordnorsk i huset.Men nordmøring er også bra.Det er HER eg bor.
Forrige uke hadde eg besøk av ei venninne.Ho vaska vinduene,malte utestolene,lagde middag og ordna i bokhylla mi.Eg synes det er fantastisk at det fremdeles finnes slike mennesker.Eg blir nesten stum! Men det må ikke misforstås.Eg VENTER IKKE at noen skal jobbe når de kommer på besøk.Men eg synes ho fortjener ros for det ho gjorde.Ho bare SÅ at det trengtes.Makan til kvinnfolk.
Våren er ei vakker tid.En kan nesten se at gresset vokser.Men det er EN ting eg savner her på Nordmøre.De lilla bergblomstene som vokser på Helgeland.Eg ser av og til bilder av planten på facebook.Men det er vemodig lenge siden eg så den in natura.KANSKJE det blir en gang - en kan aldri vite..Men "det er håp i hengan snøre".
Utenfor mitt vindu ser eg at det er nydelig vær.Og at skogen er blitt grønn.Vidunderlig grønn.Men eg klarer ikke å dra ut likevel.Så nå ser eg fram til å bli friskere.For det blir eg.Når eg får unnagjort en operasjon som venter.Og DET synes eg er positivt.Men eg er litt utålmodig.Vil bli ferdig med dette så snart som mulig.For eg er så helt klart et sommermenneske...men det er vel de fleste.Og sommermennesker er ute når solen skinner.
Eg er spent på om det kommer besøk nordfra denne sommeren.Det gjør seg med litt nordnorsk i huset.Men nordmøring er også bra.Det er HER eg bor.
Forrige uke hadde eg besøk av ei venninne.Ho vaska vinduene,malte utestolene,lagde middag og ordna i bokhylla mi.Eg synes det er fantastisk at det fremdeles finnes slike mennesker.Eg blir nesten stum! Men det må ikke misforstås.Eg VENTER IKKE at noen skal jobbe når de kommer på besøk.Men eg synes ho fortjener ros for det ho gjorde.Ho bare SÅ at det trengtes.Makan til kvinnfolk.
Våren er ei vakker tid.En kan nesten se at gresset vokser.Men det er EN ting eg savner her på Nordmøre.De lilla bergblomstene som vokser på Helgeland.Eg ser av og til bilder av planten på facebook.Men det er vemodig lenge siden eg så den in natura.KANSKJE det blir en gang - en kan aldri vite..Men "det er håp i hengan snøre".
lørdag 30. april 2011
Viktig dag..
17.mai var ikke bare STOR for 50 år siden - den var ENORM! Eg husker så vel at i sene
kveldstimer hørte vi mamma styre med symaskinen på kjøkkenet.Den var ikke elektrisk,men ho sveiva jevnt og trutt på maskina og trylla fram nye klær til oss ungan.Hengte dem opp på en gebrokken kleshenger når plaggene var ferdig og der skulle de henge til formiddag den 17.
Noen ganger fikk vi også nye sko.Men det hendte også at vi som var minst måtte arve fra større søsken.Men ble jo nytt for oss lell...Vet ikke hvor ho fikk stoffene til klær fra,noen ganger sydde ho også om av pent brukt.Eg fikk flere ganger "foldeskjørt" - tror ho bestilte stoff gjennom fabrikk når ho leverte ull.Men fine var vi alle fire.Og glade for å få disse nye klærne.
Kvelden før den store dagen skulle alle i badestampen.En slags svær balje.Det ble hengt opp et forheng foran ei krå i kjøkkenet og så var den store badesjauen i gang.Ekstra viktig når det ble bror Sigmund sin tur.Han var ekstremt redd for at vi skulle sjå han uten klær.(Det har nok ordna seg med tida !!!!!)Når eg tenker tilbake måtte det være litt av et arbeid å varme vann til hele familien på svartovnen.I mai.Men sånn var det for alle.
Ut på dagen møttes folk på skolehuset og Karla ordna med tog.Alle ungene var der,men noen av de voksne sluttet seg til toget underveis.Så gikk vi til utmarkgjedet,snudde og ned til "sjyen" og så rundt Nordheim før vi til slutt igjen ankom skolehuset.Et flott tog - alle med flagg og de aller fleste også med nyklær.
Etter toget var det fest på huset med eggedosis,kaffe og kaker og unger som sang innøvde sanger for anledningen.Karla holdt sin tale og alle sammen var fornøyd.På skolens kjøkken skramla mødrene med kopper og kar - det var en fornøyelig lyd.
Med unntak av julaften var 17.mai den absolutt viktigste dagen i året den gang.Og eg er utrolig glad for at eg har opplevd det.Akkurat slik det var..hurra!!!!!!!
kveldstimer hørte vi mamma styre med symaskinen på kjøkkenet.Den var ikke elektrisk,men ho sveiva jevnt og trutt på maskina og trylla fram nye klær til oss ungan.Hengte dem opp på en gebrokken kleshenger når plaggene var ferdig og der skulle de henge til formiddag den 17.
Noen ganger fikk vi også nye sko.Men det hendte også at vi som var minst måtte arve fra større søsken.Men ble jo nytt for oss lell...Vet ikke hvor ho fikk stoffene til klær fra,noen ganger sydde ho også om av pent brukt.Eg fikk flere ganger "foldeskjørt" - tror ho bestilte stoff gjennom fabrikk når ho leverte ull.Men fine var vi alle fire.Og glade for å få disse nye klærne.
Kvelden før den store dagen skulle alle i badestampen.En slags svær balje.Det ble hengt opp et forheng foran ei krå i kjøkkenet og så var den store badesjauen i gang.Ekstra viktig når det ble bror Sigmund sin tur.Han var ekstremt redd for at vi skulle sjå han uten klær.(Det har nok ordna seg med tida !!!!!)Når eg tenker tilbake måtte det være litt av et arbeid å varme vann til hele familien på svartovnen.I mai.Men sånn var det for alle.
Ut på dagen møttes folk på skolehuset og Karla ordna med tog.Alle ungene var der,men noen av de voksne sluttet seg til toget underveis.Så gikk vi til utmarkgjedet,snudde og ned til "sjyen" og så rundt Nordheim før vi til slutt igjen ankom skolehuset.Et flott tog - alle med flagg og de aller fleste også med nyklær.
Etter toget var det fest på huset med eggedosis,kaffe og kaker og unger som sang innøvde sanger for anledningen.Karla holdt sin tale og alle sammen var fornøyd.På skolens kjøkken skramla mødrene med kopper og kar - det var en fornøyelig lyd.
Med unntak av julaften var 17.mai den absolutt viktigste dagen i året den gang.Og eg er utrolig glad for at eg har opplevd det.Akkurat slik det var..hurra!!!!!!!
fredag 29. april 2011
Gammel vane....
Enkelte gamle vaner kan være "vond å vende".Eg er ikke større enn at eg innrømmer det.Den siste uken har eg sloss mot røyken.Veldig.Eg prøvde først med en øvre grense på tre for dag.Etter noen dager ble det fire og nå er det fem,kanskje seks.Det er faktisk godt mulig å være så svak etter 50 år som nikotinslave.
Men eg er fast bestemt på at denne gangen skal EG vinne.Har en pakke med ti eller kanskje tolv,men da er det tomt.Dere som aldri har vært avhengig av den kvite lille pinnen har ikke mulighet til å forstå dette.Heller ikke leger.Å komme i ambulanse på sykehus i en eim av røyklukt er IKKE morsomt!!! Det er VEMMELIG.Og drar selvbildet ned noen hakk.Eg VIL ikke...
I skrivende stund sliter eg fremdeles for å bli ferdig med den.Eg ha kjøpt røykeplaster.Det ligger enda i skuffen fordi eg trodde eg kunne være så viljesterk at eg trappet ned helt frivillig.Men tror ikke det gir meg annet enn en utsettelse.
Kanskje er det NOEN som kjenner seg igjen her.Kanskje er det noen som synes eg er svak.Det får så være.For DENNE kampen SKAL eg vinne....
Men eg er fast bestemt på at denne gangen skal EG vinne.Har en pakke med ti eller kanskje tolv,men da er det tomt.Dere som aldri har vært avhengig av den kvite lille pinnen har ikke mulighet til å forstå dette.Heller ikke leger.Å komme i ambulanse på sykehus i en eim av røyklukt er IKKE morsomt!!! Det er VEMMELIG.Og drar selvbildet ned noen hakk.Eg VIL ikke...
I skrivende stund sliter eg fremdeles for å bli ferdig med den.Eg ha kjøpt røykeplaster.Det ligger enda i skuffen fordi eg trodde eg kunne være så viljesterk at eg trappet ned helt frivillig.Men tror ikke det gir meg annet enn en utsettelse.
Kanskje er det NOEN som kjenner seg igjen her.Kanskje er det noen som synes eg er svak.Det får så være.For DENNE kampen SKAL eg vinne....
onsdag 27. april 2011
Gåten Nelly
Eg har hatt et bilde fra barndommen i hodet ei stund.Minnet om ei eg her vil kalle Nelly.
Ho hadde en ubestemmelig alder.Eg vet ikke når ho dukket opp,men husker at vi ungene var nysgjerrig på henne ganske tidlig i barneårene.Ho var mystisk og annerledes.Eg prata aldri med henne og tror heller ikke så mange andre gjorde det.
Ho tullet filler rundt armer og bein.Umulig å vite om ho var tynn eller tjukk - ho hadde lag på lag med klær.Og vi så henne rusle rundt huset mens ho prata med hønene og andre dyr som var tilgjengelige.Vi fikk beskjed om at ho var "gærn" og at vi måtte være forsiktige..
I dag er det et mysterium at folk med psykiske sykdommer ble fullstendig oversett.Ho Nelly var en av de heldige.I den forstand at ho bodde hos SVÆRT snille folk.Sånn sett kunne hun neppe hatt det bedre.
Men hva tenkte ho?Var ho redd?Savna ho barna sine (eg visste ikke DA at hun hadde barn)?Hadde ho klare øyeblikk?Alt dette kan vi tenke på i dag,men hvordan hadde ho det egentlig med seg selv?Det er spørsmål vi ALDRI får svar på.
Det er mange år siden Nelly døde,men tankene rundt henne plager meg.Medisiner fantes neppe,ihvertfall ikke noen som gjorde livet lettere for henne.Hvor var slekta hennes og de som ho levde sammen med som frisk?
Eg husker spesielt 17.mai.Da satt ho i vinduet sitt på loftet og så på toget som gikk forbi.Stort mere ensom er det vel ikke mulig å bli.
Eg har lenge villet skrive om Nelly.Et menneske ALLE glemte.Bortsett fra det fine ekteparet som tok vare på henne.Ære være dem for det.
Ho hadde en ubestemmelig alder.Eg vet ikke når ho dukket opp,men husker at vi ungene var nysgjerrig på henne ganske tidlig i barneårene.Ho var mystisk og annerledes.Eg prata aldri med henne og tror heller ikke så mange andre gjorde det.
Ho tullet filler rundt armer og bein.Umulig å vite om ho var tynn eller tjukk - ho hadde lag på lag med klær.Og vi så henne rusle rundt huset mens ho prata med hønene og andre dyr som var tilgjengelige.Vi fikk beskjed om at ho var "gærn" og at vi måtte være forsiktige..
I dag er det et mysterium at folk med psykiske sykdommer ble fullstendig oversett.Ho Nelly var en av de heldige.I den forstand at ho bodde hos SVÆRT snille folk.Sånn sett kunne hun neppe hatt det bedre.
Men hva tenkte ho?Var ho redd?Savna ho barna sine (eg visste ikke DA at hun hadde barn)?Hadde ho klare øyeblikk?Alt dette kan vi tenke på i dag,men hvordan hadde ho det egentlig med seg selv?Det er spørsmål vi ALDRI får svar på.
Det er mange år siden Nelly døde,men tankene rundt henne plager meg.Medisiner fantes neppe,ihvertfall ikke noen som gjorde livet lettere for henne.Hvor var slekta hennes og de som ho levde sammen med som frisk?
Eg husker spesielt 17.mai.Da satt ho i vinduet sitt på loftet og så på toget som gikk forbi.Stort mere ensom er det vel ikke mulig å bli.
Eg har lenge villet skrive om Nelly.Et menneske ALLE glemte.Bortsett fra det fine ekteparet som tok vare på henne.Ære være dem for det.
søndag 24. april 2011
Ny vår
Dagen i dag har vært fin.Har vært på runde med rullestol sammen med Siw og Cecilie.Og nå dufter det av lammelår i stua.Og grønnsåplukt.Herlig.
Det har vært kaos med tre sykehusbesøk i løpet av vel ei uke og da er det VIDUNDERLIG å kunne være hjemme igjen.Og så er det VELDIG godt å ha C ecilie hjemme - ho har ikke vært her siden jul og det er leeeeenge.
Deilig er det også med en vårdag.Det er blitt grønt opp i skogen den siste uken og det er fint å kunne se det fra mitt vindu.Didrik har servert meg nystekte vafler på balkongen og DET betyr så absolutt vår...
Eg har ikke energi til så mye blogg for tiden,men eg er på god vei.Måtte vi alle få oppleve en ekstra fin vår etter 6 md. med vinter.Fordi vi ALLE fortjener det...
Det har vært kaos med tre sykehusbesøk i løpet av vel ei uke og da er det VIDUNDERLIG å kunne være hjemme igjen.Og så er det VELDIG godt å ha C ecilie hjemme - ho har ikke vært her siden jul og det er leeeeenge.
Deilig er det også med en vårdag.Det er blitt grønt opp i skogen den siste uken og det er fint å kunne se det fra mitt vindu.Didrik har servert meg nystekte vafler på balkongen og DET betyr så absolutt vår...
Eg har ikke energi til så mye blogg for tiden,men eg er på god vei.Måtte vi alle få oppleve en ekstra fin vår etter 6 md. med vinter.Fordi vi ALLE fortjener det...
mandag 18. april 2011
Det var det da !
Eg ser gjennom vinduet at våren er i anmarsj.Snart 17.mai.De to siste årene har eg ikke kommet meg til byen den dagen,men i år HÅPER eg det blir.Fordi eg synes dagen er den fineste i hele året.Barnetog,russetog,Egges mannskor på festivitetstrappa og endelig borgertoget.Utrolig VAKKERT.
Akkurat denne dagen er det nesten positivt å være rullestolbruker!! Fordi det er vanskelig å finne sitteplasser - æda,bædda eg får sett.Når nesten alle de andre står.Ute ja.For det er heller tvilsomt at eg kommer INN noe sted.Så min bønn til oven er stasvær 17.mai.
Alle gleder vi oss til vår.Barn,unge,halvgamle (det er jo der i sistnevnte kategori kjæm inn i bildet!) - og så ikke å glemme DE eldre :-) Vi er utrolig heldige som bor i et fritt land med to årstider: Vår og vinter.Og er vi riktig heldig dukker kanskje et par årstider til opp.
Men halve gleden er jo å vente.Enskjønt noen ganger føles det som å vente på kjærligheten.Med litt flaks kommer den.Så deilig i det minste å ha trua på at det er MULIG.Vi må ALDRI miste motet.
Akkurat denne dagen er det nesten positivt å være rullestolbruker!! Fordi det er vanskelig å finne sitteplasser - æda,bædda eg får sett.Når nesten alle de andre står.Ute ja.For det er heller tvilsomt at eg kommer INN noe sted.Så min bønn til oven er stasvær 17.mai.
Alle gleder vi oss til vår.Barn,unge,halvgamle (det er jo der i sistnevnte kategori kjæm inn i bildet!) - og så ikke å glemme DE eldre :-) Vi er utrolig heldige som bor i et fritt land med to årstider: Vår og vinter.Og er vi riktig heldig dukker kanskje et par årstider til opp.
Men halve gleden er jo å vente.Enskjønt noen ganger føles det som å vente på kjærligheten.Med litt flaks kommer den.Så deilig i det minste å ha trua på at det er MULIG.Vi må ALDRI miste motet.
søndag 17. april 2011
Å LEVE
Det er ikke en selvfølge at vi alle slal leve.Og heldigvis er det ikke sånn vi tenker til daglig.Men av og til oppstår det hendelser som får oss til å tenke..
Ja,eg har hatt et nytt hjerteinfarkt.Det å ligge på sofaen idet det kommer 4 mann med ei båre og stua full av utstyr for å få alt under kontroll FORT er litt surrealistiksk!!!!!!! En overlater ALT til de involverte,mens en prøv er å få med seg det som foregår.Det siste gjør ivertfall eg.Og eg slutter aldri å undre meg over hvor flinke folk som er "ute i marken" er..Og det er forlengst slutt på den tiden eg er redd.
Første stopp var sykehuset de fleste har hørt om i media.Kristiansund.Videre gikk ferden med ambulansefly til Trondheim.Der ble eg tatt hånd om på det hypermoderne sykehuset S.Olav.Eg er VELDIG takknemlig for at alt gikk så bra.Enerom med internet og tv og et kjempestort bad.Men desverre var det så moderne at de kunne ikke skaffe meg ei sklimatte sånn at eg fikk dusje når eg kom hektene.Jo da - der ER faktisk MULIG..Det er vanskelig å stå på EN fot i dusjen og samtidig vaske seg!
Eg er VELDIG sliten så skal ikke si mer NÅ.Men eg takker hjertelig for alle hilsner fra dere der ute.Og TRO MEG - det hjelper på..
Ja,eg har hatt et nytt hjerteinfarkt.Det å ligge på sofaen idet det kommer 4 mann med ei båre og stua full av utstyr for å få alt under kontroll FORT er litt surrealistiksk!!!!!!! En overlater ALT til de involverte,mens en prøv er å få med seg det som foregår.Det siste gjør ivertfall eg.Og eg slutter aldri å undre meg over hvor flinke folk som er "ute i marken" er..Og det er forlengst slutt på den tiden eg er redd.
Første stopp var sykehuset de fleste har hørt om i media.Kristiansund.Videre gikk ferden med ambulansefly til Trondheim.Der ble eg tatt hånd om på det hypermoderne sykehuset S.Olav.Eg er VELDIG takknemlig for at alt gikk så bra.Enerom med internet og tv og et kjempestort bad.Men desverre var det så moderne at de kunne ikke skaffe meg ei sklimatte sånn at eg fikk dusje når eg kom hektene.Jo da - der ER faktisk MULIG..Det er vanskelig å stå på EN fot i dusjen og samtidig vaske seg!
Eg er VELDIG sliten så skal ikke si mer NÅ.Men eg takker hjertelig for alle hilsner fra dere der ute.Og TRO MEG - det hjelper på..
torsdag 7. april 2011
En kjærlighetshistorie
Eg kjenner en mann.Han ble født utenfor ekteskap.Første gang han møtte faren sin var han en voksen mann.
Det var slik at foreldrene hans skiltes før han ble født.Det var krig i landet og geografiske avstander var mere komplisert å leve med enn nå. Han vokste opp sammen med sin mor og hennes nye mann.Det var nok slik at sin egentlige far tenkte han ikke så mye på, han var vel mest bare et navn.
Da han var 40 kom mor hans en dag på besøk.Hun var blitt enke for noen år siden.Lett rødmende sa hun til sønnen sin at nå må du ikke få sjokk.Trakk pusten dypt og fortsatte samtalen.
- Eg skal møte faren din i neste uke,sa hun.
- Eg håper du vil treffe ham.
Mannen tok det med fatning,og ga uttrykk for at det var greit.Det viste seg at faren hadde til en viss grad fulgt med sønnens bevegelser opp gjennom årene,men hadde ikke villet gjøre noe med det fordi både han og moren var gift på hver sin kant.
Det gikk noen dager og både "mor og barn" møtte mannen.Men det gikk ikke slik mor tenkte.For mannen hadde god tid!Det viste seg at han var også blitt alene og at han hadde ikke glemt sin ungdoms kjæreste..
Det ble en positiv opplevelse for alle parter.Og en stor overraskelse da han kunngjorde at nå skulle han bare hente noen saker og så komme tilbake.Men før det skjedde hadde paret fått på seg forlovelsesringer.Moren lett rødmende og faren stolt som en hane.
Mannen fikk god kontakt med sin far og foreldrene levde lykkelig sammen inntil faren døde.I dag er begge foreldrene gravlagt på samme sted...Og eg synes denne lille fortellingen fra virkeligheten er verdt å dele med flere....
onsdag 6. april 2011
LENGSEL
Begrepet "lengsel" kan romme så mye.Og - ikke minst - det er situasjonsbetinget.
Eg innbiller meg at dere der ute (med noen unntak) lengter etter ferie,finvær til å gå en tur,en kveld på byen - litt action i hverdagen.Og det skal dere fortsette med.Det å realisere sine drømmer er og et resultat av lengsel,og det er viktig å gjøre det når en KAN.
For meg er lengsel det å kunne gå en tur i Kringsjå,rusle rundt i byen,ta en tur hvor eg kan se havet og fjæra.Å kunne bruke hendene til å gjøre håndarbeid - å kunne ha en kjærest som kunne dele hverdagen min.Og så lengter eg tibake til å være fri for smerter...
Uansett hvordan vi har det og hvilke forutsetninger vi har, så er det utrolig viktig at vi godtar hverandres svakheter.For svakheter - det har vi alle.
Ja,lengsel kan være så mangt.Den er nok en form for drivkraft i oss alle.Selv om eg har fått livet snudd på hodet er eg utrolig glad i livet.Og eg håper på enda mange gode dager.Ikke minst nå når våren er like rundt hjørnet.
Det ville vært fint om eg kunne reist nordover en tur.Eller til et varmere land.Men eg tviler i skrivende stund på at eg får oppleve det.Da kan det være godt å skrive om opplevelser eg HAR hatt.Det hjelper utrolig godt på motivasjonen for å leve.Og det gir meg perspektiv....selv om eg kanskje ALDRI slutter å lengte.Det finns alltid en grunn.Og det er nok bare en sjøl som kan gjøre noe med det.Selv om det kunne vært artig med litt drahjelp,,,,,
Begrepet "lengsel" kan romme så mye.Og - ikke minst - det er situasjonsbetinget.
Eg innbiller meg at dere der ute (med noen unntak) lengter etter ferie,finvær til å gå en tur,en kveld på byen - litt action i hverdagen.Og det skal dere fortsette med.Det å realisere sine drømmer er og et resultat av lengsel,og det er viktig å gjøre det når en KAN.
For meg er lengsel det å kunne gå en tur i Kringsjå,rusle rundt i byen,ta en tur hvor eg kan se havet og fjæra.Å kunne bruke hendene til å gjøre håndarbeid - å kunne ha en kjærest som kunne dele hverdagen min.Og så lengter eg tibake til å være fri for smerter...
Uansett hvordan vi har det og hvilke forutsetninger vi har, så er det utrolig viktig at vi godtar hverandres svakheter.For svakheter - det har vi alle.
Ja,lengsel kan være så mangt.Den er nok en form for drivkraft i oss alle.Selv om eg har fått livet snudd på hodet er eg utrolig glad i livet.Og eg håper på enda mange gode dager.Ikke minst nå når våren er like rundt hjørnet.
Det ville vært fint om eg kunne reist nordover en tur.Eller til et varmere land.Men eg tviler i skrivende stund på at eg får oppleve det.Da kan det være godt å skrive om opplevelser eg HAR hatt.Det hjelper utrolig godt på motivasjonen for å leve.Og det gir meg perspektiv....selv om eg kanskje ALDRI slutter å lengte.Det finns alltid en grunn.Og det er nok bare en sjøl som kan gjøre noe med det.Selv om det kunne vært artig med litt drahjelp,,,,,
En lærer så lenge en har elever
Eg savner det å være lærer.Alle elevene eg har starta med i 1.klasse husker eg
fremdeles ,både deres pesonlighet og deres navn.Det var så absolutt ei både lærerik og fin tid.Noen husker eg selvsagt ekstra godt - av ulike årsaker....Her noen gullkorn:
Brev fra elev,7 år
"Eg synes du er snil.Fordi om du har gule tener".
Dette utsagnet resulterte faktisk i at eg gikk til tannlegen og fikk laga bro på hele gliset!!!! Og det er HELT sant.
To gutter i 2.kl. hadde krangla og da friminuttet var slutt var de ikke helt ferdige.Bestefaren til den ene var en kjent mann og det var ikke fritt for at eleven likte å fremheve det.(navn på eleven er IKKE identisk med personene)
Kim til Ben:
"Bestemora di er vaskekjerring hos bestefar".
Ben:
"Ja,men ho skal slutte for ho får så dårlig betalt"
Vi er nå i 1. klasse og arbeider med bokstavinnlæring.Pleide å skrive noen bokstaver på tavla som de skulle lage ord av.Oppgaven var muntlig.Her en oppgave som fikk et utrolig resultat m.h.t. bokstakunnskap,de hadde lov å bruke samme bokstav flere ganger i orda:
B U I V E T N R L K N S O
Mange rakte hånda opp og kom med ord som bil,sol,vei osv.La merke til at EN av guttene som eg visste var veldig flink IKKE kom med forslag. - Du da,spurte eg ,har ikke du noen forslag?
Gutten kikka på meg.Brukte litt tid.Hvorpå han sier i en litt hånlig tone -
UNIVERSITETSBIBLIOTEKET.
Det er bare helt utrolig,men historien er sann.Dessverre er han en av de få elevene eg ikke vet noe om siden han ble voksen.Men han kan ivertfall LESE...
Elevene i 2.klassen hadde i oppgave å tegne hver sin tegning.De skulle stille tegningene ut og så kåre den mest spennende uten at det skulle taes hensyn til noe annet ...En av guttene hadde laget ei spesiell tegning,men husker idag ikke av hva.Men GUTTEN husker eg veldig godt! Han hadde fantastisk god humor...
Tegningen hans var undertegnet med Fan Gokk.
- Hva er det du har skrevet?spør eg.
- Veit du ikke hvem Van Gogh er? svarer gutten.Og han var maks 8 år!!!!!!
fremdeles ,både deres pesonlighet og deres navn.Det var så absolutt ei både lærerik og fin tid.Noen husker eg selvsagt ekstra godt - av ulike årsaker....Her noen gullkorn:
Brev fra elev,7 år
"Eg synes du er snil.Fordi om du har gule tener".
Dette utsagnet resulterte faktisk i at eg gikk til tannlegen og fikk laga bro på hele gliset!!!! Og det er HELT sant.
X
To gutter i 2.kl. hadde krangla og da friminuttet var slutt var de ikke helt ferdige.Bestefaren til den ene var en kjent mann og det var ikke fritt for at eleven likte å fremheve det.(navn på eleven er IKKE identisk med personene)
Kim til Ben:
"Bestemora di er vaskekjerring hos bestefar".
Ben:
"Ja,men ho skal slutte for ho får så dårlig betalt"
X
Vi er nå i 1. klasse og arbeider med bokstavinnlæring.Pleide å skrive noen bokstaver på tavla som de skulle lage ord av.Oppgaven var muntlig.Her en oppgave som fikk et utrolig resultat m.h.t. bokstakunnskap,de hadde lov å bruke samme bokstav flere ganger i orda:
B U I V E T N R L K N S O
Mange rakte hånda opp og kom med ord som bil,sol,vei osv.La merke til at EN av guttene som eg visste var veldig flink IKKE kom med forslag. - Du da,spurte eg ,har ikke du noen forslag?
Gutten kikka på meg.Brukte litt tid.Hvorpå han sier i en litt hånlig tone -
UNIVERSITETSBIBLIOTEKET.
Det er bare helt utrolig,men historien er sann.Dessverre er han en av de få elevene eg ikke vet noe om siden han ble voksen.Men han kan ivertfall LESE...
X
Elevene i 2.klassen hadde i oppgave å tegne hver sin tegning.De skulle stille tegningene ut og så kåre den mest spennende uten at det skulle taes hensyn til noe annet ...En av guttene hadde laget ei spesiell tegning,men husker idag ikke av hva.Men GUTTEN husker eg veldig godt! Han hadde fantastisk god humor...
Tegningen hans var undertegnet med Fan Gokk.
- Hva er det du har skrevet?spør eg.
- Veit du ikke hvem Van Gogh er? svarer gutten.Og han var maks 8 år!!!!!!
tirsdag 5. april 2011
Den historien eg vil skrive ned her er velkjent,men forhåpentligvis med LITT ny vri :-) I 1957 var eg 10 år.I anledning Kong Haakons bortgang fikk vi i oppgave å skrive en "bok" om han på Aldra skole.Det som følger er mitt bidrag til oppgaven og eg har i sin helhet laget en kopi her UTEN den sensuren Karla har laga med rød penn...Håper kanskje NOEN syns det er litt artig...
KONG HÅKON 7
Prins Carl var sønn av kronprinsesse Lovise og kronprins Fredrik.Han ble født i Danmark 3.august 1872.Men hvem kunne sjønne at han skulle bli konge i Norge da?
Han hadde en bror som het Christian og to søstre som het Ingeborg og Margareta.Christian og Carl var mest sammen.De leste også leksene sammen.Fordi det ikke var andre i klassen ble de hørt i alle leksene begge to.
Da prins Carl var i 15 - årsalderen,var han en flink rytter.Det morsomste han visste var å sitte på hesteryggen.Det var skikk og bruk at den ene av de to kongelige gutter skulle gå til sjøs.Det skulle prins Carl gjøre.
Så skulle prins Christian studere.Den første gangen han var borte fra heimen var han på havet utfør kjøbenhavn.Han så ikke heimen da.Før var han vant til å være sammens med broren sin,men det fikk han ikke nå.Han fikk juling når han trengte det,likesom de andre.
Nå så prins Carl landet han skulle bli konge i.Men det ante han ikke nå.Han gikk på sjøkrigsskolen i 4 år.Han likte godt sjømannsreiser og især langreiser.I 1893 tok han eksamen og han ble utnevnt til løytnant i marinen.Men han kom ikke først inn for det om han var prins.Han ville ha det slik.Prins Carl arbeidet rolig og sindig.
(Her hopper eg over enda ei side med hans forteffeligheter og fortsettermed hvordan han - ifølge meg - traff sin Maud)
Så skulle mor og far ha sølvbryllup i 1895 og prinsesse Maud skulle være blant gjestene.Så kom prins Carl heim og skulle være heime i bryllupet.Maud og Carl drev sammen både på jakt og ellers.Slik gikk det til at de forlovet seg.Så ble de viet i London sommeren 1896.
Høsten etter var de i England og siden bosatte de seg i kjøbenhavn.I 1903 fikk de en gutt,han kaldte de Olav.Da han ble to år,var han kronprins.
(Dersom noen synes dette er litt artig,forteller eg gjerne resten av historien slik eg oppfattet den som tiåring - men i såfall vil eg gjerne ha respons fra dere der ute....Imellomtiden tar eg en pause)
Så kom tiden at Norge skulle ha ny konge.Så kom Frithov Nansen og spurte prins Carl.Så sa Carl at han var villig og ta imot Norges krone dersom de ville ha folkeavstemning.Så trodde Nansen at han skulle få prinsen til Norge uten avstemning,men det ville han ikke.Prinsen holdt på sitt.Han reiste ikke før han hadde fått folkeavstemning.
Så prøvde Nansen å lokke prinsen med Bjørnson og Michelsen.Så sa prins Carl - Forstår ikke hr. Nansen det at om 20 år så dør både Bjørnson og Michelsen og kanskje du heller ikke lever da.Hvordan går det da?Nansen visste at prins Carl var den mannen norskene trengte.12. og 13. november ble det holdt avstemning.Og 260000 nordmenn stemte for kongedømme og 70000 for repåublikk.Den 18 november 1905 ble prins Carl konge i Norge.Så ble det skudd salutt for den nye kongen i Akershus.Nå hadde kongen sagt ja og famelien skulle ha seg et nytt fedreland.
(Denne boka er MYE legre enn det eg har gjengitt her - eg vil i det som følger kun tilføye noen utsagn som eg syns er litt morsomme)
- Eg ser at det kommer ikke fram av innnholdet om NÅR og hvorfor prins Carl fikk navnet Håkon.Kan faktisk ikke huske å ha hørt det heller...
- Om kongens arbeidsoppgaver: " Kongens arbeidsdag som vanlig var å skrive,åpne fester og undertegne dokumenter" - he,he
- Om sport: "Kongen var også veldig glad i idrett.Han furet mye på ski".
- Etter krigen: "Alle barna roper hurra og svinger med flaggene.Om kvelden da kongefamilien skulle bile opp til slottet sto folk rundt i gatene og sang og svingte med flaggene"
- Om kongens død:" Så brakk kongen lårbeinet.Etter det var det sykesøstre som passet ham.Det ble hørt mange meldinger om at han ble sykere.Den 21.september døde kongen".
- Om begravelsen: "Det skulle være begravelse den 1. oktober.Det skulle være mange kongelige i begravelsen.Det var både menn og kvinner.Han fikk en krans fra de heime somskulle stå oppå kisten".
(Dersom noen synes dette er litt artig,forteller eg gjerne resten av historien slik eg oppfattet den som tiåring - men i såfall vil eg gjerne ha respons fra dere der ute....Imellomtiden tar eg en pause)
Så kom tiden at Norge skulle ha ny konge.Så kom Frithov Nansen og spurte prins Carl.Så sa Carl at han var villig og ta imot Norges krone dersom de ville ha folkeavstemning.Så trodde Nansen at han skulle få prinsen til Norge uten avstemning,men det ville han ikke.Prinsen holdt på sitt.Han reiste ikke før han hadde fått folkeavstemning.
Så prøvde Nansen å lokke prinsen med Bjørnson og Michelsen.Så sa prins Carl - Forstår ikke hr. Nansen det at om 20 år så dør både Bjørnson og Michelsen og kanskje du heller ikke lever da.Hvordan går det da?Nansen visste at prins Carl var den mannen norskene trengte.12. og 13. november ble det holdt avstemning.Og 260000 nordmenn stemte for kongedømme og 70000 for repåublikk.Den 18 november 1905 ble prins Carl konge i Norge.Så ble det skudd salutt for den nye kongen i Akershus.Nå hadde kongen sagt ja og famelien skulle ha seg et nytt fedreland.
(Denne boka er MYE legre enn det eg har gjengitt her - eg vil i det som følger kun tilføye noen utsagn som eg syns er litt morsomme)
- Eg ser at det kommer ikke fram av innnholdet om NÅR og hvorfor prins Carl fikk navnet Håkon.Kan faktisk ikke huske å ha hørt det heller...
- Om kongens arbeidsoppgaver: " Kongens arbeidsdag som vanlig var å skrive,åpne fester og undertegne dokumenter" - he,he
- Om sport: "Kongen var også veldig glad i idrett.Han furet mye på ski".
- Etter krigen: "Alle barna roper hurra og svinger med flaggene.Om kvelden da kongefamilien skulle bile opp til slottet sto folk rundt i gatene og sang og svingte med flaggene"
- Om kongens død:" Så brakk kongen lårbeinet.Etter det var det sykesøstre som passet ham.Det ble hørt mange meldinger om at han ble sykere.Den 21.september døde kongen".
- Om begravelsen: "Det skulle være begravelse den 1. oktober.Det skulle være mange kongelige i begravelsen.Det var både menn og kvinner.Han fikk en krans fra de heime somskulle stå oppå kisten".
mandag 4. april 2011
JENNY
Eg hadde en nabo som bodde vegg i vegg med meg.Det er over 4 år siden.Jenny.
Jenny var tredve år eldre enn meg,men vi ble en slags venninner.Ho var vel 90 år da ho døde,men ho var i virkeligheten tidløs.Og god.Selv om kanskje mange syntes ho var litt "streng".Og så var ho utrolig søt! Pent kledd for enhver anledning,fikk håret stelt jevnlig og var i det hele tatt MED....
Ho var veldig glad i å lese.Innimellom kom ho innom meg og lånte bøker.Leverte de gjerne tilbake bare etter et par dager...og ho var altetende i forhold til litteratur.Selv om ho vel likte best å lese fra gamle dager.
Jenny bakte vidunderlige kaker.Og eg fikk ofte en smak.Det hendte at eg våkna fra middagskvila mi og da sto det et fat med noe godt på kommoden eg hadde i gangen.Det hendte også ofte at det sto smørbrød der.Hjemmelaget loff med lekkert pålegg.Da hadde ho nok hatt besøk av klubbvenninner eller slekta.Og så pleide ho å gi bort bakst til "de gamle" som ho sa! Jenny ble over 90,men rakk ikke å bli gammel...
Etter at eg ble syk måtte eg flytte til en mere egnet leilighet.Men jamen kom ho Jenny på besøk med smaksprøver av julebaksten.Til den andre siden av byen...
Jenny og eg hadde mange gode samtaler.Ho skjønte det meste.Nå er Jenny borte,men eg tror ho levde et godt liv.Det er nok flere enn eg som savner henne....
Jenny var tredve år eldre enn meg,men vi ble en slags venninner.Ho var vel 90 år da ho døde,men ho var i virkeligheten tidløs.Og god.Selv om kanskje mange syntes ho var litt "streng".Og så var ho utrolig søt! Pent kledd for enhver anledning,fikk håret stelt jevnlig og var i det hele tatt MED....
Ho var veldig glad i å lese.Innimellom kom ho innom meg og lånte bøker.Leverte de gjerne tilbake bare etter et par dager...og ho var altetende i forhold til litteratur.Selv om ho vel likte best å lese fra gamle dager.
Jenny bakte vidunderlige kaker.Og eg fikk ofte en smak.Det hendte at eg våkna fra middagskvila mi og da sto det et fat med noe godt på kommoden eg hadde i gangen.Det hendte også ofte at det sto smørbrød der.Hjemmelaget loff med lekkert pålegg.Da hadde ho nok hatt besøk av klubbvenninner eller slekta.Og så pleide ho å gi bort bakst til "de gamle" som ho sa! Jenny ble over 90,men rakk ikke å bli gammel...
Etter at eg ble syk måtte eg flytte til en mere egnet leilighet.Men jamen kom ho Jenny på besøk med smaksprøver av julebaksten.Til den andre siden av byen...
Jenny og eg hadde mange gode samtaler.Ho skjønte det meste.Nå er Jenny borte,men eg tror ho levde et godt liv.Det er nok flere enn eg som savner henne....
søndag 3. april 2011
MIN FØRSTE FERIE
Sommeren - 75 traff eg Magne.Da eg hadde kjent han et par,tre uker inviterte han meg og ungene på ferie.Magne tok raske avgjørelser.Alltid.Han snudde totalt opp ned på livet mitt og da mener eg i positiv forstand.Med årene har eg skjønt at eg var ikke moden nok til å takle det - eg burde satt mye større pris på det.Men mye hadde skjedd mellom Skagstad og da vi møttes.Kanskje er det en forklaring.Det er ikke alltid vi handler like rasjonelt , men tilbake til ferien.
Magne hadde bil og en combi - camp.Det var fine greier.Et par håndgrep så var den lille tilhengeren omskapt til et romslig telt!Egentlig en suveren oppfinnelse.
Det bar avgårde med ferga til Nesna og turen gikk over Sjonfjellet og til Mo.Hans datter Torhild samt Siw og Ingunn satt i baksetet.Kulerund i auan og vi voksne satt foran og dampa sigaretta - eller kanskje rullings?Pauser med luft var det knapt snakk om.Magne likte å kjøre i den hensikt å komme fram til målet snarest mulig.Og det gjorde han...
Det var rene skjære eventyret å komme til Sverige.Storuman var målet.ALLE var fornøyd og vi handlet inn til grilling og snop til ungan.Jentene storkoste seg med bading i " Uman", og eg kan egentlig ikke huske å ha satt så stor pris på noe som denne ferien.Det var som en drøm....
I dag aner eg ikke hvor lenge denne første ferieturen med campingliv varte,men eg kan med handa på hjertet si at det var en fantastisk tur.Om kveldene ruslet vi rundt på plassen og prata med både kjente og fremmede gjester.Ungene STORKOSTE seg,og for meg var det nesten som en drøm.
Mye har endret seg siden den gang.I dag kjenner eg ingen som synes en tur til Storuman er noe å trakte etter.Ungene må helst ha seg x antall "sydenturer",det blir for ubekvemt å bo i telt - og maten kjøpes på restaurant.
Eg vet ikke om utviklinga alltid er like positiv.Litt småkrangling i bilen vil en helst unngå og det er ikke komfortabelt nok.Om eg kunne starte livet på nytt og reise på ferie i dag ville eg utvilsomt ha gjenopplevd en campingtur.Gjerne til Storuman i Sverige....
Magne hadde bil og en combi - camp.Det var fine greier.Et par håndgrep så var den lille tilhengeren omskapt til et romslig telt!Egentlig en suveren oppfinnelse.
Det bar avgårde med ferga til Nesna og turen gikk over Sjonfjellet og til Mo.Hans datter Torhild samt Siw og Ingunn satt i baksetet.Kulerund i auan og vi voksne satt foran og dampa sigaretta - eller kanskje rullings?Pauser med luft var det knapt snakk om.Magne likte å kjøre i den hensikt å komme fram til målet snarest mulig.Og det gjorde han...
Det var rene skjære eventyret å komme til Sverige.Storuman var målet.ALLE var fornøyd og vi handlet inn til grilling og snop til ungan.Jentene storkoste seg med bading i " Uman", og eg kan egentlig ikke huske å ha satt så stor pris på noe som denne ferien.Det var som en drøm....
I dag aner eg ikke hvor lenge denne første ferieturen med campingliv varte,men eg kan med handa på hjertet si at det var en fantastisk tur.Om kveldene ruslet vi rundt på plassen og prata med både kjente og fremmede gjester.Ungene STORKOSTE seg,og for meg var det nesten som en drøm.
Mye har endret seg siden den gang.I dag kjenner eg ingen som synes en tur til Storuman er noe å trakte etter.Ungene må helst ha seg x antall "sydenturer",det blir for ubekvemt å bo i telt - og maten kjøpes på restaurant.
Eg vet ikke om utviklinga alltid er like positiv.Litt småkrangling i bilen vil en helst unngå og det er ikke komfortabelt nok.Om eg kunne starte livet på nytt og reise på ferie i dag ville eg utvilsomt ha gjenopplevd en campingtur.Gjerne til Storuman i Sverige....
Bok?????
Eg har levd et innholdsrikt liv.Flere har sagt at eg burde skrive bok.Eg vet ikke.Det er vanskelig å finne ut hvor en skal starte.Og slutte...
Eg har god tid, så kanskje eg prøver.Det er god hjernetrim,og en forstår seg sjøl bedre.Det merker eg allerede siden eg begynte med denne bloggen.Hvorfor skjedde det som skjedde,og hvorfor ble eg slik eg ble.Antagelig er opplevelsene en har knyttet til hva slags liv en får.Og vi gjør alle mye dumt i løpet av et langt liv.Men det er viktig å tørre å leve.Så da så.
Vi er vel alle påvirket av den generelle utviklinga rundt oss.Vi får inn informasjon fra alle kanter om verden utenfor stuedøra.Eg var voksen første gang eg så en neger.No er det ikke lenger lovlig å bruke benevnelsen "neger",men det var da ikke noe negativt med benevnelsen før.Det som var feil var det at eg trudde ALLE negrer bodde i Afrika!NÅ har eg skjønt at det bor fargede mennesker i hele verden.Til og med i Norge.
Joda,verden har forandra seg siden eg ble født i 1947.Noe til det bedre,andre endringer kan en sette spørsmålstegn ved.
Om eg kunne klare å skrive ei bok som kan fortelle noe om hvordan hverdagen for folk flest har endret seg,så kanskje eg prøver.Men det blir i såfall ikke i form av denne bloggen.Den som lever får se...
Eg har god tid, så kanskje eg prøver.Det er god hjernetrim,og en forstår seg sjøl bedre.Det merker eg allerede siden eg begynte med denne bloggen.Hvorfor skjedde det som skjedde,og hvorfor ble eg slik eg ble.Antagelig er opplevelsene en har knyttet til hva slags liv en får.Og vi gjør alle mye dumt i løpet av et langt liv.Men det er viktig å tørre å leve.Så da så.
Vi er vel alle påvirket av den generelle utviklinga rundt oss.Vi får inn informasjon fra alle kanter om verden utenfor stuedøra.Eg var voksen første gang eg så en neger.No er det ikke lenger lovlig å bruke benevnelsen "neger",men det var da ikke noe negativt med benevnelsen før.Det som var feil var det at eg trudde ALLE negrer bodde i Afrika!NÅ har eg skjønt at det bor fargede mennesker i hele verden.Til og med i Norge.
Joda,verden har forandra seg siden eg ble født i 1947.Noe til det bedre,andre endringer kan en sette spørsmålstegn ved.
Om eg kunne klare å skrive ei bok som kan fortelle noe om hvordan hverdagen for folk flest har endret seg,så kanskje eg prøver.Men det blir i såfall ikke i form av denne bloggen.Den som lever får se...
lørdag 2. april 2011
Juling :-)
Eg glemmer aldri en 17.mai for maaaange år siden.Og eg skal IKKE navngi verken sted eller personer!
Det var en av de bedre 17.maidagene.Fint vær og hadde vært i tog og det som følger med på formiddagen.Hadde flørta litt med en eg hadde kjent ganske lenge og det var vel det en kaller for yr i lufta...
På kvelden var det dans på stedet,og der møtte eg denne mannen og vi avtalte å spasere en tur i kveldinga.Det var riktig så romantisk da eg plutselig hører løpende skritt bak oss.Før eg fikk snudd meg rundt var det ei som regelrett KASTA seg over meg.Eg skjønte snart at det var eksen til denne mannen og ho klorte og rev i håret mitt mens eg prøvde fortvilt å komme meg unna.Dama var lita,mindre enn meg,men dæggern ho var sterk!! Eg mista brillene i gresset,men fikk etterhvert samla dem opp igjen.Men dama ga seg ikke.Ho gjøv løs på meg til eg trudde min siste time var kommet..
Gudskjelov så klarte eg å riste ho av meg å legge på sprang så fort bena bar meg.Eg hadde blodsmak i munnen,men heldigvis hadde eg sandala på meg.Det var en fæl opplevelse.Dama plaga meg over tid uten at eg den dag ikke skjønner HVORFOR.Eg er glad for at det er første og siste gang eg har fått juling av et kvinnfolk.
Når det er sagt så fikk eg vite at dama var ekstremt sjalu.Og det viste seg også senere at ho også hadde en partner..Den runden med juling bidro kanskje DELVIS til at eg og mannen ble bedre kjent med hverandre.Men DET er en annen historie.
Det var en av de bedre 17.maidagene.Fint vær og hadde vært i tog og det som følger med på formiddagen.Hadde flørta litt med en eg hadde kjent ganske lenge og det var vel det en kaller for yr i lufta...
På kvelden var det dans på stedet,og der møtte eg denne mannen og vi avtalte å spasere en tur i kveldinga.Det var riktig så romantisk da eg plutselig hører løpende skritt bak oss.Før eg fikk snudd meg rundt var det ei som regelrett KASTA seg over meg.Eg skjønte snart at det var eksen til denne mannen og ho klorte og rev i håret mitt mens eg prøvde fortvilt å komme meg unna.Dama var lita,mindre enn meg,men dæggern ho var sterk!! Eg mista brillene i gresset,men fikk etterhvert samla dem opp igjen.Men dama ga seg ikke.Ho gjøv løs på meg til eg trudde min siste time var kommet..
Gudskjelov så klarte eg å riste ho av meg å legge på sprang så fort bena bar meg.Eg hadde blodsmak i munnen,men heldigvis hadde eg sandala på meg.Det var en fæl opplevelse.Dama plaga meg over tid uten at eg den dag ikke skjønner HVORFOR.Eg er glad for at det er første og siste gang eg har fått juling av et kvinnfolk.
Når det er sagt så fikk eg vite at dama var ekstremt sjalu.Og det viste seg også senere at ho også hadde en partner..Den runden med juling bidro kanskje DELVIS til at eg og mannen ble bedre kjent med hverandre.Men DET er en annen historie.
onsdag 30. mars 2011
For fire år siden
I dag har eg vært ute.Første gang på en uke.Det var deilig.Sol som skinte på hvit snø.Litt eim av vår i luften.Men bare litt...
Det er utrolig hvor mye så lite kan gjøre med folk.Bare få sitte litt i rullestolen utenfor senteret og glane på folk.Møtte to kollegaer fra tiden på Nordlandet barneskole.Ho Solveig og ho Magnhild.Det var fint å se de igjen og prate litt med dem...
Inne på senteret traff eg flere kjentfolk i dag...men blir litt stress når eg er avhengig av noen som kjører bil.Det skal bli GODT når det blir så vårlig at eg kan kjøre sjøl med doningen uten å fryse...godt å ha noe å se fram til.For oss alle.Livet er slett ikke så verst.
Har ikke vært på byen i festlige sammenhenga på 4 år.Eg som likte å gå på pub i helgene.Fasting.Men tror ikke den eksisterer lenger...men hvem vet,noe av de samme folkene eg møtte ute før er sikkert fremdeles på pub!Eg savner det ikke utover at det kunne vært hyggelig en sjelden gang..å møte mennesker eg møtte før.For fire år siden.
tirsdag 29. mars 2011
Veien til Stuvland
Eg var temmelig sta som unge.Husker en gang eg fikk masa meg til å gå til Stuvland alene.Kan tenke meg eg var i 10 - årsalderen.Og Stuvland - det er på andre siden av øya eg bodde på.
Eg tusla avgårde opp bakkene til Ørnkleiva.Klatra opp og fant meg selv oppe på den flate marka over - der syntes eg va så fint.Men det var på steinen der "veien" til skaret begynte eg satte meg å hvile.Der så eg HELE Aldersundet.Husene på andre siden av fjorden og kyrne som beitet i utmarka.Det ringla i sauebjeller og verden var STOR.
Eg fortsatte å gå den primitive veien opp til Skaret.En lang vei for en unge og dess lenger opp eg kom, forsvant heimhusene...Eg skulle gå ALENE.Egentlig var eg livredd,men beit det i meg.Gikk og gikk.Tenkte litt på skrømt som eg hadde hørt om,men eg var sta.Eg SKULLE til Stuvland.
Det tok sin tid å komme opp til Skaret,men omsider var eg kommet til den siste steinen under Aldertinden.Der hvor en kan se hele Alderskaret og myrene som må passeres før en er framme.Eg går forbi Aldervatnet og Bottenvatnet.Det er begynt å mørkne aldri så lite og eg funderer på om eg skal snu.Men det kan eg ikke.Eg er på vei...
Det er vidunderlig vakkert i Skaret mellom fjellene.Men eg husker at på denne tiden i livet mitt var ikke det vakre vesentlig.Det handlet bare om å gå og gå.Og mens eg traska bortover myrene trakka eg litt over og ble blaut på føttene.Tenkte på Riborg.Hadde hørt at det var ei som het det som "gikk igjen" i Skaret.Og trærne laget mange skygger...
Det er ikke et vindpust i luften,og etter noe som føles som en halv dag ankommer eg Stuvlandsvatnet.Eg vet ikke hvor lang tid det tok å gå denne veien,men tror nok et par timer eller mer...Når eg snur meg nå kjenner eg meg ikke helt igjen.Det er ikke laget noen skikkelig vei,bare en sti.På den annen side er det MANGE stier.
Eg går og går og finner plutselig ei grind.Og nå ser eg sannelig et hus.Det var folk utenfor husene eg passerte.De pratet meg meg og var bare hyggelige.Noen var riktig gamle,mens andre var omtrent på mamma sin alder.
Eg ble spurt hvor eg skulle og det var ingen tvil i min sjel.Eg skulle til Rekstadvika.Der skulle eg besøke Liv og familien hennes.Det var stort å oppdage at eg hadde funnet rett hus.Et hus som ble styrt av Brynhild og Johan.Her følte eg meg velkommen.Vi fikk til og med være i stua!! Det siste var ikke så vanlig,så det var stor stas.Det å komme på besøk var som å komme hjem.
På denne tiden gikk ungene fra Stuvland på skolen i Aldra.Og på søndagene skifta foreldrene på å skysse ungene dit.Så litt av gulrota med å gå skaret for å komme dit var hjemturen med lettbåten hans Johan.Der i huset gikk eg sammen med to av ungene,Liv og Hermann.Hermann og eg er like gamle,men eg syntes han var barnslig fordi han var gutt.Liten var han og!!!!! Søsknene Eldbjørg og Jon gikk på "storskolen" da.Eg trur Edit og Bjørn var borte.Det var et stort folkhus i Rekstadvika og eg glemmer ALDRI hvor artig det var å være der...I dag er det,så vidt eg vet,bare EN familie på Stuvland.
Verden har forandret seg og eg kan nok ALDRI gå den veien igjen.Men heldigvis har eg evnen til å HUSKE.Eg hadde nok en storslagen barndom...
Eg tusla avgårde opp bakkene til Ørnkleiva.Klatra opp og fant meg selv oppe på den flate marka over - der syntes eg va så fint.Men det var på steinen der "veien" til skaret begynte eg satte meg å hvile.Der så eg HELE Aldersundet.Husene på andre siden av fjorden og kyrne som beitet i utmarka.Det ringla i sauebjeller og verden var STOR.
Eg fortsatte å gå den primitive veien opp til Skaret.En lang vei for en unge og dess lenger opp eg kom, forsvant heimhusene...Eg skulle gå ALENE.Egentlig var eg livredd,men beit det i meg.Gikk og gikk.Tenkte litt på skrømt som eg hadde hørt om,men eg var sta.Eg SKULLE til Stuvland.
Det tok sin tid å komme opp til Skaret,men omsider var eg kommet til den siste steinen under Aldertinden.Der hvor en kan se hele Alderskaret og myrene som må passeres før en er framme.Eg går forbi Aldervatnet og Bottenvatnet.Det er begynt å mørkne aldri så lite og eg funderer på om eg skal snu.Men det kan eg ikke.Eg er på vei...
Det er vidunderlig vakkert i Skaret mellom fjellene.Men eg husker at på denne tiden i livet mitt var ikke det vakre vesentlig.Det handlet bare om å gå og gå.Og mens eg traska bortover myrene trakka eg litt over og ble blaut på føttene.Tenkte på Riborg.Hadde hørt at det var ei som het det som "gikk igjen" i Skaret.Og trærne laget mange skygger...
Det er ikke et vindpust i luften,og etter noe som føles som en halv dag ankommer eg Stuvlandsvatnet.Eg vet ikke hvor lang tid det tok å gå denne veien,men tror nok et par timer eller mer...Når eg snur meg nå kjenner eg meg ikke helt igjen.Det er ikke laget noen skikkelig vei,bare en sti.På den annen side er det MANGE stier.
Eg går og går og finner plutselig ei grind.Og nå ser eg sannelig et hus.Det var folk utenfor husene eg passerte.De pratet meg meg og var bare hyggelige.Noen var riktig gamle,mens andre var omtrent på mamma sin alder.
Eg ble spurt hvor eg skulle og det var ingen tvil i min sjel.Eg skulle til Rekstadvika.Der skulle eg besøke Liv og familien hennes.Det var stort å oppdage at eg hadde funnet rett hus.Et hus som ble styrt av Brynhild og Johan.Her følte eg meg velkommen.Vi fikk til og med være i stua!! Det siste var ikke så vanlig,så det var stor stas.Det å komme på besøk var som å komme hjem.
På denne tiden gikk ungene fra Stuvland på skolen i Aldra.Og på søndagene skifta foreldrene på å skysse ungene dit.Så litt av gulrota med å gå skaret for å komme dit var hjemturen med lettbåten hans Johan.Der i huset gikk eg sammen med to av ungene,Liv og Hermann.Hermann og eg er like gamle,men eg syntes han var barnslig fordi han var gutt.Liten var han og!!!!! Søsknene Eldbjørg og Jon gikk på "storskolen" da.Eg trur Edit og Bjørn var borte.Det var et stort folkhus i Rekstadvika og eg glemmer ALDRI hvor artig det var å være der...I dag er det,så vidt eg vet,bare EN familie på Stuvland.
Verden har forandret seg og eg kan nok ALDRI gå den veien igjen.Men heldigvis har eg evnen til å HUSKE.Eg hadde nok en storslagen barndom...
mandag 28. mars 2011
MAMMA
Vi fikk beholde deg i vel 40 år av mitt liv,men likevel var du for ung til å dø.Du ble bare ett år yngre enn eg er i dag.
Du hadde en dramatisk barndom og det er vel først nå at vi ungene dine forstår HVOR vanskelig du hadde det.Du mista faren din som 6 - åring og da du var 14 stelte du din egen mor og la henne i kista.Åtte søsken ble splitta og du ble igjen hos en eldre bror.Du ble senere enslig mor som 20 - åring og det måtte være tungt slik tiden var da.
Eg minnes fra barndommen ei mor som arbeidet både natt og dag!Du fikk panikk dersom ikke kjøkkenmattene lå ordentlig,og du arbeidet som en maur for å holde oss ungene i orden i forhold til klær og det at vi skulle "oppføre oss" skikkelig.I dag skjønner eg hvorfor enkelte ting ble så viktige for deg....
Eg trur du fant trygghet i pappa,og du skjemte han vel egentlig litt bort.Skulle og måtte gjøre ALT sjøl.Men du var flink,mamma.Du laga fine klær til oss,du SKRUBBA oss rein i balja om lørdagskveldene,du laga all magten sjøl.ALLTID.
Da pappa døde var du bare 46 år.I dag er eg glad for at ENDELIG tok du hensyn til deg sjøl og tillot deg å bli forelsket!!Hvilket du også gjorde noe med.Du ble kjæreste med Arvid inntil du døde 63 år gammel.Og eg unner deg det av hele mitt hjerte.
Eg skal ALDRI glemme deg mamma.
Du hadde en dramatisk barndom og det er vel først nå at vi ungene dine forstår HVOR vanskelig du hadde det.Du mista faren din som 6 - åring og da du var 14 stelte du din egen mor og la henne i kista.Åtte søsken ble splitta og du ble igjen hos en eldre bror.Du ble senere enslig mor som 20 - åring og det måtte være tungt slik tiden var da.
Eg minnes fra barndommen ei mor som arbeidet både natt og dag!Du fikk panikk dersom ikke kjøkkenmattene lå ordentlig,og du arbeidet som en maur for å holde oss ungene i orden i forhold til klær og det at vi skulle "oppføre oss" skikkelig.I dag skjønner eg hvorfor enkelte ting ble så viktige for deg....
Eg trur du fant trygghet i pappa,og du skjemte han vel egentlig litt bort.Skulle og måtte gjøre ALT sjøl.Men du var flink,mamma.Du laga fine klær til oss,du SKRUBBA oss rein i balja om lørdagskveldene,du laga all magten sjøl.ALLTID.
Da pappa døde var du bare 46 år.I dag er eg glad for at ENDELIG tok du hensyn til deg sjøl og tillot deg å bli forelsket!!Hvilket du også gjorde noe med.Du ble kjæreste med Arvid inntil du døde 63 år gammel.Og eg unner deg det av hele mitt hjerte.
Eg skal ALDRI glemme deg mamma.
PAPPA
Til høsten blir det 42 år siden du døde.Eg var 22 år,men husker det som om det var i går.Du døde på sølvbryllupsdagen til deg og mamma.Eg bodde på Husnes da.Presten kom på døra og fortalte det.Eg fikk ikke lov av han eg var gift med til å reise i begravelsen.Den dag i dag synes eg det var bittert.
Eg ser deg for meg i Oluf - lua med flagrende ører.Og med sommerlua av hvit bomull som mamma sydde.Den siste skulle bidra til å holde sola borte fra det nesten hårløse hodet ditt i slåttonna.Du var en nøktern mann.Når du sa noe så var det nesten alltid viktig.Men du hadde mye å fortelle.Gjerne om livet i gamle dager.Du elsket å grave i fortiden.Det gjør eg og - det er vel fra deg eg har arvet den interessen.
Du var en rolig og trygg far.Elsket å lese bøker og bestile kasser med litteratur fra biblioteket.Eg ser deg øverst ved kjøkkenbordet i kråa hvor du hadde plassen din.Med ei bok i den ene handa og pipa i den andre...Mamma som skjente på deg for du søla aske - du hørte det neppe!
Eg tror at noe av årsaken til din ro skyldtes at du var over 40 da du gifta deg og fikk barn.Men det var neppe tilfeldig!Det var nemlig etter at mor di døde.Og så fikk du deg ei ung kjerring - hele 23 år yngre enn deg.Dere var ulike.Men dere utfylte hverandre.Du med din ro, og mamma lett å antenne.Men det er en annen historie.
Det kunne vært skrevet MYE om deg pappa.Mye ble annerledes når du ble borte.Eg glemmer deg ALDRI.
Eg ser deg for meg i Oluf - lua med flagrende ører.Og med sommerlua av hvit bomull som mamma sydde.Den siste skulle bidra til å holde sola borte fra det nesten hårløse hodet ditt i slåttonna.Du var en nøktern mann.Når du sa noe så var det nesten alltid viktig.Men du hadde mye å fortelle.Gjerne om livet i gamle dager.Du elsket å grave i fortiden.Det gjør eg og - det er vel fra deg eg har arvet den interessen.
Du var en rolig og trygg far.Elsket å lese bøker og bestile kasser med litteratur fra biblioteket.Eg ser deg øverst ved kjøkkenbordet i kråa hvor du hadde plassen din.Med ei bok i den ene handa og pipa i den andre...Mamma som skjente på deg for du søla aske - du hørte det neppe!
Eg tror at noe av årsaken til din ro skyldtes at du var over 40 da du gifta deg og fikk barn.Men det var neppe tilfeldig!Det var nemlig etter at mor di døde.Og så fikk du deg ei ung kjerring - hele 23 år yngre enn deg.Dere var ulike.Men dere utfylte hverandre.Du med din ro, og mamma lett å antenne.Men det er en annen historie.
Det kunne vært skrevet MYE om deg pappa.Mye ble annerledes når du ble borte.Eg glemmer deg ALDRI.
søndag 27. mars 2011
ALENE
I dag er eg alene.Det er søndag og snøen har stengt meg inne.Rullestol og snø er ikke noe for meg.Denne uka har eg bare sett støttekontakten som henta meg på onsdag.Det er greit å komme seg ut å handle.Utover det har hjemmesykeplein vært og levert en ukes dose medisina.Mens hjemmehjelpen har skifta på senga mi.Så dere skjønner - eg lev et SPENNENDE liv.Men eg har ingen nød.Eg ser fram til at det skal bli bedre føre - da er det så mye enklere å fungere.
I dag er eg alene,men det er ikke noe enestående i det.Eg depper ikke av den grunn og eg har lært meg å leve slik.Mens eg tenker på andre som lever i fellesskap og krangler så fjæra fyk.DET ville vært en vanskelig situasjon!!
Det å være alene betyr ikke at en nødvendigvis føler seg ensom.Lars Monsen velger til tider å leve alene i naturen.Og mange med ham.Når sykdom hindrer en i å komme seg ut av huset lærer en også å leve med det.Det handler bare om å VILLE LEVE.Da blir hver eneste dag en gave.Og så bidrar det til en oppsving av kreative evner...
Det er dumt å ta seg selv for høytidelig.For innerst inne er vi alle like.I hvertfall NESTEN alle..
I dag er eg alene,men det er ikke noe enestående i det.Eg depper ikke av den grunn og eg har lært meg å leve slik.Mens eg tenker på andre som lever i fellesskap og krangler så fjæra fyk.DET ville vært en vanskelig situasjon!!
Det å være alene betyr ikke at en nødvendigvis føler seg ensom.Lars Monsen velger til tider å leve alene i naturen.Og mange med ham.Når sykdom hindrer en i å komme seg ut av huset lærer en også å leve med det.Det handler bare om å VILLE LEVE.Da blir hver eneste dag en gave.Og så bidrar det til en oppsving av kreative evner...
Det er dumt å ta seg selv for høytidelig.For innerst inne er vi alle like.I hvertfall NESTEN alle..
lørdag 26. mars 2011
Det gode liv?
Livsglede.Det er viktig.Men hva er egentlig livsglede?
Eg trur det er å være glad for at en lever fremdeles når en våkner om morgenen.Å finne glede i å gyve løs på dagen.Uansett hva den måtte by på...
Det rare er at personlig er eg mer opptatt av dette temaet enn eg var FØR eg ble relativt alvorlig syk.FØR tenkte eg ALDRI på at eg VIL lev e ei stund til.Det tenker eg på hver eneste dag nå.
Det gode liv kan være så mangt.I min lille verden er det å klare seg sjøl sånn noenlunde helt topp.Eg grei ikke å vaske huset,men eg er i stand til å bidra til at det er nødvendig !!
Å vaske og rydde.Synes sjøl at eg er brukbar til å holde sånn noenlunde orden.Mye flinkere enn da eg var i 20 - årene!!!!!!!!
Livsglede er - for meg - å godta det livet eg har.Å finne alternative løsninger.Å gå i dusjen selv om eg har bare ei hand til å tørke meg med.Eg skal love dere at det siste er til tider problematisk!!Dessuten har eg rullestolen foran dusjen med alarmen i lommen på stolen.Skulle eg skli er det bare å trykke på en knapp.Det er en løsning for det meste.Tror eg.
Tap av livsglede TROR eg er å gremmes over alt som skulle vært annerledes.Eg er lei meg fordi det er vanskelig å kunne dra ut å reise nå.Men eg er ikke NOK lei meg til at det skal ødelegge livet mitt.De siste 4 årene har eg vært EN GANG med taxi til Molde.På sykehuset...Men eg reiste da ganske mye før.Og eg har faktisk opplevd så mye i livet mitt at eg trur ei bok kunne blitt en bestselger...men det er en annen historie.
torsdag 24. mars 2011
Vi blir alle eldre
Vi blir alle eldre enten vi vil det eller ikke.Det er jo bare fantastisk!Fordi alternativet er å bli borte.For alltid.Eller?
Eg har trudd at det er bare mannfolkan som får større øra.Men etter at eg fikk klippet håret mitt pinnkort innser eg at eg har tatt feil.Øran vokser på kvinnfolk og.Ja,ja - en lærer seg å leve med forandringer.I hvertfall de fleste av oss.Får bare håpe at ikke nasen og veks med åran.For mitt vedkommende er den stor nok.
Joda,vi kvinnfolk bli eldre.Men MANNFOLK - de tror de blir YNGRE med åran.Det er alt for mange som trur det.Trur eg.Og da sikter eg til de på min alder som er på jakt etter lykken med kvinner på alder med døtrene mine.Eg har store problem med å forstå at menn kan føle seg ung med ei dame som kunne vært datra.EG ville ha følt meg unødvendig gammel med en partner som kunne vært min sønn.Og eg vet at eg hold meg like godt som menn på min alder....
Dette var dagens utidige synsing fra ei kjerring på over 60.Eg er glad eg slipp å leve som skuespiller.DET må være slitsomt.
Eg har trudd at det er bare mannfolkan som får større øra.Men etter at eg fikk klippet håret mitt pinnkort innser eg at eg har tatt feil.Øran vokser på kvinnfolk og.Ja,ja - en lærer seg å leve med forandringer.I hvertfall de fleste av oss.Får bare håpe at ikke nasen og veks med åran.For mitt vedkommende er den stor nok.
Joda,vi kvinnfolk bli eldre.Men MANNFOLK - de tror de blir YNGRE med åran.Det er alt for mange som trur det.Trur eg.Og da sikter eg til de på min alder som er på jakt etter lykken med kvinner på alder med døtrene mine.Eg har store problem med å forstå at menn kan føle seg ung med ei dame som kunne vært datra.EG ville ha følt meg unødvendig gammel med en partner som kunne vært min sønn.Og eg vet at eg hold meg like godt som menn på min alder....
Dette var dagens utidige synsing fra ei kjerring på over 60.Eg er glad eg slipp å leve som skuespiller.DET må være slitsomt.
onsdag 23. mars 2011
En utrolig skjebne
Eg fikk aldri møte noen av mine besteforeldre.Dessverre hørte eg ikke skikkelig etter i den de ble snakket om mens foreldrene mine levde.Det er mormors skjebne som rører meg aller mest - og eg har funnet fram til NOE i gamle papirer.
Hanna Larsdatter var født på Inndyr i Gildeskål i 1888..Hun ble gift med Edvin fra Vågan i Skjerstad i 1909 og de fikk følg. barn
Hanna Larsdatter var født på Inndyr i Gildeskål i 1888..Hun ble gift med Edvin fra Vågan i Skjerstad i 1909 og de fikk følg. barn
Ester Hansine - 1910
Martin Albert - 1911
Charles Ingvald - nn
Johanna Marie - nn
Martin Albert - 1911
Charles Ingvald - nn
Johanna Marie - nn
I 1916 døde hennes mann,Edvin.Da hadde ho altså 4 barn mellom 6 - nn alder.Det sies at han druknet og ho har skrevet dette om det i ei minnebok :
"Med tak til Gud kommer jeg særskilt i hu i dag at min kjære papa og mand døde i troen paa Jesus Kristus hvis blod renser fra al synd.Velsignet være deres minde".Minneordet er myntet på hennes far og mann som ble borte i samme ulykke.
Bestemor ga ikke opp.Hun giftet seg på nytt med Jonas.Som ble min bestefar.De fikk også 4 barn.
"Med tak til Gud kommer jeg særskilt i hu i dag at min kjære papa og mand døde i troen paa Jesus Kristus hvis blod renser fra al synd.Velsignet være deres minde".Minneordet er myntet på hennes far og mann som ble borte i samme ulykke.
Bestemor ga ikke opp.Hun giftet seg på nytt med Jonas.Som ble min bestefar.De fikk også 4 barn.
Anna Josefine - f.1923
Edit Selma Adeleide - f.nn
Åse Marie - f.nn
Jona Andrea Halfrid - f.1929
Edit Selma Adeleide - f.nn
Åse Marie - f.nn
Jona Andrea Halfrid - f.1929
Historien slutter ikke her.Den nye mannen,Jonas,døde i 1929 - en måned før deres yngste datter Jona ble født..
Min utrolige bestemor var 41 år da hun satt alene med 8 barn - dog var de to eldste nå gift.Hele hennes voksne liv måtte jo være preget av sorg og savn - også for barna...
Nøden var sikkert stor, for ho gifta seg også en tredje gang.Med en mann som ifølge min mor ikke var snill med henne.Hun ble syk og mamma stelte henne der ho lå på loftet.Ingen visste hva som feilte henne...eg trur kanskje eg veit .
Mamma var 14 år når ho stelte sin mor for aller siste gang.Den siste mannen bestemor gifta seg med var det ingen av hennes barn som hadde kontakt med senere.
Etterord:
Eg har skrevet dette for at kanskje andre i slekta som ikke kjenner denne historien,kan "ha glede" av å høre hvordan det var.Videre har eg hatt et brennende ønske om å fortelle om henne.Synes også ho hadde fabelaktive navn på barna...
Min utrolige bestemor var 41 år da hun satt alene med 8 barn - dog var de to eldste nå gift.Hele hennes voksne liv måtte jo være preget av sorg og savn - også for barna...
Nøden var sikkert stor, for ho gifta seg også en tredje gang.Med en mann som ifølge min mor ikke var snill med henne.Hun ble syk og mamma stelte henne der ho lå på loftet.Ingen visste hva som feilte henne...eg trur kanskje eg veit .
Mamma var 14 år når ho stelte sin mor for aller siste gang.Den siste mannen bestemor gifta seg med var det ingen av hennes barn som hadde kontakt med senere.
Etterord:
Eg har skrevet dette for at kanskje andre i slekta som ikke kjenner denne historien,kan "ha glede" av å høre hvordan det var.Videre har eg hatt et brennende ønske om å fortelle om henne.Synes også ho hadde fabelaktive navn på barna...
tirsdag 22. mars 2011
DAGEN I DAG
Det er usedvanlig grå dag.Men innimellom skinner sola - i dobbelt forstand!Det er siste krampetrekninga utendørs før våren gjør sitt inntog.Og det tror eg vi alle er glad for.Men eg trur det er viktig å SE sola - når den er her.
Det er et langt sprang fra Skagstad for snart 50 år siden til Kristiansund anno 2011.De som er unge i dag har andre interesser og utfordringer.Fritiden er tilrettelagt av oss som er voksne - det kan diskuteres om det er riktig eller ikke,men det er for sent å snu.Uansett hva vi måtte mene.
Eg undrer meg på hvor mye det er igjen av 15 - 16 åringen når en har passert 60.Eg tror det er individuelt,men eg føler at ivertfall NOE er igjen.Om nye 50 år er det kanskje noen som skriver om SIN ungdom.Om hvor de beste diskotekene var og om x antall fritidssysler...Om fine klær og om teite lærere.
Det er bra at verden går framover.Men vi vil - til enhver tid - si at det har aldri gått fortere.Det ENESTE eg synes er "kjipt" med livet er at vi aldri får vite hva som rører seg når vi er borte.Eg er så nysgjerrig på utviklingen at tror eg må bli med på showene til de som måtte komme ETTER Lisa Williams å lage show!!!Det ville vært fint det.Å holde seg oppdatert ...
Livet i Kristiansund går imidlertid videre.Eg har ikke bestemt meg for hvilket tema eg skal begynne på nå - men eg kommer nok tilbake.Det er greit for hjernen å ha noe å arbeide med.Og så gir det en ØRLITEN følelse av å "være med".I en verden hvor de fleste har det for travelt.Eg har god tid....
Det er et langt sprang fra Skagstad for snart 50 år siden til Kristiansund anno 2011.De som er unge i dag har andre interesser og utfordringer.Fritiden er tilrettelagt av oss som er voksne - det kan diskuteres om det er riktig eller ikke,men det er for sent å snu.Uansett hva vi måtte mene.
Eg undrer meg på hvor mye det er igjen av 15 - 16 åringen når en har passert 60.Eg tror det er individuelt,men eg føler at ivertfall NOE er igjen.Om nye 50 år er det kanskje noen som skriver om SIN ungdom.Om hvor de beste diskotekene var og om x antall fritidssysler...Om fine klær og om teite lærere.
Det er bra at verden går framover.Men vi vil - til enhver tid - si at det har aldri gått fortere.Det ENESTE eg synes er "kjipt" med livet er at vi aldri får vite hva som rører seg når vi er borte.Eg er så nysgjerrig på utviklingen at tror eg må bli med på showene til de som måtte komme ETTER Lisa Williams å lage show!!!Det ville vært fint det.Å holde seg oppdatert ...
Livet i Kristiansund går imidlertid videre.Eg har ikke bestemt meg for hvilket tema eg skal begynne på nå - men eg kommer nok tilbake.Det er greit for hjernen å ha noe å arbeide med.Og så gir det en ØRLITEN følelse av å "være med".I en verden hvor de fleste har det for travelt.Eg har god tid....
Om eg kunne gå
Om eg kunne gå ville eg ha reist til Skagstad EN gang til.Eg ville ha sett huset ved fergeleiet.Kanskje fått besøkt leiligheten der eg var hushjelp.Sett hva som erstatter butikken i første etasje.
Eg ville gått veien fra fergeleiet og runden til eg så husene til storbonden som eg henta melk hos.Undrer meg på om gården fremdeles blir drevet.Videre ville spaserturen ha gått rundt svingen til kirken.Dit ville eg gått og sett på gravstedet.Mintes folk eg var glad i.Tror det er mange der.Men sånn går livet videre - nye generasjona kommer og går.
Etter besøket ved kirken ville eg ha gått videre og snust inn minner.Eg foretrekker da å tenke på de GODE og heldigvis er det slik at det er det eg har mest av.På min ønskeferd står også Graddholmen.Der brendte vi bål og sang i fine sommerkvelder.Guttene hadde litt på lomma og vi jentene fikk også en smak.På Graddholmen var det flørt og gode opplevelser - og eg trur mange har spesielle minner derfra.
Etter besøket på holmen ville eg ha snudd og gått for å se på Bakken.Et gammelt og stort hus hvor eg bodde på hybel.Det er sikkert holdt vedlike av eierne.Og noen av slekta til Skagen bor kanskje der...
Om eg kunne gå ville det blitt en utrolig tur.Eg prøver å gjøre den turen foran en pc - og eg har lært meg at også DET kan være en opplevelse...
Eg ville gått veien fra fergeleiet og runden til eg så husene til storbonden som eg henta melk hos.Undrer meg på om gården fremdeles blir drevet.Videre ville spaserturen ha gått rundt svingen til kirken.Dit ville eg gått og sett på gravstedet.Mintes folk eg var glad i.Tror det er mange der.Men sånn går livet videre - nye generasjona kommer og går.
Etter besøket ved kirken ville eg ha gått videre og snust inn minner.Eg foretrekker da å tenke på de GODE og heldigvis er det slik at det er det eg har mest av.På min ønskeferd står også Graddholmen.Der brendte vi bål og sang i fine sommerkvelder.Guttene hadde litt på lomma og vi jentene fikk også en smak.På Graddholmen var det flørt og gode opplevelser - og eg trur mange har spesielle minner derfra.
Etter besøket på holmen ville eg ha snudd og gått for å se på Bakken.Et gammelt og stort hus hvor eg bodde på hybel.Det er sikkert holdt vedlike av eierne.Og noen av slekta til Skagen bor kanskje der...
Om eg kunne gå ville det blitt en utrolig tur.Eg prøver å gjøre den turen foran en pc - og eg har lært meg at også DET kan være en opplevelse...
mandag 21. mars 2011
Livet går videre
Hytteturen er i dag et minne eg ikke ville vært foruten.Arnt og eg fortsatte som gode venner,men det ble aldri oss.Arnt døde for rundt 20 år siden og eg fikk et kort fra han mens han var syk.Der sto det - Takk for gode minner på Skagstad.Eg visste ikke at han var syk.Det var først et par år senere eg fikk vite at han var død.Eg aner ikke hvordan han hadde fått adressen min.Rart.
Kirsti og Jonas ble gift med hverandre.Eg besøkte dem flere ganger senere i livet.De er skilt nå..
Det er omkring 30 år siden eg besøkte min ungdoms kjæreste sted.Alt er forandret.De eg jobba hos er forlengst døde og butikken er nedlagt.Den "industrien" som en gang var et løft for bygda er borte - det samme er fergeforbindelsen.Eg ser for meg hver gang ferga kom dagen lang.Da ver det å spurte bort til vinduet å se om det kom mye folk.Eg - som i fortiden bare hadde opplevd dampen - syntes dette nesten var et under!Biler var jo også noe nytt.Det var ingen biler på Aldra,der eg kommer fra.Alt eg opplevde var NYTT - det var kanskje derfor eg fant det så fasinerende.
Eg kommer nok aldri til Skagstad igjen.Men eg vil ALLTID se for meg hvordan det engang var.Og det føles vemodig...
Kirsti og Jonas ble gift med hverandre.Eg besøkte dem flere ganger senere i livet.De er skilt nå..
Det er omkring 30 år siden eg besøkte min ungdoms kjæreste sted.Alt er forandret.De eg jobba hos er forlengst døde og butikken er nedlagt.Den "industrien" som en gang var et løft for bygda er borte - det samme er fergeforbindelsen.Eg ser for meg hver gang ferga kom dagen lang.Da ver det å spurte bort til vinduet å se om det kom mye folk.Eg - som i fortiden bare hadde opplevd dampen - syntes dette nesten var et under!Biler var jo også noe nytt.Det var ingen biler på Aldra,der eg kommer fra.Alt eg opplevde var NYTT - det var kanskje derfor eg fant det så fasinerende.
Eg kommer nok aldri til Skagstad igjen.Men eg vil ALLTID se for meg hvordan det engang var.Og det føles vemodig...
søndag 20. mars 2011
Hytteturen
I årene 62 - 66 ble det flere opphold på Skagstad.Eg gikk på folkehøgskole og tok handelsskole - men det var alltid dit eg lengtet tilbake.Eg hadde i denne tiden "avansert" til butikkdame og folket på stedet var de samme hver gang eg kom tilbake.Inkludert husets eldste sønn :-) Han var stadig alene,men SÅ ikke meg.Og det var sikkert ei meining med det og....
Kirsti og eg holdt stadig sammen.Ho var blitt kjæreste med en kjekk kar fra plassen der og eg hadde litt kjemi med Arnt.Ei helg fant guttene på at vi skulle dra på hyttetur.De to var nok ca 5 - 6 år eldre enn oss,men begge var kjekke karer.
Eg husker i dag ikke HVOR denne hytta var,men det var på et fjell.Vi kjøpte inn mat og drikke, og gutta visste veien.Det var en utrolig flott opplevelse.På den tiden var det ikke vanlig at jenter brukte langbukser så vi hadde nok skjørt vi jentene.
Vi tente i ovnen og hadde en lang og koselig kveld sammen.Alle var trøtte da vi skulle finne sengplasser..
At Kirsti og Jonas skulle dele seng var nok en selvfølge.Med Arnt og meg var det mere usikkert....MEN det endte med at vi delte overkøya.
Dagen etter spiste vi en god frokost.Skravlet og prata.Om løst og fast.
Da var det at Kirsti utbrøt
- Ka dåkk trur førr et folkprat det skal bli når folk ser oss kjæm ned?
- Ja,eg har no i hvert fall god samvettighet,sa ho.
- Eg og,sa kjæresten hennes.
Eg kjente at eg vart både varm og kald.
Kikka nervøst på Arnt.
Men eg sa INGEN TING.
Det gjorde heller ikke Arnt.Og begge var vi nok rosa i kinnene.
Så sånn endte min livs hyttetur.Og eg hører enda den trillende latteren til Kirsti!!!!!!!
Kirsti og eg holdt stadig sammen.Ho var blitt kjæreste med en kjekk kar fra plassen der og eg hadde litt kjemi med Arnt.Ei helg fant guttene på at vi skulle dra på hyttetur.De to var nok ca 5 - 6 år eldre enn oss,men begge var kjekke karer.
Eg husker i dag ikke HVOR denne hytta var,men det var på et fjell.Vi kjøpte inn mat og drikke, og gutta visste veien.Det var en utrolig flott opplevelse.På den tiden var det ikke vanlig at jenter brukte langbukser så vi hadde nok skjørt vi jentene.
Vi tente i ovnen og hadde en lang og koselig kveld sammen.Alle var trøtte da vi skulle finne sengplasser..
At Kirsti og Jonas skulle dele seng var nok en selvfølge.Med Arnt og meg var det mere usikkert....MEN det endte med at vi delte overkøya.
Dagen etter spiste vi en god frokost.Skravlet og prata.Om løst og fast.
Da var det at Kirsti utbrøt
- Ka dåkk trur førr et folkprat det skal bli når folk ser oss kjæm ned?
- Ja,eg har no i hvert fall god samvettighet,sa ho.
- Eg og,sa kjæresten hennes.
Eg kjente at eg vart både varm og kald.
Kikka nervøst på Arnt.
Men eg sa INGEN TING.
Det gjorde heller ikke Arnt.Og begge var vi nok rosa i kinnene.
Så sånn endte min livs hyttetur.Og eg hører enda den trillende latteren til Kirsti!!!!!!!
Venninner
Forholdet mellom meg og paret eg skrev om i forrige innlegg roet seg etter hvert,men heldigvis fikk eg flere venninner.
Kirsti var et år eldre enn meg.Og det var vesentlig i den alderen.Ho jobba på gamlehjemmet og var innflytter fra et annet sted i Salten.Ho Kirsti var - i mine øyne - alt som eg ikke var!Ho hadde en mere betydningsfull jobb,ho var vakker og ho hadde bestemte meninger.Ho hadde draget på guttene og hadde hatt kjærester før..ho hadde penere klær enn meg og hun sminka seg og var fin på håret.
Om eg var misunnelig?Nei.Det bare VAR slik og ferdig med det.Eg beundra ho for alt ho var,og vi ble gode venninner.Faktisk så godt forlikt at vi har hatt sporadisk kontakt i snart 50 år og ho har vært to ganger på besøk her i byen!
Toril var og ei fin venninne.Ho var mere beskjeden enn Kirsti,men ho var ei flott jente på alle måter.Toril kom fra et kristent hjem,og hadde heller ikke den friheten som Kirsti og eg hadde.Ho bodde hjemme hos foreldrene.Også ho var eldre enn eg.
Gunn er den tredje som eg vil nevne.Ho hadde hybel i samme hus som meg og arbeidet på butikken.Ho var ei sprudlende og glad jente og vi hadde god kontakt.Foreldrene hennes bodde et par mil unna og eg fikk ofte være med henne hjem i helgene.Hvilket eg satte stor pris på...
Eg ble kjent med stort sett alle i bygda,men det var nok disse tre som ble "stammen".Eg hadde sterke bånd til alle tre - selv om vi selvsagt også var uenige mange ganger.Slik jenter i denne alderen pleier å være.Men det forundrer meg hvor sterkt eg var knyttet til disse nye bekjentskapene.Kanskje skyldtes det det faktum at eg var så ung og langt borte fra barndomshjemmet?Eg vet ikke,men minnene fra denne tiden i livet er sterke og eg trur den dag i dag at alt har en sammenheng...at en får med seg erfaringer som får avgjørende betydning til hvordan en takler virkeligheten senere.På både godt og vondt :-)
Kirsti var et år eldre enn meg.Og det var vesentlig i den alderen.Ho jobba på gamlehjemmet og var innflytter fra et annet sted i Salten.Ho Kirsti var - i mine øyne - alt som eg ikke var!Ho hadde en mere betydningsfull jobb,ho var vakker og ho hadde bestemte meninger.Ho hadde draget på guttene og hadde hatt kjærester før..ho hadde penere klær enn meg og hun sminka seg og var fin på håret.
Om eg var misunnelig?Nei.Det bare VAR slik og ferdig med det.Eg beundra ho for alt ho var,og vi ble gode venninner.Faktisk så godt forlikt at vi har hatt sporadisk kontakt i snart 50 år og ho har vært to ganger på besøk her i byen!
Toril var og ei fin venninne.Ho var mere beskjeden enn Kirsti,men ho var ei flott jente på alle måter.Toril kom fra et kristent hjem,og hadde heller ikke den friheten som Kirsti og eg hadde.Ho bodde hjemme hos foreldrene.Også ho var eldre enn eg.
Gunn er den tredje som eg vil nevne.Ho hadde hybel i samme hus som meg og arbeidet på butikken.Ho var ei sprudlende og glad jente og vi hadde god kontakt.Foreldrene hennes bodde et par mil unna og eg fikk ofte være med henne hjem i helgene.Hvilket eg satte stor pris på...
Eg ble kjent med stort sett alle i bygda,men det var nok disse tre som ble "stammen".Eg hadde sterke bånd til alle tre - selv om vi selvsagt også var uenige mange ganger.Slik jenter i denne alderen pleier å være.Men det forundrer meg hvor sterkt eg var knyttet til disse nye bekjentskapene.Kanskje skyldtes det det faktum at eg var så ung og langt borte fra barndomshjemmet?Eg vet ikke,men minnene fra denne tiden i livet er sterke og eg trur den dag i dag at alt har en sammenheng...at en får med seg erfaringer som får avgjørende betydning til hvordan en takler virkeligheten senere.På både godt og vondt :-)
St.Halvard
Rusmidler på denne tida besto stort sett av tobakk.Rullings.Syntes eg så mere voksen ut med en sneip i munnvika....
I etasjen under meg bodde det et ektepar med barn.Jeg var mye sammen med dem,de var et tiår eldre enn meg, men behandla meg voksent.Syntes eg den gang!!!!!!!! En kveld ble eg tilbudt sjenk, og det var selvsagt spennende for en 15 - åring som var ute i verden helt alene.Eg huska den dag i dag at eg fikk servert St.Halvard, og at de sa det var bare å drikke.Og eg drakk.
I dag tenker eg på hva som får voksne mennesker til å bli i besittelse av en så dårlig humor!De hadde det utrolig artig på min bekostning og det undrer meg fremdeles at de tok seg råd til å bruke så dyrt brennevin i sakens anledning.
Eg drakk villig,ble mer som et lam etter hvert.Helt til eg måtte spy.Eg spydde både utover meg sjøl,sofaen og gulvet.Og eg var IKKE i stand til å tørke opp etter meg.Hvordan eg kom meg opp trappa til hybelen husker eg ikke.Men eg har ALDRI smakt St.Halvard etter den hendelsen...
I etasjen under meg bodde det et ektepar med barn.Jeg var mye sammen med dem,de var et tiår eldre enn meg, men behandla meg voksent.Syntes eg den gang!!!!!!!! En kveld ble eg tilbudt sjenk, og det var selvsagt spennende for en 15 - åring som var ute i verden helt alene.Eg huska den dag i dag at eg fikk servert St.Halvard, og at de sa det var bare å drikke.Og eg drakk.
I dag tenker eg på hva som får voksne mennesker til å bli i besittelse av en så dårlig humor!De hadde det utrolig artig på min bekostning og det undrer meg fremdeles at de tok seg råd til å bruke så dyrt brennevin i sakens anledning.
Eg drakk villig,ble mer som et lam etter hvert.Helt til eg måtte spy.Eg spydde både utover meg sjøl,sofaen og gulvet.Og eg var IKKE i stand til å tørke opp etter meg.Hvordan eg kom meg opp trappa til hybelen husker eg ikke.Men eg har ALDRI smakt St.Halvard etter den hendelsen...
lørdag 19. mars 2011
Hybelliv
Hybelen min i "Bakken" besto av ett rom i 2.etg.Der var det en divan med sengeteppe,et lite bord og noen pinnestoler.En eplekasse ble brukt som matskap (!),det var to rom i disse..Utover det var det ei balje til å vaske kopper i og det var også en kommode.I bunnen av klesskapet hadde eg ei eske med litt kjøkkenredskaper.Det var ikke mye luksus,nei - men så spiste eg jo nesten all maten på jobb.På hybelen var det mest kjeks og lignende...Eg mener å huske at det var en vask med varmt og kaldt vann på rommet...
I klesskapet hadde eg noen klær,men det var ikke mye!!!!!!!Foruten konfirmasjonskåpa og kjolen hadde et et "smalskjørt" eg hadde sydd på framhaldskolen.Med jakke til.Ellers et par kjoler og et annet skjørt som mamma hadde sydd.Det var før t - shirt tiden,så det var noen bluser til skjørtene.Og hjemmestrikka gensere og jakker.Hofteholder og annet undertøy - nylonstrømper var det og ( strømpebuksene kom til Nordnorge ca 5 år senere).Når eg skulle være ekstra fin hadde eg strømper med søm midt bak.
På denne tiden var det svært moderne med pjekkert!Vendbar.Da eg fikk min andre eller tredje lønning reiste eg til byen for å kjøpe meg en sådan.Men det ble ALT for dyrt...måtte nøye meg med en etterligning og det ble nok ikke det samme..
Kan ikke huske at det var overskudd til å kjøpe klær av ei hushjelplønn.Men de fleste gikk med hjemmesydd.Det var ALDRI tema å dra til byen å se på klær dengang.
Eg tror ikke eg brukte sminke i det hele tatt.Men etter hvert ble det moderne å rulle opp håret og det var eg med på.Det ble ei venninne,Kirsti,som påtok seg den jobben.Ho klipte meg også med jevne mellomrom.Og så brukte vi noe som kaltes tørrshampo i håret.Når vi skulle fikse oss fort.Regna med det osa av oss når vi runda hushjørnan.
Telefon ble brukt bare om det var noe SPESIELT viktig.Kontakt med omverden foregikk i sin helhet via post.Brev.Lange brev fra mamma med formaninger.Og lange brev fra meg om alt eg syntes eg opplevde.Dersom vi skulle møte noen i bygda så gikk vi bare.Det hørte til sjeldenhetene å dra med bil - og det var overhodet ikke aktuelt innen bygda.Som egentlig var relativt langstrakt.
Dager og uker på "Bakken" gikk over til måneder.Eg fikk nye venner og vi syntes sjøl vi hadde det fortreffelig.Eg kan ikke huske at setningen vi i dag kjenner som "det er så kjedelig" egentlig eksisterte.Det hadde nok mange årsaker - og kanskje blir det mer om det senere :-) Vi får se....
I klesskapet hadde eg noen klær,men det var ikke mye!!!!!!!Foruten konfirmasjonskåpa og kjolen hadde et et "smalskjørt" eg hadde sydd på framhaldskolen.Med jakke til.Ellers et par kjoler og et annet skjørt som mamma hadde sydd.Det var før t - shirt tiden,så det var noen bluser til skjørtene.Og hjemmestrikka gensere og jakker.Hofteholder og annet undertøy - nylonstrømper var det og ( strømpebuksene kom til Nordnorge ca 5 år senere).Når eg skulle være ekstra fin hadde eg strømper med søm midt bak.
På denne tiden var det svært moderne med pjekkert!Vendbar.Da eg fikk min andre eller tredje lønning reiste eg til byen for å kjøpe meg en sådan.Men det ble ALT for dyrt...måtte nøye meg med en etterligning og det ble nok ikke det samme..
Kan ikke huske at det var overskudd til å kjøpe klær av ei hushjelplønn.Men de fleste gikk med hjemmesydd.Det var ALDRI tema å dra til byen å se på klær dengang.
Eg tror ikke eg brukte sminke i det hele tatt.Men etter hvert ble det moderne å rulle opp håret og det var eg med på.Det ble ei venninne,Kirsti,som påtok seg den jobben.Ho klipte meg også med jevne mellomrom.Og så brukte vi noe som kaltes tørrshampo i håret.Når vi skulle fikse oss fort.Regna med det osa av oss når vi runda hushjørnan.
Telefon ble brukt bare om det var noe SPESIELT viktig.Kontakt med omverden foregikk i sin helhet via post.Brev.Lange brev fra mamma med formaninger.Og lange brev fra meg om alt eg syntes eg opplevde.Dersom vi skulle møte noen i bygda så gikk vi bare.Det hørte til sjeldenhetene å dra med bil - og det var overhodet ikke aktuelt innen bygda.Som egentlig var relativt langstrakt.
Dager og uker på "Bakken" gikk over til måneder.Eg fikk nye venner og vi syntes sjøl vi hadde det fortreffelig.Eg kan ikke huske at setningen vi i dag kjenner som "det er så kjedelig" egentlig eksisterte.Det hadde nok mange årsaker - og kanskje blir det mer om det senere :-) Vi får se....
torsdag 17. mars 2011
KREM DELUXE
Eg var VELDIG usikker da eg var 15 - 16 år.Syntes nok eg så mer voksen ut med en røyk.Og på den tiden var det ingen som sa at det var farlig.Spesielt dyrt var det heller ikke.Så eg begynte å røyke allerede da...
Frua var, som nevnt før, skrøpelig til beins.Leiligheta lå på toppen av huset og hun pleide å ha pause midt på dagen.Ho brukte stokk og eg hørte alltid når ho var i anmarsj opp trappene.Det ble akkurat tid til en røyk før ho kom fram til kjøkkenet!!! Snakk om at en kunne være utspekulert.Nå skjønner eg at ho kjente vel røyklukta på lang lei.Ho røkte ikke sjøl.Men ho sa ALDRI nole på det...
Vidunderet mixmaster hadde eg aldri brukt før eg kom dit.En dag hadde frua bestilt krem og eg starta maskina.Mens eg lente meg tilbake på stolen ved kjøkkenbordet.Og tente meg en røyk.Aner ikke HVOR lenge eg satt å kosa meg med røyken.Men etter ei stund tenkte eg at no var kanskje kremen ferdig!!!Og det stemte - den VAR ferdig.Men det var IKKE krem i bollen.Det var en svær smørklump.Den dagen gråt eg og var skjelven da eg måtte vise fram resultatet.
Om frua ble sint?Neida - ho tok det humoristisk og eg måtte ned i butikken å hente ny fløte.Og kjenner eg sjefen på kjøkkenet rett så ble smørklumpen brukt til noe fornuftig..Men ho piska kremen sjøl den dagen!!!!!!!!!!
Frua var, som nevnt før, skrøpelig til beins.Leiligheta lå på toppen av huset og hun pleide å ha pause midt på dagen.Ho brukte stokk og eg hørte alltid når ho var i anmarsj opp trappene.Det ble akkurat tid til en røyk før ho kom fram til kjøkkenet!!! Snakk om at en kunne være utspekulert.Nå skjønner eg at ho kjente vel røyklukta på lang lei.Ho røkte ikke sjøl.Men ho sa ALDRI nole på det...
Vidunderet mixmaster hadde eg aldri brukt før eg kom dit.En dag hadde frua bestilt krem og eg starta maskina.Mens eg lente meg tilbake på stolen ved kjøkkenbordet.Og tente meg en røyk.Aner ikke HVOR lenge eg satt å kosa meg med røyken.Men etter ei stund tenkte eg at no var kanskje kremen ferdig!!!Og det stemte - den VAR ferdig.Men det var IKKE krem i bollen.Det var en svær smørklump.Den dagen gråt eg og var skjelven da eg måtte vise fram resultatet.
Om frua ble sint?Neida - ho tok det humoristisk og eg måtte ned i butikken å hente ny fløte.Og kjenner eg sjefen på kjøkkenet rett så ble smørklumpen brukt til noe fornuftig..Men ho piska kremen sjøl den dagen!!!!!!!!!!
onsdag 16. mars 2011
En god læremester
Frua som omtalte mannen sin som han Skagen var en utrolig flink læremester.Ho var tålmodig med meg og eg kan trygt si at det meste eg har lært om det å holde styr på et hus/hjem det har eg lært av henne.De fleste så vel på henne som en noe "brysk" dame,men ho var veldig snill.Og det hendte MANGE ganger at ho stakk til meg ei tikrone,og ba meg ikke si noe...nå er ho død for mange år siden og eg tror nok ho ville tilgitt meg nå at eg røper hennes godhet 50 år etter.
Han "Skagen" som ho kalte han hadde neppe brydd seg om det,men ho var på en måte sjefen der i huset.
Absolutt ALT av rester skulle taes vare på.Og i løpet av ei uke ble det minst EN middag av det.Eg kunne ingen ting om mat,men ho forklarte tålmodig hvordan eg skulle lage mat.Det tok ikke så lenge før eg hadde lært nok til at eg var nesten selvstendig på kjøkkenet.Vi hadde ofte fisk til middag og da renska eg opp det som ble igjen.Det ble brukt til plukkfisk eller fiskegrateng.
Det kom ofte folk fra nabobygdene for å handle i butikken.Da kunne eg få beskjed om at i dag kom det noen som skulle ha kaffe og da skulle det være vafler til.Ho hadde kopper i bondemønster og da eg sjøl fylte 50 år kjøpte eg meg slike kopper!!Og eg tenker alltid på ho når eg ser de koppene.Eg vil tro at de fleste i nærmiljøet i kommunen har blitt traktert kaffe oppe i "privaten".Og på den måten ble eg også kjent med stadig nye mennesker.
Ho var nøye med at klær skulle strykes skikkelig.Så DET kan eg.Minnes når vi skulle brette duker og sengetøy.Frua var ei svært ferm dame,mens eg var tynn som eg alltid har vært.Sånn som vi lo da vi sto å dro i hver vår ende av klærne....
Frua på Skagstad er et menneske eg aldri glemmer.Ho slet veldig med helsa,men hadde et enormt pågangsmot.Ho var dominerende og samtidig snill.Og eg ble veldig glad i henne.
Nye opplevelser
Eg kom relativt fort inn i "tralten" som hushjelp.Og oppgavene var varierte og mangfoldige.Ett av den var å hente melk hos en bonde!På denne tiden var det ikke melk å få kjøpt i butikken - hvilket var årsak til at eg fikk min daglige tur ut.Og eg elska de turene.I perioder var datra til vertsfam. min hjemme og da hadde eg hennes lille datter med i barnevogn.Ho var et herlig barn og eg syntes det var stor stas å få ansvar for henne innimellom.
Dette var et vakkert sted med noen gårder,ei hvitmalt kirke,et gartneri og butikken.Dertil var det en form for "industri" som innebar at det var mange tilreisende menn i bygda.Det var bygget hybelhus og leiligheter til de involverte - men eg hadde ikke noen spesiell kontakt med disse.Det var et par, tre unge jenter som fant seg mann i dette miljøet,men egentlig var det to forskjellige "leire".De fremmede og de innfødte!!!! Det ble naturlig for meg å forholde meg til sistnevnte - ikke fordi de var verken bedre enn verre,men fordi det falt mest naturlig.
Foruten vertsfolkets datter hadde de tre sønner.Den eldste bodde hjemme og hadde arbeisdagen i butikken.Han var ca 10 år eldre enn meg og så vidt eg vet hadde han ikke kjæreste på denne tiden.Han snakket ikke så mye,men eg eg ble håpløst forelsket i han.Eg trur eg trygt kan si at han var min aller første store forelskelse og eg kunne leve en hel dag bare for å se ham!!Utrolig.Men sånn var det og eg tror ærlig talt at han hadde ingen anelse om det.Ikke så rart.Eg var 15 år og han nærmet seg 30.Vi møttes jo utenfor huset noen ganger i sosiale sammenhenger,men så vidt eg husker så røpet eg aldri hvordan han virket på meg...
De andre to sønnene så eg ikke så mye til.Den yngste bodde ikke hjemme akkurat da - tror han gikk på skole i Bodø.Han var en helt annen type enn storebroren,og vi hadde ikke så mye kontakt.Men han var en flott gutt.Mørkt hår,høy og veldig vakre øyne...
Sistemann var født mellom de to eg allerede har nevnt.Han hadde kjæreste og ble gift med henne.Han bodde ikke hjemme og eg hadde ikke så mye kontakt med dem...
Dette er i hovedsak en presentasjon av familien som eg ble involvert i som 15åring.Eg var innerst inne både redd og usikker,men prøvde å takle mitt nye liv så godt eg kunne.Og det var VELDIG rart å skulle bo og leve på et sted hvor eg ikke kjente et levende menneske.Men da som nå var eg nok alt for STA til å innrømme at det var tøft....
Dette var et vakkert sted med noen gårder,ei hvitmalt kirke,et gartneri og butikken.Dertil var det en form for "industri" som innebar at det var mange tilreisende menn i bygda.Det var bygget hybelhus og leiligheter til de involverte - men eg hadde ikke noen spesiell kontakt med disse.Det var et par, tre unge jenter som fant seg mann i dette miljøet,men egentlig var det to forskjellige "leire".De fremmede og de innfødte!!!! Det ble naturlig for meg å forholde meg til sistnevnte - ikke fordi de var verken bedre enn verre,men fordi det falt mest naturlig.
Foruten vertsfolkets datter hadde de tre sønner.Den eldste bodde hjemme og hadde arbeisdagen i butikken.Han var ca 10 år eldre enn meg og så vidt eg vet hadde han ikke kjæreste på denne tiden.Han snakket ikke så mye,men eg eg ble håpløst forelsket i han.Eg trur eg trygt kan si at han var min aller første store forelskelse og eg kunne leve en hel dag bare for å se ham!!Utrolig.Men sånn var det og eg tror ærlig talt at han hadde ingen anelse om det.Ikke så rart.Eg var 15 år og han nærmet seg 30.Vi møttes jo utenfor huset noen ganger i sosiale sammenhenger,men så vidt eg husker så røpet eg aldri hvordan han virket på meg...
De andre to sønnene så eg ikke så mye til.Den yngste bodde ikke hjemme akkurat da - tror han gikk på skole i Bodø.Han var en helt annen type enn storebroren,og vi hadde ikke så mye kontakt.Men han var en flott gutt.Mørkt hår,høy og veldig vakre øyne...
Sistemann var født mellom de to eg allerede har nevnt.Han hadde kjæreste og ble gift med henne.Han bodde ikke hjemme og eg hadde ikke så mye kontakt med dem...
Dette er i hovedsak en presentasjon av familien som eg ble involvert i som 15åring.Eg var innerst inne både redd og usikker,men prøvde å takle mitt nye liv så godt eg kunne.Og det var VELDIG rart å skulle bo og leve på et sted hvor eg ikke kjente et levende menneske.Men da som nå var eg nok alt for STA til å innrømme at det var tøft....
tirsdag 15. mars 2011
Tausa
(Gjør oppmerksom på at eg har forandra både stedsnavn og navn på personer som er involvert i dette innslaget.Dette av respekt for disse menneskene.)
Eg var rimelig skjelven da eg sto ved fergeleiet på Skagstad og venta på at noen skulle komme å møte meg.I konfirmasjonsutstyret og med lett tupert hår.
Da stoppet det en mann foran meg og presenterte seg.Han hadde topplue (han var forut for sin tid!) og virka hyggelig.Pekte på et hus like ved og fortalte at det var dit eg skulle.Ja,da var det bare å samle sammen bagasje og roe ned nervene.Eg var framme...
Det tok bare noen få minutter innen vi ankom huset og der venta frua på meg.Eg vil tro de begge var ca 50 år og eg registrerte at frua var dårlig "til beins".Ho var hyggelig,men virka litt "streng" syntes eg.Mannen forsvant og eg fikk servert mat og kaffe mens ho forklarte litt om denne jobben.
Det viste seg at frua jobbet på postkontoret (i etasjen under) og nå skulle eg ta over matlaging og stell av hus.Og det var et helt annet hus enn det eg var vant med hjemme på Aldra.Det var en leilighet de bodde i - i etasjen under var det post og butikk.Butikken var det familien som eide.
Eg syntes stua var veldig fin.Her var det lenestoler og tror også sofa.Det var et svært gulvteppe og fine bilder på veggene.Spesielt husker eg et STORT bilde av husets eneste datter som brud,samt et annet av henne og mannen.De bildene var utrolig vakre...
Ellers var det alt mulig av elektrisk utstyr,ting eg ikke var vant hjemmefra.Kjøleskap,vaskemaskin,støvsuger og miksmaster.Kjøkkenet var egentlig ganske lite når eg tenker på hvor mye folk som spiste i det huset - men det vil eg komme tilbake til...
Frua orienterte meg videre om at eg skulle bo på hybel (ikke i samme huset) og det syntes eg jo hørtes spennende ut.Arbeidtiden ville bli fra halv 9 til 18 ,og eg ville få fri på søndager.Dette var i begynnelsen av 60 - tallet.Kvinnefrigjøring var på den tiden et fremmedord og det samme gjaldt arbeidstid.Eg syntes alt så langt hørtes greit ut,men var ikke så høg i hatten når eg tenkte på HVORDAN eg skulle klare å utføre de arbeidsoppgavene eg ble tildelt!Eg hadde ALDRI laget en middag på egen hånd og heller ikke hatt ansvar for totalt renhold - ville eg klare det?
Eg ble - i løpet av dagen - anvist til hybelen min.Eg skulle i første omgang bo hos et ektepar med unger som var litt yngre enn meg.Maten skulle eg få på arbeid så eg trengte bare et sted å sove og stelle meg.Eg husker veldig lite hvordan dette hybellivet fungerte,men det tok bare to,tre uker før eg fikk en bedre hybel i et stort hus like ved arbeidsplassen min.Dette var et hus denne fam. eide og det var flere både hybler og leiligheter der.Og INGEN som passet på hva vi foretok oss ...
Dette var en START på en ny periode i mitt unge liv.Eg vil etter hvert prøve å beskrive hvordan eg opplevde denne perioden .........
Eg var rimelig skjelven da eg sto ved fergeleiet på Skagstad og venta på at noen skulle komme å møte meg.I konfirmasjonsutstyret og med lett tupert hår.
Da stoppet det en mann foran meg og presenterte seg.Han hadde topplue (han var forut for sin tid!) og virka hyggelig.Pekte på et hus like ved og fortalte at det var dit eg skulle.Ja,da var det bare å samle sammen bagasje og roe ned nervene.Eg var framme...
Det tok bare noen få minutter innen vi ankom huset og der venta frua på meg.Eg vil tro de begge var ca 50 år og eg registrerte at frua var dårlig "til beins".Ho var hyggelig,men virka litt "streng" syntes eg.Mannen forsvant og eg fikk servert mat og kaffe mens ho forklarte litt om denne jobben.
Det viste seg at frua jobbet på postkontoret (i etasjen under) og nå skulle eg ta over matlaging og stell av hus.Og det var et helt annet hus enn det eg var vant med hjemme på Aldra.Det var en leilighet de bodde i - i etasjen under var det post og butikk.Butikken var det familien som eide.
Eg syntes stua var veldig fin.Her var det lenestoler og tror også sofa.Det var et svært gulvteppe og fine bilder på veggene.Spesielt husker eg et STORT bilde av husets eneste datter som brud,samt et annet av henne og mannen.De bildene var utrolig vakre...
Ellers var det alt mulig av elektrisk utstyr,ting eg ikke var vant hjemmefra.Kjøleskap,vaskemaskin,støvsuger og miksmaster.Kjøkkenet var egentlig ganske lite når eg tenker på hvor mye folk som spiste i det huset - men det vil eg komme tilbake til...
Frua orienterte meg videre om at eg skulle bo på hybel (ikke i samme huset) og det syntes eg jo hørtes spennende ut.Arbeidtiden ville bli fra halv 9 til 18 ,og eg ville få fri på søndager.Dette var i begynnelsen av 60 - tallet.Kvinnefrigjøring var på den tiden et fremmedord og det samme gjaldt arbeidstid.Eg syntes alt så langt hørtes greit ut,men var ikke så høg i hatten når eg tenkte på HVORDAN eg skulle klare å utføre de arbeidsoppgavene eg ble tildelt!Eg hadde ALDRI laget en middag på egen hånd og heller ikke hatt ansvar for totalt renhold - ville eg klare det?
Eg ble - i løpet av dagen - anvist til hybelen min.Eg skulle i første omgang bo hos et ektepar med unger som var litt yngre enn meg.Maten skulle eg få på arbeid så eg trengte bare et sted å sove og stelle meg.Eg husker veldig lite hvordan dette hybellivet fungerte,men det tok bare to,tre uker før eg fikk en bedre hybel i et stort hus like ved arbeidsplassen min.Dette var et hus denne fam. eide og det var flere både hybler og leiligheter der.Og INGEN som passet på hva vi foretok oss ...
Dette var en START på en ny periode i mitt unge liv.Eg vil etter hvert prøve å beskrive hvordan eg opplevde denne perioden .........
søndag 13. mars 2011
ANNO - 62
I forrige blogg skrev eg om at eg ble hushjelp.På den tiden var det et svært aktuelt yrke i startgropa for unge jenter.Men for å kunne beskrive kontrastene på denne tiden vil eg fortelle om hjemmet eg kom fra.
Hjemmet besto av mine foreldre oss fire søsken.Eg har aldri hatt besteforeldre eller tanter og onkler i nærheten.På den tiden eg nå refererer til var det ikke så vanlig å reise.Ferie var et fremmedord og det var uhørt å reise med fly.Det var bare noe vi leste om i mammas Alle Kvinner!!Eg hadde reist et par ganger med hurtigruta,men aldri med tog.Slik var det med de fleste i "utkant - Norge" og eg kan ikke huske at det var et tema å snakke om det engang.
Vi bodde i et relativt stort rødmalt hus.På loftet var det 4 loft - ett av dem var digert.Det var tømmer på veggene og hjemmelagde senger.Vi fikk elektrisitet på Aldra i 1957 og så vidt eg husker var det ikke elektrisk lys på loftet.Men du verden så mange spennende ting der var.Gjemt i esker og kister..
I underetasjen var det kjøkken,stue og 2 soverom.Kjøkkenet var lite,men det var der vi alle oppholdt oss nesten året rundt.Der var det kjøkkenbord og stoler samt en kjøkkenbenk som hadde to rom og 4 skuffer!!Ellers var det en stort svartovn som mamma bakte brød i,men eg trur vi fikk elektrisk komfyr ca.1960.På veggene i kjøkkenet var det malte plater og så hang det alltid flotte pynthåndduker der.Der var også en divan...
Stua hadde gulmalt panel.Der hadde vi et rundt spisebord med stoler,en divan og ellers EN lenestol!En flott skjenk som Anfinn hadde laget og et par skap.Det var også et svært ur som var malt sort.På veggene hang bilder av fjerne slektninger som hadde vært hos fotograf.Dessuten et flott fat som mamma og pappa hadde fått i bryllupsgave.Og så ikke å forglemme mattene.Det var fine matter i både kjøkken og stue,men rart å tenke på at stua ble brukt bare i julen og ved andre høytider.
De to siste rommene ble kalt sør - og nordkammerset!Det siste var det beste soverommet syntes vi ungan.
Ellers ble klesvasken avviklet i gangen.Først skulle hvite klær kokes i kleskokeren på kjøkkenet
og så ble skylling og øvrig vask på brett utført i gangen.
Vi hadde ikke toalett inne,men utedo i tilknytning til et nytt fjøs vi fikk på denne tiden.Harry skulle lage dohull og da brukte han et vaskefat som "modell".Glemmer ALDRI når vi måtte sitte på det DIGRE hullet å gjøre vårt fornødne.Var livredd for å ramle nedi...
Det var litt om fasilitetene i mitt barndomshjem,men når det er sagt så har eg masse gode minner om et hjem hvor det ALLTID var rent og hvor klærne var vasket og strøket til enhver tid.Det var besøk hos oss omtrent hver eneste dag.Kjerringene kom innom på ettermiddag og mannfolkan på kveldstid.Pappa satt med pipa si og prata,mens mamma strikka og holdt orden på kaffe og kaker.Det var ikke mye underholdning den gang,men du verden hvor mange diskusjona det var rundt omkring i husene.Og vi ungene satt med ørene på stilk og lytta.
Med dette som ballast skulle eg ut på reise.Med hurtigruta til Bodø og derfra med buss og ferge.Hvordan det utarta seg er en annen histore...
Hjemmet besto av mine foreldre oss fire søsken.Eg har aldri hatt besteforeldre eller tanter og onkler i nærheten.På den tiden eg nå refererer til var det ikke så vanlig å reise.Ferie var et fremmedord og det var uhørt å reise med fly.Det var bare noe vi leste om i mammas Alle Kvinner!!Eg hadde reist et par ganger med hurtigruta,men aldri med tog.Slik var det med de fleste i "utkant - Norge" og eg kan ikke huske at det var et tema å snakke om det engang.
Vi bodde i et relativt stort rødmalt hus.På loftet var det 4 loft - ett av dem var digert.Det var tømmer på veggene og hjemmelagde senger.Vi fikk elektrisitet på Aldra i 1957 og så vidt eg husker var det ikke elektrisk lys på loftet.Men du verden så mange spennende ting der var.Gjemt i esker og kister..
I underetasjen var det kjøkken,stue og 2 soverom.Kjøkkenet var lite,men det var der vi alle oppholdt oss nesten året rundt.Der var det kjøkkenbord og stoler samt en kjøkkenbenk som hadde to rom og 4 skuffer!!Ellers var det en stort svartovn som mamma bakte brød i,men eg trur vi fikk elektrisk komfyr ca.1960.På veggene i kjøkkenet var det malte plater og så hang det alltid flotte pynthåndduker der.Der var også en divan...
Stua hadde gulmalt panel.Der hadde vi et rundt spisebord med stoler,en divan og ellers EN lenestol!En flott skjenk som Anfinn hadde laget og et par skap.Det var også et svært ur som var malt sort.På veggene hang bilder av fjerne slektninger som hadde vært hos fotograf.Dessuten et flott fat som mamma og pappa hadde fått i bryllupsgave.Og så ikke å forglemme mattene.Det var fine matter i både kjøkken og stue,men rart å tenke på at stua ble brukt bare i julen og ved andre høytider.
De to siste rommene ble kalt sør - og nordkammerset!Det siste var det beste soverommet syntes vi ungan.
Ellers ble klesvasken avviklet i gangen.Først skulle hvite klær kokes i kleskokeren på kjøkkenet
og så ble skylling og øvrig vask på brett utført i gangen.
Vi hadde ikke toalett inne,men utedo i tilknytning til et nytt fjøs vi fikk på denne tiden.Harry skulle lage dohull og da brukte han et vaskefat som "modell".Glemmer ALDRI når vi måtte sitte på det DIGRE hullet å gjøre vårt fornødne.Var livredd for å ramle nedi...
Det var litt om fasilitetene i mitt barndomshjem,men når det er sagt så har eg masse gode minner om et hjem hvor det ALLTID var rent og hvor klærne var vasket og strøket til enhver tid.Det var besøk hos oss omtrent hver eneste dag.Kjerringene kom innom på ettermiddag og mannfolkan på kveldstid.Pappa satt med pipa si og prata,mens mamma strikka og holdt orden på kaffe og kaker.Det var ikke mye underholdning den gang,men du verden hvor mange diskusjona det var rundt omkring i husene.Og vi ungene satt med ørene på stilk og lytta.
Med dette som ballast skulle eg ut på reise.Med hurtigruta til Bodø og derfra med buss og ferge.Hvordan det utarta seg er en annen histore...
lørdag 12. mars 2011
1962
.............den våren eg venta på forleden ble kort.Full vinter igjen i baillbyen.Vi må nok bare si oss
fornøyd med hva vi får.Og vi har INGEN nød!I disse dager blir i vertfall eg klar over det.
I dag vil eg prøve å formidle litt virkelighet fra 60 - tallet.Nærmere bestemt 1962.Eg var 15 år og gikk på framhaldsskolen.Hadde allerede bodd på andre side av sundet i et år.Hos Margit og Ragnar på Haugland.Det var spennende å forlate hjemmet.Møte andre ungdommer.
Og få en ny lærer.Hans Petter Meland.Han var utrolig flink syntes eg.I dag vet eg at han kunne ikke være stort mer enn 20 år!!!!!! Og eg trur vi alle hadde stor respekt for han...
Kveldene var nå best da...ute og gikk etter veien og helt normalt å gå fra Haugland til Bratland for å treffe andre ungdommer.Og så var anløpet av lokalbåen hovedattraksjonen.Tenker på det nå at det var ungdommer i stort sett hvert eneste hus.Det var butikk både på Bratland /Haugland og mye aktivitet i nærmiljøet.Vi reiste da ikke på ferie f.eks.,men det kom feriefolk TIL bygda.Folk som hadde flytta ut og med dem nye unger.Det var ei flott tid å vokse opp i.Og vi måtte stå for underholdninga sjøl...
Denne sommeren er det 50 - årstreff for oss konfirmanter.Det betyr egentlig at det er et "treff" som rommer flere hendelser enn konfirmasjonen.Blant annet for oss som eg her har skrevet om.Eg er redd det blir for komplisert for meg å komme meg på det treffet.Det er så mye som må klaffe at eg blir nok ganske sikkert hjemme...sånn er det bare.
Våren -62 var eg både konfirmert og ferdig med framhaldsskola!!!!!!!!!! Syntes sjøl eg var voksen nok til å bestemme over meg selv og slik ble det.Eg søkte meg jobb som hushjelp i Saltendistriktet og da eg fikk jobben var eg ikke til å stoppe.Det var det eg ville.Da.Det låt eksotisk i mine ører.Hadde knapt vært ute og reist utover besøk hos tannlegen på Lurøya.Og så hadde eg vært i Bodø en gang sammen med mamma fordi eg trengte briller!Det var livserfaringen min da eg ankom vertsfamilien som hushjelpa Sylva H.Iført min turkise konfirmasjonskåpe med ei sløyfe på ryggen.Og bagasjen i ei PENT innpakka pappeske...
fornøyd med hva vi får.Og vi har INGEN nød!I disse dager blir i vertfall eg klar over det.
I dag vil eg prøve å formidle litt virkelighet fra 60 - tallet.Nærmere bestemt 1962.Eg var 15 år og gikk på framhaldsskolen.Hadde allerede bodd på andre side av sundet i et år.Hos Margit og Ragnar på Haugland.Det var spennende å forlate hjemmet.Møte andre ungdommer.
Og få en ny lærer.Hans Petter Meland.Han var utrolig flink syntes eg.I dag vet eg at han kunne ikke være stort mer enn 20 år!!!!!! Og eg trur vi alle hadde stor respekt for han...
Kveldene var nå best da...ute og gikk etter veien og helt normalt å gå fra Haugland til Bratland for å treffe andre ungdommer.Og så var anløpet av lokalbåen hovedattraksjonen.Tenker på det nå at det var ungdommer i stort sett hvert eneste hus.Det var butikk både på Bratland /Haugland og mye aktivitet i nærmiljøet.Vi reiste da ikke på ferie f.eks.,men det kom feriefolk TIL bygda.Folk som hadde flytta ut og med dem nye unger.Det var ei flott tid å vokse opp i.Og vi måtte stå for underholdninga sjøl...
Denne sommeren er det 50 - årstreff for oss konfirmanter.Det betyr egentlig at det er et "treff" som rommer flere hendelser enn konfirmasjonen.Blant annet for oss som eg her har skrevet om.Eg er redd det blir for komplisert for meg å komme meg på det treffet.Det er så mye som må klaffe at eg blir nok ganske sikkert hjemme...sånn er det bare.
Våren -62 var eg både konfirmert og ferdig med framhaldsskola!!!!!!!!!! Syntes sjøl eg var voksen nok til å bestemme over meg selv og slik ble det.Eg søkte meg jobb som hushjelp i Saltendistriktet og da eg fikk jobben var eg ikke til å stoppe.Det var det eg ville.Da.Det låt eksotisk i mine ører.Hadde knapt vært ute og reist utover besøk hos tannlegen på Lurøya.Og så hadde eg vært i Bodø en gang sammen med mamma fordi eg trengte briller!Det var livserfaringen min da eg ankom vertsfamilien som hushjelpa Sylva H.Iført min turkise konfirmasjonskåpe med ei sløyfe på ryggen.Og bagasjen i ei PENT innpakka pappeske...
torsdag 10. mars 2011
Dager som går
Det nærmer seg en ny vår.Men vi fikk snøen tilbake i går.Ikke forhold for å kjøre rullestol i bakkene - skulle så gjerne ha kommet meg mer ut....
Har "trykk" på høyre øye - det har vart noen dager.Imorgen skal eg i CT for å få vite om det er noe blødning på gang.Eg håper selvsagt IKKE det,men best å få det avklart.
Eg gleder meg enormt på at det skal bli vår ja.Kjøre litt rundt uten mål og mening.Trenger den piffen det gir oss mennesker.Å være ute..
Vanligvis pleier eg ikke å ha på tv på dagtid.Men nå har et gjort et unntak.TV klokka halv fem.Fordi det er kjekt å høre stemmer!HELDIGVIS hører eg IKKE stemmer når den er avslått.Det må være fælt.Værre enn å ha fysiske smerter.Huffa meg!
Gleder meg til Cecilie og Chok kommer i sommer.Da blir det mere action i huset.Kanskje kommer det noen nordfra også når sola kommer.Da blir det ikke bare det at eg får selskap,men blir mere oppsving på maten også.Mye bedre å spise når det er noen her.Og mye mer spennende mat enn eg klarer å få til...
Dette ble verdens kjedeligste blogginnnlegg.Neste gang eg skriver blir det et annet tema."Dager som går " er vel ikke så spennende for de fleste.Men de er viktige.Også det å se dem.Uansett.
Har "trykk" på høyre øye - det har vart noen dager.Imorgen skal eg i CT for å få vite om det er noe blødning på gang.Eg håper selvsagt IKKE det,men best å få det avklart.
Eg gleder meg enormt på at det skal bli vår ja.Kjøre litt rundt uten mål og mening.Trenger den piffen det gir oss mennesker.Å være ute..
Vanligvis pleier eg ikke å ha på tv på dagtid.Men nå har et gjort et unntak.TV klokka halv fem.Fordi det er kjekt å høre stemmer!HELDIGVIS hører eg IKKE stemmer når den er avslått.Det må være fælt.Værre enn å ha fysiske smerter.Huffa meg!
Gleder meg til Cecilie og Chok kommer i sommer.Da blir det mere action i huset.Kanskje kommer det noen nordfra også når sola kommer.Da blir det ikke bare det at eg får selskap,men blir mere oppsving på maten også.Mye bedre å spise når det er noen her.Og mye mer spennende mat enn eg klarer å få til...
Dette ble verdens kjedeligste blogginnnlegg.Neste gang eg skriver blir det et annet tema."Dager som går " er vel ikke så spennende for de fleste.Men de er viktige.Også det å se dem.Uansett.
søndag 6. mars 2011
Å leve det er å elske
Kjærlighet er et vakkert ord.Men kjærlighet er ikke nødvendigvis større alt etter hvor mange ganger en gjentar:Eg elsker deg...
...eg er en - av mange - som har vanskelig for å uttrykke disse tre ordene.Det er synd,men eg trur det har sammenheng med hvilket liv en har levd.Eg kan knapt huske å ha hørt de ordene i oppveksten.Ikke fordi eg ikke var elsket som barn,men fordi det ordet ikke ble brukt.Min mor var bare et barn da ho mistet begge foreldrene.Ho måtte bli voksen da ho var 11 år.Min far var inngrodd ungkar da de giftet seg.Livet besto ikke av så mange fine ord,men eg vet likevel at våre foreldre var glade i oss.De manglet bare språk for å fortelle det og det er en arv eg gjerne skulle vært foruten.
Fordi den arven stadig videreføres.
Om noen skulle lese dette så er det mulig de synes eg er ALT FOR personlig.Det gjør ingen ting.Ingen,verdens ting.Fordi eg tror og håper det kan være en oppvekker for mange.Eg trur nemlig ikke at det er bare eg som har det sånn...Og det er lenge siden eg tok meg selv høytidelig.
Kanskje er det en av årsakene til at eg har levd alene mesteparten av mitt voksne liv.I så fall er det jo en katastrofe!!! Husker en eg kjente som sa at han ville høre de ordene.På nordnorsk.Eg lærte det aldri.Desverre.
Dette ble en komplisert tekst.Ord for dagen.Og det har IKKE klikka for meg.
Til dere mine tre unger og like mange barnebarn:EG ELSKER DERE.
...eg er en - av mange - som har vanskelig for å uttrykke disse tre ordene.Det er synd,men eg trur det har sammenheng med hvilket liv en har levd.Eg kan knapt huske å ha hørt de ordene i oppveksten.Ikke fordi eg ikke var elsket som barn,men fordi det ordet ikke ble brukt.Min mor var bare et barn da ho mistet begge foreldrene.Ho måtte bli voksen da ho var 11 år.Min far var inngrodd ungkar da de giftet seg.Livet besto ikke av så mange fine ord,men eg vet likevel at våre foreldre var glade i oss.De manglet bare språk for å fortelle det og det er en arv eg gjerne skulle vært foruten.
Fordi den arven stadig videreføres.
Om noen skulle lese dette så er det mulig de synes eg er ALT FOR personlig.Det gjør ingen ting.Ingen,verdens ting.Fordi eg tror og håper det kan være en oppvekker for mange.Eg trur nemlig ikke at det er bare eg som har det sånn...Og det er lenge siden eg tok meg selv høytidelig.
Kanskje er det en av årsakene til at eg har levd alene mesteparten av mitt voksne liv.I så fall er det jo en katastrofe!!! Husker en eg kjente som sa at han ville høre de ordene.På nordnorsk.Eg lærte det aldri.Desverre.
Dette ble en komplisert tekst.Ord for dagen.Og det har IKKE klikka for meg.
Til dere mine tre unger og like mange barnebarn:EG ELSKER DERE.
onsdag 2. mars 2011
MARS
Det har vært en lang vinter.Snøen kom så alt for tidlig.Eg ha bodd her i Nordvest i 20 år.Kan ikke huske at vinteren har vært så lang som dette...men nå er det mars.Heldigvis.
Den siste uken har eg ikke vært i form.I dag var eg hos legen han skulle bestille en CT - undersøkelse.Det vel "hauet" det er noe galt med - nå igjen!!!! Eg avventer prognosen til eg ha vært på sykehuset.Har sagt fra til legen at eg har ikke tid til å dø enda.Ja,eg bærre spør - hvem har tid til det? - Eg holder da på å skriver blogg,sa eg. - Så bra,sa Askil.Ja,hva skulle han si?Det er ikke sikkert det alltid er like lett å være lege heller...
Eg var hos Elgsås å kjøpte kokt rogn og 6 torsketunger da er var ute.Det kosta nesten 170 kr.De tar seg godt betalt de som selge fisken fra butikk.Men nesten et kilo rogn bli mye pålegg når den deles opp og fryses.Det gjør ingen ting om den koster så mye.Så lenge det er dekning for det på kontoen.Fisk er bedre enn kjøtt.
Som alltid når eg er hos Askil var det veieseremoni.46 kilo i dag.Han rister litt på hodet og skriv det i journalen.Eg er for tynn og eg vet det.Like godt som de som er for tjukk vet det.Eg jobber med saken.Men har jo aldri vært så mye over 50 kilo.Det er vel bare sånn eg er.
Min dag har ikke vært særlig spennende,men den er i det minste MIN.Eg har farta i bil både hit og dit,og eg har bruka litt penger.Fylt opp keno - tippinga mi.Kanskje er eg så heldig at eg vinner litt.Gjør eg det IKKE så har eg i det minste spenninga!Og vinn eg så bli det et tilskudd til ungan mine.Det siste er drømmen min.Folk flest i min generasjon har i det minste et hus eller en leilighet som ungan arver.Men eg har dessverre ingen av delene...
Da eg begynte å skrive hadde eg ingen anelse om HVA eg skulle skrive.Det ble nok et sammensurium av tankespinn.Det er bare ok å feste tanker til papiret noen ganger.Og så er det jo helt frivillig dersom noen vil lese det...
Den siste uken har eg ikke vært i form.I dag var eg hos legen han skulle bestille en CT - undersøkelse.Det vel "hauet" det er noe galt med - nå igjen!!!! Eg avventer prognosen til eg ha vært på sykehuset.Har sagt fra til legen at eg har ikke tid til å dø enda.Ja,eg bærre spør - hvem har tid til det? - Eg holder da på å skriver blogg,sa eg. - Så bra,sa Askil.Ja,hva skulle han si?Det er ikke sikkert det alltid er like lett å være lege heller...
Eg var hos Elgsås å kjøpte kokt rogn og 6 torsketunger da er var ute.Det kosta nesten 170 kr.De tar seg godt betalt de som selge fisken fra butikk.Men nesten et kilo rogn bli mye pålegg når den deles opp og fryses.Det gjør ingen ting om den koster så mye.Så lenge det er dekning for det på kontoen.Fisk er bedre enn kjøtt.
Som alltid når eg er hos Askil var det veieseremoni.46 kilo i dag.Han rister litt på hodet og skriv det i journalen.Eg er for tynn og eg vet det.Like godt som de som er for tjukk vet det.Eg jobber med saken.Men har jo aldri vært så mye over 50 kilo.Det er vel bare sånn eg er.
Min dag har ikke vært særlig spennende,men den er i det minste MIN.Eg har farta i bil både hit og dit,og eg har bruka litt penger.Fylt opp keno - tippinga mi.Kanskje er eg så heldig at eg vinner litt.Gjør eg det IKKE så har eg i det minste spenninga!Og vinn eg så bli det et tilskudd til ungan mine.Det siste er drømmen min.Folk flest i min generasjon har i det minste et hus eller en leilighet som ungan arver.Men eg har dessverre ingen av delene...
Da eg begynte å skrive hadde eg ingen anelse om HVA eg skulle skrive.Det ble nok et sammensurium av tankespinn.Det er bare ok å feste tanker til papiret noen ganger.Og så er det jo helt frivillig dersom noen vil lese det...
Abonner på:
Innlegg (Atom)