For fire år siden

I dag har eg vært ute.Første gang på en uke.Det var deilig.Sol som skinte på hvit snø.Litt eim av vår i luften.Men bare litt...

Det er utrolig hvor mye så lite kan gjøre med folk.Bare få sitte litt i rullestolen utenfor senteret og glane på folk.Møtte to kollegaer fra tiden på Nordlandet barneskole.Ho Solveig og ho Magnhild.Det var fint å se de igjen og prate litt med dem...

Inne på senteret traff eg flere kjentfolk i dag...men blir litt stress når eg er avhengig av noen som kjører bil.Det skal bli GODT når det blir så vårlig at eg kan kjøre sjøl med doningen uten å fryse...godt å ha noe å se fram til.For oss alle.Livet er slett ikke så verst.

Har ikke vært på byen i festlige sammenhenga på 4 år.Eg som likte å gå på pub i helgene.Fasting.Men tror ikke den eksisterer lenger...men hvem vet,noe av de samme folkene eg møtte ute før er sikkert fremdeles på pub!Eg savner det ikke utover at det kunne vært hyggelig en sjelden gang..å møte mennesker eg møtte før.For fire år siden.

Veien til Stuvland

Eg var temmelig sta som unge.Husker en gang eg fikk masa meg til å gå til Stuvland alene.Kan tenke meg eg var i 10 - årsalderen.Og Stuvland - det er på andre siden av øya eg bodde på.

Eg tusla avgårde opp bakkene til Ørnkleiva.Klatra opp og fant meg selv oppe på den flate marka over - der syntes eg va så fint.Men det var på steinen der "veien" til skaret begynte eg satte meg å hvile.Der så eg HELE Aldersundet.Husene på andre siden av fjorden og kyrne som beitet i utmarka.Det ringla i sauebjeller og verden var STOR.

Eg fortsatte å gå den primitive veien opp til Skaret.En lang vei for en unge og dess lenger opp eg kom, forsvant heimhusene...Eg skulle gå ALENE.Egentlig var eg livredd,men beit det i meg.Gikk og gikk.Tenkte litt på skrømt som eg hadde hørt om,men eg var sta.Eg SKULLE til Stuvland.

Det tok sin tid å komme opp til Skaret,men omsider var eg kommet til den siste steinen under Aldertinden.Der hvor en kan se hele Alderskaret og myrene som må passeres før en er framme.Eg går forbi Aldervatnet og Bottenvatnet.Det er begynt å mørkne aldri så lite og eg funderer på om eg skal snu.Men det kan eg ikke.Eg er på vei...

Det er vidunderlig vakkert i Skaret mellom fjellene.Men eg husker at på denne tiden i livet mitt var ikke det vakre vesentlig.Det handlet bare om å gå og gå.Og mens eg traska bortover myrene trakka eg litt over og ble blaut på føttene.Tenkte på Riborg.Hadde hørt at det var ei som het det som "gikk igjen" i Skaret.Og trærne laget mange skygger...

Det er ikke et vindpust i luften,og etter noe som føles som en halv dag ankommer eg Stuvlandsvatnet.Eg vet ikke hvor lang tid det tok å gå denne veien,men tror nok et par timer eller mer...Når eg snur meg nå kjenner eg meg ikke helt igjen.Det er ikke laget noen skikkelig vei,bare en sti.På den annen side er det MANGE stier.

Eg går og går og finner plutselig ei grind.Og nå ser eg sannelig et hus.Det var folk utenfor husene eg passerte.De pratet meg meg og var bare hyggelige.Noen var riktig gamle,mens andre var omtrent på mamma sin alder.

Eg ble spurt hvor eg skulle og det var ingen tvil i min sjel.Eg skulle til Rekstadvika.Der skulle eg besøke Liv og familien hennes.Det var stort å oppdage at eg hadde funnet rett hus.Et hus som ble styrt av Brynhild og Johan.Her følte eg meg velkommen.Vi fikk til og med være i stua!! Det siste var ikke så vanlig,så det var stor stas.Det å komme på besøk var som å komme hjem.

På denne tiden gikk ungene fra Stuvland på skolen i Aldra.Og på søndagene skifta foreldrene på å skysse ungene dit.Så litt av gulrota med å gå skaret for å komme dit var hjemturen med lettbåten hans Johan.Der i huset gikk eg sammen med to av ungene,Liv og Hermann.Hermann og eg er like gamle,men eg syntes han var barnslig fordi han var gutt.Liten var han og!!!!! Søsknene Eldbjørg og Jon gikk på "storskolen" da.Eg trur Edit og Bjørn var borte.Det var et stort folkhus i Rekstadvika og eg glemmer ALDRI hvor artig det var å være der...I dag er det,så vidt eg vet,bare EN familie på Stuvland.

Verden har forandret seg og eg kan nok ALDRI gå den veien igjen.Men heldigvis har eg evnen til å HUSKE.Eg hadde nok en storslagen barndom...

MAMMA

Vi fikk beholde deg i vel 40 år av mitt liv,men likevel var du for ung til å dø.Du ble bare ett år yngre enn eg er i dag.

Du hadde en dramatisk barndom og det er vel først nå at vi ungene dine forstår HVOR vanskelig du hadde det.Du mista faren din som 6 - åring og da du var 14 stelte du din egen mor og la henne i kista.Åtte søsken ble splitta og du ble igjen hos en eldre bror.Du ble senere enslig mor som 20 - åring og det måtte være tungt slik tiden var da.

Eg minnes fra barndommen ei mor som arbeidet både natt og dag!Du fikk panikk dersom ikke kjøkkenmattene lå ordentlig,og du arbeidet som en maur for å holde oss ungene i orden i forhold til klær og det at vi skulle "oppføre oss" skikkelig.I dag skjønner eg hvorfor enkelte ting ble så viktige for deg....

Eg trur du fant trygghet i pappa,og du skjemte han vel egentlig litt bort.Skulle og måtte gjøre ALT sjøl.Men du var flink,mamma.Du laga fine klær til oss,du SKRUBBA oss rein i balja om lørdagskveldene,du laga all magten sjøl.ALLTID.

Da pappa døde var du bare 46 år.I dag er eg glad for at ENDELIG tok du hensyn til deg sjøl og tillot deg å bli forelsket!!Hvilket du også gjorde noe med.Du ble kjæreste med Arvid inntil du døde 63 år gammel.Og eg unner deg det av hele mitt hjerte.

Eg skal ALDRI glemme deg mamma.

PAPPA

Til høsten blir det 42 år siden du døde.Eg var 22 år,men husker det som om det var i går.Du døde på sølvbryllupsdagen til deg og mamma.Eg bodde på Husnes da.Presten kom på døra og fortalte det.Eg fikk ikke lov av han eg var gift med til å reise i begravelsen.Den dag i dag synes eg det var bittert.

Eg ser deg for meg i Oluf - lua med flagrende ører.Og med sommerlua av hvit bomull som mamma sydde.Den siste skulle bidra til å holde sola borte fra det nesten hårløse hodet ditt i slåttonna.Du var en nøktern mann.Når du sa noe så var det nesten alltid viktig.Men du hadde mye å fortelle.Gjerne om livet i gamle dager.Du elsket å grave i fortiden.Det gjør eg og - det er vel fra deg eg har arvet den interessen.

Du var en rolig og trygg far.Elsket å lese bøker og bestile kasser med litteratur fra biblioteket.Eg ser deg øverst ved kjøkkenbordet i kråa hvor du hadde plassen din.Med ei bok i den ene handa og pipa i den andre...Mamma som skjente på deg for du søla aske - du hørte det neppe!

Eg tror at noe av årsaken til din ro skyldtes at du var over 40 da du gifta deg og fikk barn.Men det var neppe tilfeldig!Det var nemlig etter at mor di døde.Og så fikk du deg ei ung kjerring - hele 23 år yngre enn deg.Dere var ulike.Men dere utfylte hverandre.Du med din ro, og mamma lett å antenne.Men det er en annen historie.

Det kunne vært skrevet MYE om deg pappa.Mye ble annerledes når du ble borte.Eg glemmer deg ALDRI.

ALENE

I dag er eg alene.Det er søndag og snøen har stengt meg inne.Rullestol og snø er ikke noe for meg.Denne uka har eg bare sett støttekontakten som henta meg på onsdag.Det er greit å komme seg ut å handle.Utover det har hjemmesykeplein vært og levert en ukes dose medisina.Mens hjemmehjelpen har skifta på senga mi.Så dere skjønner - eg lev et SPENNENDE liv.Men eg har ingen nød.Eg ser fram til at det skal bli bedre føre - da er det så mye enklere å fungere.

I dag er eg alene,men det er ikke noe enestående i det.Eg depper ikke av den grunn og eg har lært meg å leve slik.Mens eg tenker på andre som lever i fellesskap og krangler så fjæra fyk.DET ville vært en vanskelig situasjon!!

Det å være alene betyr ikke at en nødvendigvis føler seg ensom.Lars Monsen velger til tider å leve alene i naturen.Og mange med ham.Når sykdom hindrer en i å komme seg ut av huset lærer en også å leve med det.Det handler bare om å VILLE LEVE.Da blir hver eneste dag en gave.Og så bidrar det til en oppsving av kreative evner...

Det er dumt å ta seg selv for høytidelig.For innerst inne er vi alle like.I hvertfall NESTEN alle..

Det gode liv?

Livsglede.Det er viktig.Men hva er egentlig livsglede?

Eg trur det er å være glad for at en lever fremdeles når en våkner om morgenen.Å finne glede i å gyve løs på dagen.Uansett hva den måtte by på...

Det rare er at personlig er eg mer opptatt av dette temaet enn eg var FØR eg ble relativt alvorlig syk.FØR tenkte eg ALDRI på at eg VIL lev e ei stund til.Det tenker eg på hver eneste dag nå.

Det gode liv kan være så mangt.I min lille verden er det å klare seg sjøl sånn noenlunde helt topp.Eg grei ikke å vaske huset,men eg er i stand til å bidra til at det er nødvendig !!
Å vaske og rydde.Synes sjøl at eg er brukbar til å holde sånn noenlunde orden.Mye flinkere enn da eg var i 20 - årene!!!!!!!!

Livsglede er - for meg - å godta det livet eg har.Å finne alternative løsninger.Å gå i dusjen selv om eg har bare ei hand til å tørke meg med.Eg skal love dere at det siste er til tider problematisk!!Dessuten har eg rullestolen foran dusjen med alarmen i lommen på stolen.Skulle eg skli er det bare å trykke på en knapp.Det er en løsning for det meste.Tror eg.

Tap av livsglede TROR eg er å gremmes over alt som skulle vært annerledes.Eg er lei meg fordi det er vanskelig å kunne dra ut å reise nå.Men eg er ikke NOK lei meg til at det skal ødelegge livet mitt.De siste 4 årene har eg vært EN GANG med taxi til Molde.På sykehuset...Men eg reiste da ganske mye før.Og eg har faktisk opplevd så mye i livet mitt at eg trur ei bok kunne blitt en bestselger...men det er en annen historie.

Vi blir alle eldre

Vi blir alle eldre enten vi vil det eller ikke.Det er jo bare fantastisk!Fordi alternativet er å bli borte.For alltid.Eller?

Eg har trudd at det er bare mannfolkan som får større øra.Men etter at eg fikk klippet håret mitt pinnkort innser eg at eg har tatt feil.Øran vokser på kvinnfolk og.Ja,ja - en lærer seg å leve med forandringer.I hvertfall de fleste av oss.Får bare håpe at ikke nasen og veks med åran.For mitt vedkommende er den stor nok.

Joda,vi kvinnfolk bli eldre.Men MANNFOLK - de tror de blir YNGRE med åran.Det er alt for mange som trur det.Trur eg.Og da sikter eg til de på min alder som er på jakt etter lykken med kvinner på alder med døtrene mine.Eg har store problem med å forstå at menn kan føle seg ung med ei dame som kunne vært datra.EG ville ha følt meg unødvendig gammel med en partner som kunne vært min sønn.Og eg vet at eg hold meg like godt som menn på min alder....

Dette var dagens utidige synsing fra ei kjerring på over 60.Eg er glad eg slipp å leve som skuespiller.DET må være slitsomt.

En utrolig skjebne

Eg fikk aldri møte noen av mine besteforeldre.Dessverre hørte eg ikke skikkelig etter i den de ble snakket om mens foreldrene mine levde.Det er mormors skjebne som rører meg aller mest - og eg har funnet fram til NOE i gamle papirer.

Hanna Larsdatter var født på Inndyr i Gildeskål i 1888..Hun ble gift med Edvin fra Vågan i Skjerstad i 1909 og de fikk følg. barn

Ester Hansine - 1910
Martin Albert - 1911
Charles Ingvald - nn
Johanna Marie - nn

I 1916 døde hennes mann,Edvin.Da hadde ho altså 4 barn mellom 6 - nn alder.Det sies at han druknet og ho har skrevet dette om det i ei minnebok :

"Med tak til Gud kommer jeg særskilt i hu i dag at min kjære papa og mand døde i troen paa Jesus Kristus hvis blod renser fra al synd.Velsignet være deres minde".Minneordet er myntet på hennes far og mann som ble borte i samme ulykke.

Bestemor ga ikke opp.Hun giftet seg på nytt med Jonas.Som ble min bestefar.De fikk også 4 barn.

Anna Josefine - f.1923
Edit Selma Adeleide - f.nn
Åse Marie - f.nn
Jona Andrea Halfrid - f.1929

Historien slutter ikke her.Den nye mannen,Jonas,døde i 1929 - en måned før deres yngste datter Jona ble født..

Min utrolige bestemor var 41 år da hun satt alene med 8 barn - dog var de to eldste nå gift.Hele hennes voksne liv måtte jo være preget av sorg og savn - også for barna...

Nøden var sikkert stor, for ho gifta seg også en tredje gang.Med en mann som ifølge min mor ikke var snill med henne.Hun ble syk og mamma stelte henne der ho lå på loftet.Ingen visste hva som feilte henne...eg trur kanskje eg veit .

Mamma var 14 år når ho stelte sin mor for aller siste gang.Den siste mannen bestemor gifta seg med var det ingen av hennes barn som hadde kontakt med senere.

Etterord:
Eg har skrevet dette for at kanskje andre i slekta som ikke kjenner denne historien,kan "ha glede" av å høre hvordan det var.Videre har eg hatt et brennende ønske om å fortelle om henne.Synes også ho hadde fabelaktive navn på barna...

DAGEN I DAG

Det er usedvanlig grå dag.Men innimellom skinner sola - i dobbelt forstand!Det er siste krampetrekninga utendørs før våren gjør sitt inntog.Og det tror eg vi alle er glad for.Men eg trur det er viktig å SE sola - når den er her.

Det er et langt sprang fra Skagstad for snart 50 år siden til Kristiansund anno 2011.De som er unge i dag har andre interesser og utfordringer.Fritiden er tilrettelagt av oss som er voksne - det kan diskuteres om det er riktig eller ikke,men det er for sent å snu.Uansett hva vi måtte mene.

Eg undrer meg på hvor mye det er igjen av 15 - 16 åringen når en har passert 60.Eg tror det er individuelt,men eg føler at ivertfall NOE er igjen.Om nye 50 år er det kanskje noen som skriver om SIN ungdom.Om hvor de beste diskotekene var og om x antall fritidssysler...Om fine klær og om teite lærere.

Det er bra at verden går framover.Men vi vil - til enhver tid - si at det har aldri gått fortere.Det ENESTE eg synes er "kjipt" med livet er at vi aldri får vite hva som rører seg når vi er borte.Eg er så nysgjerrig på utviklingen at tror eg må bli med på showene til de som måtte komme ETTER Lisa Williams å lage show!!!Det ville vært fint det.Å holde seg oppdatert ...

Livet i Kristiansund går imidlertid videre.Eg har ikke bestemt meg for hvilket tema eg skal begynne på nå - men eg kommer nok tilbake.Det er greit for hjernen å ha noe å arbeide med.Og så gir det en ØRLITEN følelse av å "være med".I en verden hvor de fleste har det for travelt.Eg har god tid....

Om eg kunne gå

Om eg kunne gå ville eg ha reist til Skagstad EN gang til.Eg ville ha sett huset ved fergeleiet.Kanskje fått besøkt leiligheten der eg var hushjelp.Sett hva som erstatter butikken i første etasje.

Eg ville gått veien fra fergeleiet og runden til eg så husene til storbonden som eg henta melk hos.Undrer meg på om gården fremdeles blir drevet.Videre ville spaserturen ha gått rundt svingen til kirken.Dit ville eg gått og sett på gravstedet.Mintes folk eg var glad i.Tror det er mange der.Men sånn går livet videre - nye generasjona kommer og går.

Etter besøket ved kirken ville eg ha gått videre og snust inn minner.Eg foretrekker da å tenke på de GODE og heldigvis er det slik at det er det eg har mest av.På min ønskeferd står også Graddholmen.Der brendte vi bål og sang i fine sommerkvelder.Guttene hadde litt på lomma og vi jentene fikk også en smak.På Graddholmen var det flørt og gode opplevelser - og eg trur mange har spesielle minner derfra.

Etter besøket på holmen ville eg ha snudd og gått for å se på Bakken.Et gammelt og stort hus hvor eg bodde på hybel.Det er sikkert holdt vedlike av eierne.Og noen av slekta til Skagen bor kanskje der...

Om eg kunne gå ville det blitt en utrolig tur.Eg prøver å gjøre den turen foran en pc - og eg har lært meg at også DET kan være en opplevelse...

Livet går videre

Hytteturen er i dag et minne eg ikke ville vært foruten.Arnt og eg fortsatte som gode venner,men det ble aldri oss.Arnt døde for rundt 20 år siden og eg fikk et kort fra han mens han var syk.Der sto det - Takk for gode minner på Skagstad.Eg visste ikke at han var syk.Det var først et par år senere eg fikk vite at han var død.Eg aner ikke hvordan han hadde fått adressen min.Rart.

Kirsti og Jonas ble gift med hverandre.Eg besøkte dem flere ganger senere i livet.De er skilt nå..

Det er omkring 30 år siden eg besøkte min ungdoms kjæreste sted.Alt er forandret.De eg jobba hos er forlengst døde og butikken er nedlagt.Den "industrien" som en gang var et løft for bygda er borte - det samme er fergeforbindelsen.Eg ser for meg hver gang ferga kom dagen lang.Da ver det å spurte bort til vinduet å se om det kom mye folk.Eg - som i fortiden bare hadde opplevd dampen - syntes dette nesten var et under!Biler var jo også noe nytt.Det var ingen biler på Aldra,der eg kommer fra.Alt eg opplevde var NYTT - det var kanskje derfor eg fant det så fasinerende.

Eg kommer nok aldri til Skagstad igjen.Men eg vil ALLTID se for meg hvordan det engang var.Og det føles vemodig...

Hytteturen

I årene 62 - 66 ble det flere opphold på Skagstad.Eg gikk på folkehøgskole og tok handelsskole - men det var alltid dit eg lengtet tilbake.Eg hadde i denne tiden "avansert" til butikkdame og folket på stedet var de samme hver gang eg kom tilbake.Inkludert husets eldste sønn :-) Han var stadig alene,men SÅ ikke meg.Og det var sikkert ei meining med det og....

Kirsti og eg holdt stadig sammen.Ho var blitt kjæreste med en kjekk kar fra plassen der og eg hadde litt kjemi med Arnt.Ei helg fant guttene på at vi skulle dra på hyttetur.De to var nok ca 5 - 6 år eldre enn oss,men begge var kjekke karer.

Eg husker i dag ikke HVOR denne hytta var,men det var på et fjell.Vi kjøpte inn mat og drikke, og gutta visste veien.Det var en utrolig flott opplevelse.På den tiden var det ikke vanlig at jenter brukte langbukser så vi hadde nok skjørt vi jentene.

Vi tente i ovnen og hadde en lang og koselig kveld sammen.Alle var trøtte da vi skulle finne sengplasser..

At Kirsti og Jonas skulle dele seng var nok en selvfølge.Med Arnt og meg var det mere usikkert....MEN det endte med at vi delte overkøya.

Dagen etter spiste vi en god frokost.Skravlet og prata.Om løst og fast.

Da var det at Kirsti utbrøt
- Ka dåkk trur førr et folkprat det skal bli når folk ser oss kjæm ned?

- Ja,eg har no i hvert fall god samvettighet,sa ho.
- Eg og,sa kjæresten hennes.

Eg kjente at eg vart både varm og kald.
Kikka nervøst på Arnt.
Men eg sa INGEN TING.
Det gjorde heller ikke Arnt.Og begge var vi nok rosa i kinnene.
Så sånn endte min livs hyttetur.Og eg hører enda den trillende latteren til Kirsti!!!!!!!

Venninner

Forholdet mellom meg og paret eg skrev om i forrige innlegg roet seg etter hvert,men heldigvis fikk eg flere venninner.

Kirsti var et år eldre enn meg.Og det var vesentlig i den alderen.Ho jobba på gamlehjemmet og var innflytter fra et annet sted i Salten.Ho Kirsti var - i mine øyne - alt som eg ikke var!Ho hadde en mere betydningsfull jobb,ho var vakker og ho hadde bestemte meninger.Ho hadde draget på guttene og hadde hatt kjærester før..ho hadde penere klær enn meg og hun sminka seg og var fin på håret.

Om eg var misunnelig?Nei.Det bare VAR slik og ferdig med det.Eg beundra ho for alt ho var,og vi ble gode venninner.Faktisk så godt forlikt at vi har hatt sporadisk kontakt i snart 50 år og ho har vært to ganger på besøk her i byen!

Toril var og ei fin venninne.Ho var mere beskjeden enn Kirsti,men ho var ei flott jente på alle måter.Toril kom fra et kristent hjem,og hadde heller ikke den friheten som Kirsti og eg hadde.Ho bodde hjemme hos foreldrene.Også ho var eldre enn eg.

Gunn er den tredje som eg vil nevne.Ho hadde hybel i samme hus som meg og arbeidet på butikken.Ho var ei sprudlende og glad jente og vi hadde god kontakt.Foreldrene hennes bodde et par mil unna og eg fikk ofte være med henne hjem i helgene.Hvilket eg satte stor pris på...

Eg ble kjent med stort sett alle i bygda,men det var nok disse tre som ble "stammen".Eg hadde sterke bånd til alle tre - selv om vi selvsagt også var uenige mange ganger.Slik jenter i denne alderen pleier å være.Men det forundrer meg hvor sterkt eg var knyttet til disse nye bekjentskapene.Kanskje skyldtes det det faktum at eg var så ung og langt borte fra barndomshjemmet?Eg vet ikke,men minnene fra denne tiden i livet er sterke og eg trur den dag i dag at alt har en sammenheng...at en får med seg erfaringer som får avgjørende betydning til hvordan en takler virkeligheten senere.På både godt og vondt :-)

St.Halvard

Rusmidler på denne tida besto stort sett av tobakk.Rullings.Syntes eg så mere voksen ut med en sneip i munnvika....

I etasjen under meg bodde det et ektepar med barn.Jeg var mye sammen med dem,de var et tiår eldre enn meg, men behandla meg voksent.Syntes eg den gang!!!!!!!! En kveld ble eg tilbudt sjenk, og det var selvsagt spennende for en 15 - åring som var ute i verden helt alene.Eg huska den dag i dag at eg fikk servert St.Halvard, og at de sa det var bare å drikke.Og eg drakk.

I dag tenker eg på hva som får voksne mennesker til å bli i besittelse av en så dårlig humor!De hadde det utrolig artig på min bekostning og det undrer meg fremdeles at de tok seg råd til å bruke så dyrt brennevin i sakens anledning.

Eg drakk villig,ble mer som et lam etter hvert.Helt til eg måtte spy.Eg spydde både utover meg sjøl,sofaen og gulvet.Og eg var IKKE i stand til å tørke opp etter meg.Hvordan eg kom meg opp trappa til hybelen husker eg ikke.Men eg har ALDRI smakt St.Halvard etter den hendelsen...

Hybelliv

Hybelen min i "Bakken" besto av ett rom i 2.etg.Der var det en divan med sengeteppe,et lite bord og noen pinnestoler.En eplekasse ble brukt som matskap (!),det var to rom i disse..Utover det var det ei balje til å vaske kopper i og det var også en kommode.I bunnen av klesskapet hadde eg ei eske med litt kjøkkenredskaper.Det var ikke mye luksus,nei - men så spiste eg jo nesten all maten på jobb.På hybelen var det mest kjeks og lignende...Eg mener å huske at det var en vask med varmt og kaldt vann på rommet...

I klesskapet hadde eg noen klær,men det var ikke mye!!!!!!!Foruten konfirmasjonskåpa og kjolen hadde et et "smalskjørt" eg hadde sydd på framhaldskolen.Med jakke til.Ellers et par kjoler og et annet skjørt som mamma hadde sydd.Det var før t - shirt tiden,så det var noen bluser til skjørtene.Og hjemmestrikka gensere og jakker.Hofteholder og annet undertøy - nylonstrømper var det og ( strømpebuksene kom til Nordnorge ca 5 år senere).Når eg skulle være ekstra fin hadde eg strømper med søm midt bak.

På denne tiden var det svært moderne med pjekkert!Vendbar.Da eg fikk min andre eller tredje lønning reiste eg til byen for å kjøpe meg en sådan.Men det ble ALT for dyrt...måtte nøye meg med en etterligning og det ble nok ikke det samme..

Kan ikke huske at det var overskudd til å kjøpe klær av ei hushjelplønn.Men de fleste gikk med hjemmesydd.Det var ALDRI tema å dra til byen å se på klær dengang.

Eg tror ikke eg brukte sminke i det hele tatt.Men etter hvert ble det moderne å rulle opp håret og det var eg med på.Det ble ei venninne,Kirsti,som påtok seg den jobben.Ho klipte meg også med jevne mellomrom.Og så brukte vi noe som kaltes tørrshampo i håret.Når vi skulle fikse oss fort.Regna med det osa av oss når vi runda hushjørnan.

Telefon ble brukt bare om det var noe SPESIELT viktig.Kontakt med omverden foregikk i sin helhet via post.Brev.Lange brev fra mamma med formaninger.Og lange brev fra meg om alt eg syntes eg opplevde.Dersom vi skulle møte noen i bygda så gikk vi bare.Det hørte til sjeldenhetene å dra med bil - og det var overhodet ikke aktuelt innen bygda.Som egentlig var relativt langstrakt.

Dager og uker på "Bakken" gikk over til måneder.Eg fikk nye venner og vi syntes sjøl vi hadde det fortreffelig.Eg kan ikke huske at setningen vi i dag kjenner som "det er så kjedelig" egentlig eksisterte.Det hadde nok mange årsaker - og kanskje blir det mer om det senere :-) Vi får se....

KREM DELUXE

Eg var VELDIG usikker da eg var 15 - 16 år.Syntes nok eg så mer voksen ut med en røyk.Og på den tiden var det ingen som sa at det var farlig.Spesielt dyrt var det heller ikke.Så eg begynte å røyke allerede da...

Frua var, som nevnt før, skrøpelig til beins.Leiligheta lå på toppen av huset og hun pleide å ha pause midt på dagen.Ho brukte stokk og eg hørte alltid når ho var i anmarsj opp trappene.Det ble akkurat tid til en røyk før ho kom fram til kjøkkenet!!! Snakk om at en kunne være utspekulert.Nå skjønner eg at ho kjente vel røyklukta på lang lei.Ho røkte ikke sjøl.Men ho sa ALDRI nole på det...

Vidunderet mixmaster hadde eg aldri brukt før eg kom dit.En dag hadde frua bestilt krem og eg starta maskina.Mens eg lente meg tilbake på stolen ved kjøkkenbordet.Og tente meg en røyk.Aner ikke HVOR lenge eg satt å kosa meg med røyken.Men etter ei stund tenkte eg at no var kanskje kremen ferdig!!!Og det stemte - den VAR ferdig.Men det var IKKE krem i bollen.Det var en svær smørklump.Den dagen gråt eg og var skjelven da eg måtte vise fram resultatet.

Om frua ble sint?Neida - ho tok det humoristisk og eg måtte ned i butikken å hente ny fløte.Og kjenner eg sjefen på kjøkkenet rett så ble smørklumpen brukt til noe fornuftig..Men ho piska kremen sjøl den dagen!!!!!!!!!!

En god læremester

Frua som omtalte mannen sin som han Skagen var en utrolig flink læremester.Ho var tålmodig med meg og eg kan trygt si at det meste eg har lært om det å holde styr på et hus/hjem det har eg lært av henne.De fleste så vel på henne som en noe "brysk" dame,men ho var veldig snill.Og det hendte MANGE ganger at ho stakk til meg ei tikrone,og ba meg ikke si noe...nå er ho død for mange år siden og eg tror nok ho ville tilgitt meg nå at eg røper hennes godhet 50 år etter.

Han "Skagen" som ho kalte han hadde neppe brydd seg om det,men ho var på en måte sjefen der i huset.

Absolutt ALT av rester skulle taes vare på.Og i løpet av ei uke ble det minst EN middag av det.Eg kunne ingen ting om mat,men ho forklarte tålmodig hvordan eg skulle lage mat.Det tok ikke så lenge før eg hadde lært nok til at eg var nesten selvstendig på kjøkkenet.Vi hadde ofte fisk til middag og da renska eg opp det som ble igjen.Det ble brukt til plukkfisk eller fiskegrateng.

Det kom ofte folk fra nabobygdene for å handle i butikken.Da kunne eg få beskjed om at i dag kom det noen som skulle ha kaffe og da skulle det være vafler til.Ho hadde kopper i bondemønster og da eg sjøl fylte 50 år kjøpte eg meg slike kopper!!Og eg tenker alltid på ho når eg ser de koppene.Eg vil tro at de fleste i nærmiljøet i kommunen har blitt traktert kaffe oppe i "privaten".Og på den måten ble eg også kjent med stadig nye mennesker.

Ho var nøye med at klær skulle strykes skikkelig.Så DET kan eg.Minnes når vi skulle brette duker og sengetøy.Frua var ei svært ferm dame,mens eg var tynn som eg alltid har vært.Sånn som vi lo da vi sto å dro i hver vår ende av klærne....

Frua på Skagstad er et menneske eg aldri glemmer.Ho slet veldig med helsa,men hadde et enormt pågangsmot.Ho var dominerende og samtidig snill.Og eg ble veldig glad i henne.

Nye opplevelser

Eg kom relativt fort inn i "tralten" som hushjelp.Og oppgavene var varierte og mangfoldige.Ett av den var å hente melk hos en bonde!På denne tiden var det ikke melk å få kjøpt i butikken - hvilket var årsak til at eg fikk min daglige tur ut.Og eg elska de turene.I perioder var datra til vertsfam. min hjemme og da hadde eg hennes lille datter med i barnevogn.Ho var et herlig barn og eg syntes det var stor stas å få ansvar for henne innimellom.

Dette var et vakkert sted med noen gårder,ei hvitmalt kirke,et gartneri og butikken.Dertil var det en form for "industri" som innebar at det var mange tilreisende menn i bygda.Det var bygget hybelhus og leiligheter til de involverte - men eg hadde ikke noen spesiell kontakt med disse.Det var et par, tre unge jenter som fant seg mann i dette miljøet,men egentlig var det to forskjellige "leire".De fremmede og de innfødte!!!! Det ble naturlig for meg å forholde meg til sistnevnte - ikke fordi de var verken bedre enn verre,men fordi det falt mest naturlig.

Foruten vertsfolkets datter hadde de tre sønner.Den eldste bodde hjemme og hadde arbeisdagen i butikken.Han var ca 10 år eldre enn meg og så vidt eg vet hadde han ikke kjæreste på denne tiden.Han snakket ikke så mye,men eg eg ble håpløst forelsket i han.Eg trur eg trygt kan si at han var min aller første store forelskelse og eg kunne leve en hel dag bare for å se ham!!Utrolig.Men sånn var det og eg tror ærlig talt at han hadde ingen anelse om det.Ikke så rart.Eg var 15 år og han nærmet seg 30.Vi møttes jo utenfor huset noen ganger i sosiale sammenhenger,men så vidt eg husker så røpet eg aldri hvordan han virket på meg...

De andre to sønnene så eg ikke så mye til.Den yngste bodde ikke hjemme akkurat da - tror han gikk på skole i Bodø.Han var en helt annen type enn storebroren,og vi hadde ikke så mye kontakt.Men han var en flott gutt.Mørkt hår,høy og veldig vakre øyne...

Sistemann var født mellom de to eg allerede har nevnt.Han hadde kjæreste og ble gift med henne.Han bodde ikke hjemme og eg hadde ikke så mye kontakt med dem...

Dette er i hovedsak en presentasjon av familien som eg ble involvert i som 15åring.Eg var innerst inne både redd og usikker,men prøvde å takle mitt nye liv så godt eg kunne.Og det var VELDIG rart å skulle bo og leve på et sted hvor eg ikke kjente et levende menneske.Men da som nå var eg nok alt for STA til å innrømme at det var tøft....

Tausa

(Gjør oppmerksom på at eg har forandra både stedsnavn og navn på personer som er involvert i dette innslaget.Dette av respekt for disse menneskene.)

Eg var rimelig skjelven da eg sto ved fergeleiet på Skagstad og venta på at noen skulle komme å møte meg.I konfirmasjonsutstyret og med lett tupert hår.

Da stoppet det en mann foran meg og presenterte seg.Han hadde topplue (han var forut for sin tid!) og virka hyggelig.Pekte på et hus like ved og fortalte at det var dit eg skulle.Ja,da var det bare å samle sammen bagasje og roe ned nervene.Eg var framme...

Det tok bare noen få minutter innen vi ankom huset og der venta frua på meg.Eg vil tro de begge var ca 50 år og eg registrerte at frua var dårlig "til beins".Ho var hyggelig,men virka litt "streng" syntes eg.Mannen forsvant og eg fikk servert mat og kaffe mens ho forklarte litt om denne jobben.

Det viste seg at frua jobbet på postkontoret (i etasjen under) og nå skulle eg ta over matlaging og stell av hus.Og det var et helt annet hus enn det eg var vant med hjemme på Aldra.Det var en leilighet de bodde i - i etasjen under var det post og butikk.Butikken var det familien som eide.

Eg syntes stua var veldig fin.Her var det lenestoler og tror også sofa.Det var et svært gulvteppe og fine bilder på veggene.Spesielt husker eg et STORT bilde av husets eneste datter som brud,samt et annet av henne og mannen.De bildene var utrolig vakre...

Ellers var det alt mulig av elektrisk utstyr,ting eg ikke var vant hjemmefra.Kjøleskap,vaskemaskin,støvsuger og miksmaster.Kjøkkenet var egentlig ganske lite når eg tenker på hvor mye folk som spiste i det huset - men det vil eg komme tilbake til...

Frua orienterte meg videre om at eg skulle bo på hybel (ikke i samme huset) og det syntes eg jo hørtes spennende ut.Arbeidtiden ville bli fra halv 9 til 18 ,og eg ville få fri på søndager.Dette var i begynnelsen av 60 - tallet.Kvinnefrigjøring var på den tiden et fremmedord og det samme gjaldt arbeidstid.Eg syntes alt så langt hørtes greit ut,men var ikke så høg i hatten når eg tenkte på HVORDAN eg skulle klare å utføre de arbeidsoppgavene eg ble tildelt!Eg hadde ALDRI laget en middag på egen hånd og heller ikke hatt ansvar for totalt renhold - ville eg klare det?

Eg ble - i løpet av dagen - anvist til hybelen min.Eg skulle i første omgang bo hos et ektepar med unger som var litt yngre enn meg.Maten skulle eg få på arbeid så eg trengte bare et sted å sove og stelle meg.Eg husker veldig lite hvordan dette hybellivet fungerte,men det tok bare to,tre uker før eg fikk en bedre hybel i et stort hus like ved arbeidsplassen min.Dette var et hus denne fam. eide og det var flere både hybler og leiligheter der.Og INGEN som passet på hva vi foretok oss ...

Dette var en START på en ny periode i mitt unge liv.Eg vil etter hvert prøve å beskrive hvordan eg opplevde denne perioden .........

ANNO - 62

I forrige blogg skrev eg om at eg ble hushjelp.På den tiden var det et svært aktuelt yrke i startgropa for unge jenter.Men for å kunne beskrive kontrastene på denne tiden vil eg fortelle om hjemmet eg kom fra.

Hjemmet besto av mine foreldre oss fire søsken.Eg har aldri hatt besteforeldre eller tanter og onkler i nærheten.På den tiden eg nå refererer til var det ikke så vanlig å reise.Ferie var et fremmedord og det var uhørt å reise med fly.Det var bare noe vi leste om i mammas Alle Kvinner!!Eg hadde reist et par ganger med hurtigruta,men aldri med tog.Slik var det med de fleste i "utkant - Norge" og eg kan ikke huske at det var et tema å snakke om det engang.

Vi bodde i et relativt stort rødmalt hus.På loftet var det 4 loft - ett av dem var digert.Det var tømmer på veggene og hjemmelagde senger.Vi fikk elektrisitet på Aldra i 1957 og så vidt eg husker var det ikke elektrisk lys på loftet.Men du verden så mange spennende ting der var.Gjemt i esker og kister..

I underetasjen var det kjøkken,stue og 2 soverom.Kjøkkenet var lite,men det var der vi alle oppholdt oss nesten året rundt.Der var det kjøkkenbord og stoler samt en kjøkkenbenk som hadde to rom og 4 skuffer!!Ellers var det en stort svartovn som mamma bakte brød i,men eg trur vi fikk elektrisk komfyr ca.1960.På veggene i kjøkkenet var det malte plater og så hang det alltid flotte pynthåndduker der.Der var også en divan...

Stua hadde gulmalt panel.Der hadde vi et rundt spisebord med stoler,en divan og ellers EN lenestol!En flott skjenk som Anfinn hadde laget og et par skap.Det var også et svært ur som var malt sort.På veggene hang bilder av fjerne slektninger som hadde vært hos fotograf.Dessuten et flott fat som mamma og pappa hadde fått i bryllupsgave.Og så ikke å forglemme mattene.Det var fine matter i både kjøkken og stue,men rart å tenke på at stua ble brukt bare i julen og ved andre høytider.

De to siste rommene ble kalt sør - og nordkammerset!Det siste var det beste soverommet syntes vi ungan.

Ellers ble klesvasken avviklet i gangen.Først skulle hvite klær kokes i kleskokeren på kjøkkenet
og så ble skylling og øvrig vask på brett utført i gangen.

Vi hadde ikke toalett inne,men utedo i tilknytning til et nytt fjøs vi fikk på denne tiden.Harry skulle lage dohull og da brukte han et vaskefat som "modell".Glemmer ALDRI når vi måtte sitte på det DIGRE hullet å gjøre vårt fornødne.Var livredd for å ramle nedi...

Det var litt om fasilitetene i mitt barndomshjem,men når det er sagt så har eg masse gode minner om et hjem hvor det ALLTID var rent og hvor klærne var vasket og strøket til enhver tid.Det var besøk hos oss omtrent hver eneste dag.Kjerringene kom innom på ettermiddag og mannfolkan på kveldstid.Pappa satt med pipa si og prata,mens mamma strikka og holdt orden på kaffe og kaker.Det var ikke mye underholdning den gang,men du verden hvor mange diskusjona det var rundt omkring i husene.Og vi ungene satt med ørene på stilk og lytta.

Med dette som ballast skulle eg ut på reise.Med hurtigruta til Bodø og derfra med buss og ferge.Hvordan det utarta seg er en annen histore...

1962

.............den våren eg venta på forleden ble kort.Full vinter igjen i baillbyen.Vi må nok bare si oss
fornøyd med hva vi får.Og vi har INGEN nød!I disse dager blir i vertfall eg klar over det.

I dag vil eg prøve å formidle litt virkelighet fra 60 - tallet.Nærmere bestemt 1962.Eg var 15 år og gikk på framhaldsskolen.Hadde allerede bodd på andre side av sundet i et år.Hos Margit og Ragnar på Haugland.Det var spennende å forlate hjemmet.Møte andre ungdommer.

Og få en ny lærer.Hans Petter Meland.Han var utrolig flink syntes eg.I dag vet eg at han kunne ikke være stort mer enn 20 år!!!!!! Og eg trur vi alle hadde stor respekt for han...

Kveldene var nå best da...ute og gikk etter veien og helt normalt å gå fra Haugland til Bratland for å treffe andre ungdommer.Og så var anløpet av lokalbåen hovedattraksjonen.Tenker på det nå at det var ungdommer i stort sett hvert eneste hus.Det var butikk både på Bratland /Haugland og mye aktivitet i nærmiljøet.Vi reiste da ikke på ferie f.eks.,men det kom feriefolk TIL bygda.Folk som hadde flytta ut og med dem nye unger.Det var ei flott tid å vokse opp i.Og vi måtte stå for underholdninga sjøl...

Denne sommeren er det 50 - årstreff for oss konfirmanter.Det betyr egentlig at det er et "treff" som rommer flere hendelser enn konfirmasjonen.Blant annet for oss som eg her har skrevet om.Eg er redd det blir for komplisert for meg å komme meg på det treffet.Det er så mye som må klaffe at eg blir nok ganske sikkert hjemme...sånn er det bare.

Våren -62 var eg både konfirmert og ferdig med framhaldsskola!!!!!!!!!! Syntes sjøl eg var voksen nok til å bestemme over meg selv og slik ble det.Eg søkte meg jobb som hushjelp i Saltendistriktet og da eg fikk jobben var eg ikke til å stoppe.Det var det eg ville.Da.Det låt eksotisk i mine ører.Hadde knapt vært ute og reist utover besøk hos tannlegen på Lurøya.Og så hadde eg vært i Bodø en gang sammen med mamma fordi eg trengte briller!Det var livserfaringen min da eg ankom vertsfamilien som hushjelpa Sylva H.Iført min turkise konfirmasjonskåpe med ei sløyfe på ryggen.Og bagasjen i ei PENT innpakka pappeske...

Dager som går

Det nærmer seg en ny vår.Men vi fikk snøen tilbake i går.Ikke forhold for å kjøre rullestol i bakkene - skulle så gjerne ha kommet meg mer ut....

Har "trykk" på høyre øye - det har vart noen dager.Imorgen skal eg i CT for å få vite om det er noe blødning på gang.Eg håper selvsagt IKKE det,men best å få det avklart.

Eg gleder meg enormt på at det skal bli vår ja.Kjøre litt rundt uten mål og mening.Trenger den piffen det gir oss mennesker.Å være ute..

Vanligvis pleier eg ikke å ha på tv på dagtid.Men nå har et gjort et unntak.TV klokka halv fem.Fordi det er kjekt å høre stemmer!HELDIGVIS hører eg IKKE stemmer når den er avslått.Det må være fælt.Værre enn å ha fysiske smerter.Huffa meg!

Gleder meg til Cecilie og Chok kommer i sommer.Da blir det mere action i huset.Kanskje kommer det noen nordfra også når sola kommer.Da blir det ikke bare det at eg får selskap,men blir mere oppsving på maten også.Mye bedre å spise når det er noen her.Og mye mer spennende mat enn eg klarer å få til...

Dette ble verdens kjedeligste blogginnnlegg.Neste gang eg skriver blir det et annet tema."Dager som går " er vel ikke så spennende for de fleste.Men de er viktige.Også det å se dem.Uansett.

Å leve det er å elske

Kjærlighet er et vakkert ord.Men kjærlighet er ikke nødvendigvis større alt etter hvor mange ganger en gjentar:Eg elsker deg...

...eg er en - av mange - som har vanskelig for å uttrykke disse tre ordene.Det er synd,men eg trur det har sammenheng med hvilket liv en har levd.Eg kan knapt huske å ha hørt de ordene i oppveksten.Ikke fordi eg ikke var elsket som barn,men fordi det ordet ikke ble brukt.Min mor var bare et barn da ho mistet begge foreldrene.Ho måtte bli voksen da ho var 11 år.Min far var inngrodd ungkar da de giftet seg.Livet besto ikke av så mange fine ord,men eg vet likevel at våre foreldre var glade i oss.De manglet bare språk for å fortelle det og det er en arv eg gjerne skulle vært foruten.

Fordi den arven stadig videreføres.

Om noen skulle lese dette så er det mulig de synes eg er ALT FOR personlig.Det gjør ingen ting.Ingen,verdens ting.Fordi eg tror og håper det kan være en oppvekker for mange.Eg trur nemlig ikke at det er bare eg som har det sånn...Og det er lenge siden eg tok meg selv høytidelig.

Kanskje er det en av årsakene til at eg har levd alene mesteparten av mitt voksne liv.I så fall er det jo en katastrofe!!! Husker en eg kjente som sa at han ville høre de ordene.På nordnorsk.Eg lærte det aldri.Desverre.

Dette ble en komplisert tekst.Ord for dagen.Og det har IKKE klikka for meg.

Til dere mine tre unger og like mange barnebarn:EG ELSKER DERE.

MARS

Det har vært en lang vinter.Snøen kom så alt for tidlig.Eg ha bodd her i Nordvest i 20 år.Kan ikke huske at vinteren har vært så lang som dette...men nå er det mars.Heldigvis.

Den siste uken har eg ikke vært i form.I dag var eg hos legen han skulle bestille en CT - undersøkelse.Det vel "hauet" det er noe galt med - nå igjen!!!! Eg avventer prognosen til eg ha vært på sykehuset.Har sagt fra til legen at eg har ikke tid til å dø enda.Ja,eg bærre spør - hvem har tid til det? - Eg holder da på å skriver blogg,sa eg. - Så bra,sa Askil.Ja,hva skulle han si?Det er ikke sikkert det alltid er like lett å være lege heller...

Eg var hos Elgsås å kjøpte kokt rogn og 6 torsketunger da er var ute.Det kosta nesten 170 kr.De tar seg godt betalt de som selge fisken fra butikk.Men nesten et kilo rogn bli mye pålegg når den deles opp og fryses.Det gjør ingen ting om den koster så mye.Så lenge det er dekning for det på kontoen.Fisk er bedre enn kjøtt.

Som alltid når eg er hos Askil var det veieseremoni.46 kilo i dag.Han rister litt på hodet og skriv det i journalen.Eg er for tynn og eg vet det.Like godt som de som er for tjukk vet det.Eg jobber med saken.Men har jo aldri vært så mye over 50 kilo.Det er vel bare sånn eg er.

Min dag har ikke vært særlig spennende,men den er i det minste MIN.Eg har farta i bil både hit og dit,og eg har bruka litt penger.Fylt opp keno - tippinga mi.Kanskje er eg så heldig at eg vinner litt.Gjør eg det IKKE så har eg i det minste spenninga!Og vinn eg så bli det et tilskudd til ungan mine.Det siste er drømmen min.Folk flest i min generasjon har i det minste et hus eller en leilighet som ungan arver.Men eg har dessverre ingen av delene...

Da eg begynte å skrive hadde eg ingen anelse om HVA eg skulle skrive.Det ble nok et sammensurium av tankespinn.Det er bare ok å feste tanker til papiret noen ganger.Og så er det jo helt frivillig dersom noen vil lese det...