Blogg,blogger,bloggene

Ser at eg har ikke skrevet blogg på snart ei uke.Egentlig hadde eg tenkt å skrive den 26.,men det ble ikke noe av.Da var det 4 år siden "forandringen"...

Leser andre blogger og synes folk er så kreative.Bruker mange flotte bilder etc.Kan ikke lenger fotografere.Det går dårlig med ei hand.Derfor prøver eg å lage "bilder" med ord.Men det blir jo bare ord.Uansett hvordan en snur å vender på det.Eg har alltid vært glad i å fotografere.Selv om eg aldri har hatt et bra kamera.Det er med kamera som med mye annet i livet.Det er vel det øyet ser og det en opplever som er vesentlig.Innpakningen blir fort glemt.

Både i går og i dag har eg vært ute med mersen min.Rene vårstemningen i dag.Det skal bli en fornøyelse å komme seg ut hver eneste dag i tiden som kommer.Eg gleder meg...

Skal - skal ikke...

Eg håper eg slipper å oppleve dagen i dag i reprise i morgen.Det å måtte VURDERE om en skal ta sjansen på å ta en dusj er ikke morsomt.Men for å si det på en annen måte - det er da ei erfaring det også.En påminnelse om at en må bare være tålmodig.Og nok en gang virket den teorien.Nå har eg dusja...

Foranledningen til mitt dilemma i dag har vært at eg har vært så "skutt" at eg har vært redd for å falle.Og det er ikke det store når en er alene i leiligheten.Det skjedde EN GANG da eg nettopp hadde begynt å dusje sjøl,lå som ei dau sild innsmurt i såpe på gulvet og klarte ikke å reise meg opp.Flaut?Neida.En av de få gangene eg har måttet bruke alarmen min.Heldigvis var det IKKE to brannmenn som kom,men folk fra hjemmesykepleien.Det gikk bra det også,selv om eg ikke følte meg spesielt glup der eg lå.Det kommer kanskje dager for oss alle da vi må være ørlite
ydmyk...

Akkurat nå føler eg meg bedre enn hva som har vært tilfelle tidligere i dag.Merkelig at det kan være så vondt på områder av kroppen som er delvis lammet.Heldigvis er det ikke slik HELE tiden,men mer eller mindre - bestandig.Vi mennesker er i stand til å tøye smertegrenser i de fleste situasjoner.På en skala på 1 - 10 vil eg si at det svinger mellom 4 - 8 HELE tiden.

Men det går bra og det er ingen ting å si på livslysten.Den er på topp - eg vil så gjerne leve.Så lenge eg kan bidra til ett eller annet..og det kan de fleste av oss!

SØNDAGSMODUS

Det er ikke noen vesentlig forskjell på søndaga og mandaga lenger.Og det oppleves ikke godt...

En nydelig dag i dag.Det er med skrekkblandet fryd eg tar rullestolen ut og kjører.Det er alt for glatt,men eg klarer å komme meg til butikken.Med tunga rett i munnen..

Da eg var frisk tenkte eg ALDRI på at det var et privelegium å kunne GÅ ut en tur i finværet.Men det er ikke en selvfølge.Det meste eg savner i livet i dag er det å kunne gå fritt omkring.En tur i Kringsjå eller bare rusle rundt i byen..Men har egentlig bestemt meg for å ikke fokusere på det eg IKKE kan.Så da så....

I dag har eg vært med stolen min i butikken.Kjøpt meg maiskolber.Både turen og maisen gjorde underverk.Og snart er det vår og ingen hindringer for å komme ut.Det er det som er mest viktig nå....

En doven søndag går snart over i natt.Imorgen er det også meldt finvær.DET er noe å se fram til.

En helt vanlig dag

Det er en helt vanlig dag i Karihola.Lørdag.Snart 4 år siden "forandringen".Hvem er eg?Hva gjør eg?Hvorfor er det sånn?

Eg kan ikke svare på spørsmål om hvorfor,hvem eller hva.Men en ting er helt sikkert.Eg er fenomenalt glad for livet.Det er HER eg lever.Det er NÅ eg lever.

Idag så eg i avisa at en eg kjente gjennom sykehusopphold er død.Han var en sprudlende mann.Ikke så lenge siden eg møtte han og da hadde han slutta å røyke.Han som før hadde en sneip i munnvika nesten hver gang eg så han.Nå er han død.Han slutta fordi han ville leve.Eg trur vi får utdelt x antall levedager når vi blir født.Og når vi har brukt opp dagene så dør vi.Tror eg.

Dagen starta relativt tidlig i dag.Tvinga i meg ei kvart brødskive.Litt havregryn og melk ut på dagen.Ikke akkurat gourmetmat,men eg har ikke matlyst.Og det er slitsomt.Særlig når vekta går nedover.Eg jobber med saken.

Eg har ei superdame som vasker til meg.Ho trenger ingen kommentarer,ho VET presis hvordan ho skal fikse det.Deilig?Ja.Ho har vært her i dag.Det ble så fint når ho var ferdig.Eg koser meg virkelig.Og så prata vi om alt og ingen ting - ikke rart eg blir fornøyd.Ho har holdt ut med meg i flere år.

Telefonen har ringt et par ganger i dag.Ellers er det helt stille.Eg slår sjelden på tv før tv2 - nyhetene.Liker at det er stille.Som en kuriositet kan det sies at eg laga middag i dag.Fiskepudding fra Gaupset.Eg streva så lenge med å få skjært den i biter at den smakte ikke som eg håpet.Det er kjipt å ikke kunne skjære i stykker en bit fiskepudding uten å plages.Men sånn er det.Det meste eg gjør tar enormt lang tid i forhold til eg har vært vant til.En må bare telle til 10 inni seg og ikke få panikk.For det ordner seg alltid på et vis.

Glemte nesten å si at eg har brukt pc mye i dag.Vært innom folketellinger anno 1910 i den hensikt å lete etter slekt til en gammel skolekamerat.Når eg jobber med slikt glemmer eg alt og alle...det er utrolig facinerende arbeid.Og så må en ha tid og tålmodighet.Eg har begge deler.HURRA!!!!!!!!Dagen i dag har ikke vært forgjeves...

Tror det er mange som kjenner en eller flere som blir rammet av varig sykdom,men velger å "legge det bort"...Ikke fordi medmennesker er feige eller fordi de gir blaffen.Eg velger å tro at det heller skyldes usikkerhet.Er den som har skader forandret,har han eller hun problem med å snakke - hvordan skal en oppføre seg og ikke minst hva skal en SI????????????

Til det har eg lyst å si dette :Vær som dere alltid har vært mot vedkommende.Den som er i en slik situasjon trenger helt NORMAL kommunikasjon.Det er tilmed svært viktig!Med KOMMUNIKASJON.På samme måte som det er for deg.

Det er blitt dagligdags å møte folk som later som de ikke ser meg.Det har eg vennet meg til.Eg forstår i de fleste tifelle hvorfor.Spesielt når eg "møter" mennesker som eg vet aldri har opplevd sykdom.Det er kanskje stygt å si det,men slike mennesker synes eg litt synd på.Fordi eg betviler at ALLE får gå gjennom livet uten å bli rammet av noe som helst.Det kan alltid skje situasjoner vi må erfare uten å være forberedt....og da MÅ en ta det som kommer.

Eg er ikke bitter på skjebnen som rammet meg.Eg er tvert i mot VELDIG glad i livet.De erfaringene eg har møtt har gitt meg en ENORM styrke.Og eg er takknemlig for hver eneste dag.

Eg lever i et slags ingenmannsland.Kjønnsløs.En som bare trenger mat og søvn.Nesten som babyer er.Eg føler det slik fordi eg blir behandlet annerledes enn før.Som et slags "tilfelle".Men det er ikke slik eg er.Verken NOE eller NOEN får meg til å tro det.Eg lever mer rolig enn eg gjorde før.Men det er vel greit å velge bort publiv når en har passert 60.Det å leve rolig er godt.Men det føles ensomt noen ganger...eg liker en diskusjon og litt action fremdeles.Eg lever ennå..

Eg vil tilføye at det eg skriver her er ikke rettet mot ALLE.Eg har gode venner der ute og det er eg veldig glad for :-)

Den første måneden har eg besøk fra hjemmesykeplein daglig og en fysioterapeut kommer også hit
noen dager i uken.Venter på å få komme til en ny fysioterapeut når sommerferien er over.For en måned siden klarte eg ikke snu meg i senga sjøl og måtte ha hjelp for å komme ut av den.Nå fikser eg dette sjøl og det er eg glad for.

Tilbudet om dusjing fra hj.sykepleien er EN gang pr. uke og det synes eg er uholdbart.En dag eg har besøk bestemmer eg meg for å prøve å dusje selv og sånn ble det.Etter den dagen kan eg dusje så ofte eg vil og det gir meg en svimlende fornøyelse.Eg ønsker også å trappe ned på hj.sykepleien ganske fort - og det viser seg at eg klarer dette også.Etter hvert får eg besøk av de EN gang i uken - det er praktisk at de ordner med medisiner til meg.Dette fordi det er vanskelig å rote med medisinglass og piller med EI hand.For handa er like håpløs.Eg kan LØFTE den litt nå,men har ingen kraft i den.Eg kan ikke lenger skrive,men har forsonet meg med det.Tross alt så klarer eg så mye annet...

Eg bruker rullestolen til det meste,men etter hvert klarer eg f.eks. å gå på toalettet ved hjelp av den flotte staven min med de tre klørne..

...da eg var i Ålesund søkte ergoterapeuten om en robusst elektrisk stol til utebruk,men den er ikke kommet enda.Eg vet at den står på Barmanhaugen (her i byen),og eg venter og venter...Eg har allerede SETT den,men ingen stol kommer.Det går nesten ETT år fra den blir bestilt til den ankommer meg.Eg får 10 - 15 min. opplæring i å bruke den - noen ganger har eg inntrykk av at de som jobber med slike ting har problem med å skjønne at vi brukere IKKE har erfaring med ulike hjelpemidler i utgangspunktet.Idag går det greit,men det er da også 3 år siden eg fikk stolen hjem til meg...

1.juli 2007.Det vel fire måneder siden dagen eg ble syk,i dag flytter eg hjem til ny leilighet.Ungene har ordna med det praktiske.Eg tror nesten ikke det er sant.Eg skal sove i min egen seng igjen.

Det er godt å komme hjem til sine egne "ting".I den grad "ting" er viktige i en større sammenheng.Noen dager før har eg selv vært og satt bøkene mine i bokhyller.Og eg har da noen bøker.Så eg er stolt over å kunne gjøre NOE.

Den første tiden må eg ha hjemmesykepleier på besøk hver dag.Og eg trenger hjelp til å dusje.Men eg klarer meg.Sover i senga mi og ordner meg så pass mat at det fungerer.Det er ei stor omstilling fra å bo i "institusjon",men eg takler det utrolig bra.

Har fått støttekontakt 4 t i uken.Ei dame som kjører bil.Vi er litt rundt omkring og sammen med henne kommer eg meg også i butikken.Det er ei ordning eg blir godt fornøyd med.Liker ikke å mase på ungene.De har hatt mye turbulens allerede i forbindelse med at eg har vært syk.Men de kommer stadig innom.Eg har det utmerket.

På dette tidspunktet har eg ikke PC.Søker via hjelpemiddelsentralen og får avslag.
- Du kan snakke,står det i brevet og det vil si at du kan kommunisere.PUNKTUM.


Ei dame eg nesten ikke kjenner fikk høre om dette.Ho kommer en dag bærende med masse saker og er i følge med en mann.Mannen var en bekjent av henne og HAN hadde ordna med en brukt stasjonær PC.Eg tror nesten ikke mine egne øyne.Det tar ikke lang tid før eg også har internet!!!Og alt dette på grunn av ei dame som eg nesten ikke kjenner....

Eg kom meg utrolig fort til hektene etter hjerteinfarktet.Ingunn har snakka med kommunen angående leilighet og eg er veldig spent...

I mellomtiden har eg klart å gå noen skritt med en dertil egnet stav.Med tre "klør" på.Da vi drar til Karihola for å se mitt nye hjem GÅR eg ned innkjørselen her.Ei går bak meg med en campingstol i tilfelle eg ikke klarer det.Stolen blir IKKE brukt - det er en seier.

Det er en flott dag og mine nye naboer sitter utenfor og drikker kaffe.De skjønner at eg skal flytte hit og de ønsker meg velkommen.Ingunn låser opp døra i 1.etg. og vi kommer inn i ei romslig leilighet.Eg synes den er praktfull!!!!!!!!To soverom og stort bad.Slitte gulvbelegg,men det bryr eg meg ikke om.Deilig overbygd balkong.Og trivelig stue og kjøkken.Jo - dette er MIN dag.

Denne dagen er et vendepunkt.Eg ser fram til en eneste ting:Flyttebil og så komme meg inn i mitt nye hjem.

Da eg ankom sykehuset bar det direkte på et dertil egnet sted for "blokking" av blodårer....eg følger med hele tiden på det som skjer.Og det tar ikke lang tid før eg er ferdig.
- Dette går fint sa en av legene,og det var det.Dupper av og våkner på overvåkningen og plutselig er Siw og Ingunn der!Siw har kjørt med klampen i bånn fordi legen i hjembyen har sagt at dette er kritisk.Og det var ikke plass for dem i flyet eg ble sendt i.

Det sies at katten har ni liv - eg er litt usikker på om eg kanskje ved en feiltagelse IKKE ble katt.

Heldigvis har det gått bra og etter et par dager blir eg sendt med nok et fly.Tilbake til det eg kaller hjembyen....og snart er eg tilbake på "rehab"

Eg husker ikke hvor lenge eg har vært på "rehab.",men en dag kjenner eg noe som trykker i brystet mitt.Blir litt kvalm og uvel - og bestemmer meg for å ringe på personalet.Det er omlag 10 år siden eg ble hjerteoperert og nå blir eg litt redd for hva dette er.Det kommer en sykepleier og ho sier ho skal måle blodtrykket.
- Nei,sier eg,gi meg en nitroglyserin med en gang.
Eg får tabletten,ho måler blodtrykk og det går ikke mange minutter før ambulansen kommer å henter meg.

Eg ha fått et hjerteinfarkt.Samme lege som tok i mot meg da eg fikk hjerneblødning tar i mot meg!!!!!!!Ungene blir varslet og kommer skrekkslagen på sykehuset.

Eg ligger på et rom med ledninger og "redskaper" over hele meg.De har klippet av meg klærne og eg følger med på det som skjer.Eg hører de sier at de har bestilt ambulansefly og at eg må til Trondheim.Ungene og barnebarnet mitt,Mathias er der.Etter ei knallhard økt med jobbing tar teamet rundt meg et femminutt.

DA smeller det.Eg får hjertestans.Legen kommer løpende inn til meg igjen, kaster seg over meg (forteller ungene senere) og får hjertet mitt til å slå!!Eg lever.Da eg ble brakt ut til ambulanseflyet var eg så pass tilstede at eg registrerte at det var en smellvakker svensk lege som skulle følge med flyet.Here I come.

Eg er kommet tilbake til byen min og får mere besøk.Barnbarn,unger og noen gamle venner.Det er utrolig positivt.Siw tar meg med i bilen og eg kan dra på besøk.Hvilket er store lyspunkt.

På stua der eg er nå sitter det folk og sover.Gamle mennesker stirrer rett framfor seg og det er en tung atmosfære.Eg klandrer INGEN,verken personale eller pasienter.Men dette er ikke et egnet sted for å bli rehabilitert etter en tøff sykdom!Eg får kontakt med to trivelige damer,men de blir ikke lenge der.Desverre...

Matsalen består av et rom med to langbord.Når det er tid for mat ser eg en lang kø i korridoren med folk med gåstoler og så kommer eg etter i rullestol.Eg ble der i nesten en måned.Da eg skulle hjem veide eg meg - eg hadde gått ned 5 kilo.

Det var ETT stort lyspunkt der eg var nå.Fysioterapeuten.Han og de øvrige på fysio var bare selve tegnet på livet.Inne hos dem kom livet tilbake,men det skulle snart skje noe helt annet...

De siste dagene på sykehuset går fort.Eg blir forskrekka over hvor mye som har samlet seg opp i skapet mitt og får hjelp til å pakke sammen alt.Hele tiden har klærne mine blitt vasket olg lagt på plass.Eg har hatt det både trygt og bra på sykehuset.Nå skal eg snart hjem.

Det er snart 3 måneder siden eg gikk til sentrum i Kristiansund iført en varm vinterjakke med pelskrage.Nå er det snart juni og det blir rart å komme tilbake.Eg er litt usikker på hvordan eg vil reagere..

Eg blir henta i drosje og starter på ei ny reise.Sjåføren er en munter kar og vi har en flott tur i solskinnet den dagen.Men eg skal ikke HJEM,eg skal på rehabilitering et sted i hjembyen!Om noen hadde sagt det til meg for et år siden ville eg ikke trodd det.Livet har mange overraskelser - på godt og vondt...

Bilturen gikk greit og eg blir tatt i mot og vist mitt nye rom.Eg er glad eg klarer å komme meg på do selv og at eg er blitt rimelig fortrolig med rullestol.Med skinna på foten klarer eg nå å gå noen skritt med krykke - men må nok bare leve med at eg trenger den stolen.Armen henger fremdeles bare å dingler og eg trenger hjelp til å komme meg inn og ut av senga.Eg må også ha hjelp til å dusje.Eg har kjøpt meg elektrisk tannbørste mens eg var på sykehuset så den biten fikser eg sjøl.

Livet på "rehab" er totalt forskjellig fra det var i Ålesund.Og i stedet for glede over å være "hjemme" opplever eg en nedtur...dessverre.

Etter hvert oppdaga eg en PC på ei av stuene på sykehuset.Det tar sin tid å lære det å ha bare venstrehanda til rådighet,men etter hvert klarte eg å skrive litt..Eg hadde størst problem når eg måtte skrive @,men fant på råd.Fikk mannen med viruset til å hjelpe meg,og det syntes han var helt greit,så da var den sorgen slukket.

I siste del av oppholdet mitt skrev eg et avisinnlegg til Sunnmørsposten.Det var som følger:

ÅPENT BREV TIL SJUKEHUSDIREKTØR EIDSVIK

Vedrørende diskriminering av rullestolbrukere.
Undertegnede har vært innlagt ved FYR avd.(rehabilitering) i to måneder.Dette er et svært bra sted å være på for oss som trenger det,men vi er mange som bruker rullestol,og vi har ikke tilgang til verken heiser,dør fra avd. ut til heisene eller til balkongen uten assistanse.Det føles nedverdigende å være avhengig av allerede travle pleiere eller medpasienter for å åpne en dør.

Jeg vet at det meste koster penger,men synes det er ei viktig sak,spesielt fordi dette er en avd. som arbeider med langtidspasienter.

Sylvia Hansen
Kristiansund

Idag når eg leser det eg har skrevet ser eg at språket mitt er noe redusert!!Men det gjør ingen ting.Da teamet mitt var samlet for siste gang før eg skulle reise skjer dette:
Han som har vært "min" lege fra første dag reiste seg og holdt en slags tale for meg.Han sa bl.a. dette: - Den dagen eg tok i mot deg hadde eg aldri trodd at du skulle bli så funksjonsdyktig igjen.Hadde noen sagt at du skulle skrive et avistillegg med kopi til sykehusdirektøren så ville eg ikke trodd det...

Legen min sa mer,men siden han egentlig var en mann av få ord forblir resten min hemmelighet, men eg skal innrømme at det varmet med den lille talen han holdt.

Har fått vite at eg kanskje skal hjem inneværende måned.Det vil si på Barmanhaugen sin rehabilitetsavdeling.Er ikke helt sikker på hva eg føler,men tar en dag ad gangen....

Status er at det har skjedd LITT forandringer.Men eg klarer fremdeles ikke å komme meg på do uten hjelp,klarer ikke å dusje alene og er totalt avhengig av rullestol.Ergoterapeuten har bestil en elektrisk stol til utebruk.Så fotgjengere:Here I come.....

Denne måneden trener eg ekstra mye på å gå (med krykke som har tre "klør") - og eg prøver meg også på tre trappetrinn.Det siste klarte eg hjemme hos Astrid for ei god stund tilbake,og eg er ivrig på å trene.Videre har eg begynt å øve på å løfte meg sjøl over fra rullestol til lenestoler.Alt dette tar tid,men øvelse gjør mester!

Astrid er like flink å besøke meg som hun har vært hele tiden,og hun tar meg også med til butikken ved sykehuset.Bare en slik hendelse er stort når en er i en slik situasjon!!

Denne siste måneden på sykehus går fortere enn de forrige.Kommer meg ut mer og har god kontakt med mine medpasienter.De fleste som var her da eg kom er forlengst dratt og nye er kommet.I skrivende stund husker eg mange personligheter,men det er litt rart at eg ikke husker ett eneste ansikt....det har eg faktisk ikke vært klar over før eg begynte å skrive.Det er synd at eg heller ikke husker noen navn,men eg har maaaaaaange i hjertet mitt og det er kanskje det essensielle....

Da hilser er mai velkommen.Det skjer stadig små forandringer.

Eg blir flyttet fra redet eg har hatt alene hele tiden til et rom med tre senger.Vi er en tidligere lærer,ei jordmor og en trygdesjef!!Tre totalt ulike mennesker både m.h.t. grad av skader og pesrsonligheter.Men det går helt greit.

Det er jordmora og eg som "henger sammen".Vi prater om alt og ingen ting,men vi har ulike søvnbehov!Ho sover nesten hele døgnet,mens eg er stadig på vift i korridorer og på balkongen....Og innimellom prater vi og trives i hverandres selskap.

Det er mange av de som har hatt ei blødning i hjernen som gråter mye.Veldig mye.En fysioterapeut fortalte meg at bestefaren hans var en av dem. - Bestefar gråter til og med når eg sier takk for maten,sa han.Og det vil eg tru var sant.Men HELDIGVIS så har ikke eg hatt det sånn.

Jordmora og eg bestemmer oss for at vi skal UT 17.mai.Vi er blitt fortalt at toget skal ta en runde foran sykehuset.Vi pynter oss så godt som råd er og stiller oss opp å venter.Eg i rullestolen og ho med sin nyervervede rulator...og det var utrolig flott å få være så nær 17.maitoget den vårdagen.Akkurat da falt det nok en tåre - men det var berettiget.

Mai er snart like rundt hjørnet.Hva skal skje?Når skal eg bli frisk nok til å reise hjem?Ingen kan svare på det,men eg hører at avdelinga skal "sommer - stenge" en gang i juni...

Det er en kald vår,men det utspilles mange gode samtaler på balkongen.Det er håpløst å komme seg dit alene med rullestolen,men eg gir meg ikke!I verste fall spør jeg en av pleierne - men det er ofte andre som hjelper meg.Deriblant mannen som har fått et virus på hjernen.Han husker INGEN TING om seg selv.

Vet ikke hva han heter eller hvem han er.Noen ganger tror han at han bor på hotell!!!Han har familie og det er alltid noen der.Eg blir godt kjent med både kona og barna.Det er et veldig merkelig tilfelle,men alle takler det med største sinnsro.Mannen er hyggelig og det synes ingen tegn på at noe er i veien med han.Han gjenkjenner familien når de kommer,men har ingen begrep om når han så dem sist,hver eneste dag er som om en nettopp har møtt ham.Det er utrolig mange ulike skjebner en møter på et sykehus.Kanskje vi alle har litt godt av det?

Eg har forresten i ettertid fått vite at mannen ble frisk og er i arbeid igjen - men det tok flere måneder før han kunne fungere normalt igjen.

Det er april og eg er fremdeles i Sunnmørsbyen.Eg er ferdig med "smekken" til måltidene og hvert lite framskritt er en seier.Dessuten er det mange som har det verre en eg.En mann som er noen år yngre enn meg har mista virkelighetssansen.Eg forstår det sånn at det er permanent.Hjerneblødningen traff på feil sted i hjernen hans.Men han er i godt humør og liker seg i den elektriske rullestolen han har fått.Det er også en dame som ikke lenger skjønner hva som skjer.Ho er agressiv og virker som hun ikke har tiltro til noen..Livet er tøft for mange,i disse to tilfellene er det nok verst for deres ektefeller og barn...

Heldigvis så er eg fremdeles oppegående i hodet.Men eg strever med å få fram det eg vil si.Eg VET inni meg hva eg ønsker å si,men kan ikke gi uttrykk for det.

Eg må fremdeles ringe på når eg vil snu meg i senga,eller skal opp av den.Eg må ha hjelp til å kle på meg og det samme til å kle av meg.Vaske meg,pusse tenner...Det er utrolig håpløst å "miste" høyrehanda si over natta!Eg har ALLTID vært glad i å skrive.Og eg hadde ei flott handskrift.Nå kan eg ikke engang skrive navnet mitt.Eg har fått et stempel som eg bruker når et eller annet papir trenger underskrift.

En gang i denne perioden av oppholdet får eg besøk av Turid og Bjørn.Et vennepar fra Kristiansund.Det var stort.Har ikke sett så mange kjente utover ungene denne tiden.Lever ei stund på slike hendelser.Avstander kan bli store når en er på sykehuset....

Tanker om fremtiden.På sykehuset føler eg meg trygg.Men hva skjer når eg kommer ut?Eg snakker ikke så mye om det,men eg tenker..Mest skyver eg det unna.

På et eller annet tidspunkt får eg kontakt med sosionomen på avdelingen.Vi snakker om hvordan eg skal komme meg videre i forhold til praktiske ting.Det går opp for meg at eg kan ikke fortsette å bo i den leiligheta eg har midt i sentrum.I andre etasje.Ei leilighet eg har hatt i fire år og som eg er veldig fornøyd med.Eg har hele byparken som nabo,og kan rusle ned i gågaten når eg har behov for det...

Vi blir enige om å søke kommunen om en tilrettelagt bolig.Min datter Ingunn følger opp planene og hun går og ser på det tilbudet eg får.Sier eg bør kanskje ta denne leiligheten selv om den ligger i utkant av byen.Det er en tung avgjørelse,men eg har ikke mange valgmuligheter så sånn blir det.

Det er mye å ordne med og eg klarer ingen ting selv.Det praktiske blir "lagt" på ungene...Ingunn kjører ikke bil,og Siw har unger og er i fullt arbeid.Cecilie bor i Oslo.Eg lurer på hvem som hadde hjulpet meg dersom eg ikke hadde hatt ungene!!I mellomtiden venter eg på bekreftelse på at eg får denne leiligheten.Den befinner seg i ei blokk Karihola - et rolig og ok boligstrøk.Første etasje med overbygd balkong.

Astrid.Vi ble kjent på folkehøyskole da eg var 16 år og ble gode venninner.Omtrent 40 år senere møtes vi tilfeldig.Hun ser meg en dag i byen der hun sitter i en bil,mens eg krysser gaten.Gjenkjenner meg.Finner meg i telefonkatalogen og ringer meg.Utrollig.

Astrid bor i Ålesund og vi snakkes med jevne mellomrom.Nå på sykehuset.

Astrid betyr mye for meg i denne tiden.Ho tar med seg bilder fra folkehøgskolen på sykehuset og vi mimrer om gamle dager.Og ho kommer ofte på besøk.Det er bare utrolig hyggelig.Eg har knapt vært ute denne tiden,men Astrid tar meg med i bilen.Kjører litt rundt i Ålesund - et herlig avbrekk fra de daglige rutinene.

En dag sier hun at eg skal komme på besøk til ho.Ho stabler meg i bilen og oser avgårde.Eg har no en stav med tre "føtter" på.Ved hjelp av denne og armen til Astrid kommer eg meg inn i huset hvor ho bor.Det er en seier!!! UBESKRIVELIG.Astrid har en stor del av æren for trivsel og mellommenneskelig kontakt denne tiden.

- Du er heldig som har så ung ei venninne,utbrøt en dame på avdelingen en dag.
- Ja,ikke sant? sier eg.
Astrid et ET år eldre enn eg.....

Våren lar vente på seg i 2007.Balkongen blir tatt i bruk,men det er vanskelig å komme seg ut med en manuell rullestol..hvilket er ei god unnskyldning for å spørre sterke karer .Det finnes nemlig noen som er tilsynelatende sterke også!

Det er godt å komme ut litt.Praten går mye lettere - blir kjent med mennesker en ellers ikke ville kommet i kontakt med.Balkongen blir delt med reumatisk avd. og det er fint å se nye fjes.Det er også litt ok når det kommer besøk.

En dag ringer min venninne Tove fra Kristiansund at hun har bestemt seg for å ta buss den lange veien for å besøke meg.Eg blir ubeskrivelig glad.Ho har bare et par timer innen ho må returnere,men den tiden utnytter vi GODT.Rart å tenke på i skrivende stund for i dag er det 3 år siden Tove døde etter ei ulykke...Det skal ikke skje,men dessverre så vet vi INGEN TING om hvem som går først eller sist.Eg er kjempeglad for de timene med Tove....

Ungene mine er fantastiske.Cecilie tar turer fra Oslo og nå har ho overtatt post og regninger til meg.Ho disponerer kontoen min og tar ansvaret for å rydde opp i kaoset.For det hoper seg fort opp når en ikke er i stand til å ta imot post fortløpende....nå blir alt automatisk omadressert til henne.

Siw og Ingunn kommer noen ganger sammen på besøk,andre ganger hver for seg.Det er tross alt et stykke å reise fra Kr.sund til Ålesund.En gang de er der er det såpass fint vær at de tar meg med
ut .De BINDER meg fast i rullestolen og vi kjører en vei ut fra sykehuset hvor det er fin utsikt.DA er det at eg ber om å få en røyk!!!De ser på hverandre,temaet har vært oppe før - men NÅ vil eg ha den sigaretten...Det er ubeskrivelig.Sikkert ikke det lureste eg har gjort,men eg gjorde det...og sa til meg selv at skulle ikke røyke mer enn fire pr dag..

Ungene ordnet også med TV til meg.Er fremdeles på enerom så det er kjekt å kunne trekke seg tilbake hvis det er noe som frister å se på.En av sykepleierne kommer med hodetelefoner og ei lydbok.Men det er dessverre ikke så vellykket - tåler ikke så mange lyder inn i hodet mitt.

Mobiltelefonen min er aktiv nå,men utover familien er det ikke mange som ringer.Eg forstår at det er fordi de vet ikke hva de skal si.Men skulle det være noen som leser dette så har eg ei bønn:IKKE glem deres venner fordi om de blir "ute av drift" ei stund!Hvis dere er usikre på hvordan dere skal takle det så spør de som er pårørende.Det er ikke verre enn det..

Det nærmer seg påske og eg er fremdeles på nevrologisk avd. i Ålesund.

Jeg er Sylvia,eg er en brikke i et slags spill og oppfører med antakelig deretter.Sove,spise,trene en tur på stua - eg tenker ikke så mye på hvorfor eller hva,eg bare godtar det.Også det at eg har fått ei skinne på høyrefoten.Den bidrar til at eg kan begynne med ei slags gå - trening hos fysioterapeuten.

Eg må fremdeles ha hjelp til alt og de er begynt å dusje meg et par ganger i uken.Eg ser likheten mellom meg selv og han i "reklamefilmem" på tv som er blitt skada i ei bilulykke.Der hvor han blir dusja.De må trille meg gjennom en korridor,for det er bare to dusjer på avdelingen.Føler meg litt "liten" når eg sitter inntullet i håndklær på vei inn og ut an dusjen,men eg biter det i meg.Det er ubeskrivelig godt med en dusj,men det to pleiere til.Den ene holder meg og den andre dusjer meg.Sånn må det bare være.

Eg må også ha hjelp for å komme på do.Nå klarer eg å karre meg i rullestolen bort til dodøra.Ringer på hjelp,men må vente på at noen har tid til å komme....to ganger har eg nå forsøkt å utforske kreftene alene.Den ene gangen ramler eg mellom toalettskåla og vasken.Neste forsøk skjer nesten det samme.Da innser eg at eg trenger hjelp til dette...

På nevrologisk i Ålesund er det godt å være når en må.Det er en flott gjeng som jobber der og eg har bare positivt å si om ALLE.Utover det at det er blitt slik at når en er langtidspasient har en en fast lege og ditto sykepleier som har hovedansvaret.Etter noen tid der ble det gjennomført møter en gang i uken med hele teamet - de som her er nevnt og videre logoped,ergo -og fysioterapeut.

Det er ei betryggende og fruktbar ordning..

Teamet "mitt" på sykehuset består også av ergoterapeuten.Ho ordner med ulike praktiske ting som eg trenger når eg reiser hjem.Hun gjør også øvelser med armen min.

Den første rullestolen min er ikke laget for meg,men snart får eg en ho bestiller etter mål.Ho bestiller også en elektrisk stol til utebruk.Den er robust og grei å sitte i.

Ho arbeider med en oppgave i forbindelse med utdanning og spør om eg vil være med på et prosjekt ho holder på med.Der skal eg forsøke å lage et måltid mat,samt rydde etterpå.Som den gode "psykologen" ho er,skryter ho av at eg er flink...

En dag sitter ho med et skjema når eg kommer.Spør om eg kan svare på noen spørsmål.
- Hvor kommer du fra?spør ho, og eg svarer Kristiansund.
- Hva er adr. din?
Eg ser uforstående på henne.Blir nesten lamslått da det går opp for meg at eg vet ikke.Eg husker verken gatenavn eller husnummer.
- Hva er det du driver det?Tester du meg for demens?
Eg blir skikkelig opprørt.Er ikke klar over at eg ikke vet dette

I dag - 4 år senere - kan eg le av episoden.Men kjenner ennå hvor redd eg ble.

Fysioterapeuten er sentral.Ho drar meg ut av rullestolen og får meg opp på benken.På dette tidspunktet er eg HELT lam på høyre side.Armen henger bare å dingler.Klarer ikke å stå oppreist.Sammen tvinger vi oss fram gjennom ørsmå framskritt i den hensikt å få tilbake "livet".

Ho jobber MYE med armen min.Kan ikke løfte den og klarer ikke å bevege fingrene.Eg spør om ho tur eg vil bli bra igjen. - Eg kan ikke love noe,sier ho ærlig,men må bare prøve,prøve og prøve...Eg er på sykehuset i omtrent 3 md,eg klarer IKKE å løfte armen mens eg er der.

Eg trenger også mye trening med høyrefoten.Den vil ikke ta i mot mine signaler,men etter knallhard trening klarer eg etterhvert å stå oppreist noen sekunder med støtte...Det er tungt å trene opp en lammet kropp,men det må til.Og det er ikke lett å akseptere at en blir totalt hjelpeløs.Når en har klart seg sjøl siden en var fjorten...og nå er seksti år.

Det rare er at de færreste tror at det vil bli sånn.Det er en selvfølge for de fleste å kunne gå,løpe og danse.Men det er ikke en selvflge.Før eller senere blir de aller fleste av oss avhengige av hjelp.Nyt friheten til å kunne nettopp det å gå,løpe og danse.Mens dere har den....Det sier eg ikke som "moralens vokter",men fordi eg vet at eg ALDRI kan skru tiden tilbake...

På sykehuset er det en hel stab som er i sving for å gjøre livet mitt lettere.En av den er logopeden.

Ho gir meg ENKLE sriftlige oppgaver som eg leser og eg svarer muntlig på spørsmålene som kan sammenlignes med andre - klassepensum i skolen!Eg får ros når eg signaliserer at eg forstår.Eg må ha et speil foran meg og eg ser at eg er skjev i ansiktet.Ho tar på ansiktet mitt,fører fingeren rundt leppene mine.Eg kjenner bare når ho rører ved venstre side av munnen.Og eg HATER å se meg sjøl i speilet.

Eg har "hjemmelekse" hos logopeden.Enkle oppgaver eg skal trene på.Ulike lyder og ord.Sakte,men sikkert er det fremgang.Eg klarer å snakke litt,men sliter med å huske ordene.

Logopeden i Ålesund er en vikig person i livet mitt.Ho lærer meg å snakke og etter hvert blir skjevheten i ansiktet borte..

Eg vet ikke hvor lenge det er før eg fatter interesse for mobilen min.Tror det er bror min,han Sigmund,som er den første eg snakker med i telefonen.Det har nok gått kanskje 6 uker siden eg snakket med slekta på Helgeland.Det har skjedd noe fryktelig trist der nord.Arthur,min svoger gjennom snart en mannsalder,er død.Han skal operere ei hofte - og dør.Eg er på sykehus etter ei
massiv hjerneblødning.Og lever.

Dagene går og eg begynner å se forskjell på natt og dag.

Eg må ha hjelp til ALT.Kan ikke snu meg selv i senga,må ha hjelp for å gå på do,vaske meg,pusse tennene,kle på meg...det er bare GODE hjelpere.Eg har ingen tanker om nåtid eller framtid.Eg bare rett og slett GODTAR den forandringen som er skjedd.Vi mennesker er utrolig tilpasningsdyktige.

Det at eg har problem med å kunne snakke godtar eg også!Kan ikke ta i mot telefoner - dessuten husker eg ikke koden til mobilen.

Måltidene ble etter hvert inntatt på "stua".Et trivelig rom med småbord.Der sitter vi hele gjengen og spiser.Vi har "smekker" på oss og trenger hjelp til å skjære maten i biter.Noen klarer seg selv,ikke alle er like hjelpeløse.

Den eg husker best er den unge mannen som har skadet seg i ei ekstremsportulykke.Han er lam fra halsen og ned...han kan ikke snakke,men han gråter mye.Vil sitte med ryggen til oss andre når pleierne mater ham.Han er en vakker mann.Far til to.

Vi er en slags stor familie.Det er slik eg føler det.

Ålesund here I come.Ingunn er kommet til Molde og skal følge meg til sunnmørsbyen.Det hun IKKE vet det er at eg ha hatt hallusinasjoner om at det var noe lureri.De bare sa at ho skulle komme for å dekke over sine planer.TRODDE eg.Men ho kom og det var en ubeskrivelig følelse.

Kanskje var eg ikke så særlig oppegående for eg husker INGEN TING av turen til Ålesund.Men eg husker at eg lå i ei seng og så kom det en lege og sykepleierske som skulle undersøke meg.Det var nærmest ei MUNTER stemning inne på det rommet som skulle bli "mitt" i laaaaang tid.

Vet ikke hva eg tenkte,men tror ikke eg forsto hvor syk eg var.Det gikk relativt fort at eg fikk kontakt med fysio - og ergoterapeut,fikk også snart logoped som hjalp meg med språket.Hos sistnevnte ble eg nødt til å se meg i et speil.Eg VAR skjev i ansiktet.Da.

Livet i Ålesund var helt annerledes enn hva eg opplevde de første to ukene.Det var kanskje for at eg var blitt litt bedre.Dessuten hadde eg enerom.Og "spøkelsene" eg opplevde i Molde var HELT borte...Etterhvert kunne eg også være oppe i små porsjoner...The show must go on...

Eg er fremdeles i Molde.Dagene og nettene er nesten like.Alt er ei grumsete tåke.Heldigvis hadde eg ikke behov for å se meg sjøl i speilet.

Var eg skjev ansiktet?Hvem stelte håret mitt?Når ble eg vaska?Eg husker INGEN ting.

En dag finner eg meg sjøl i en rullestol.Noen av ungene er på besøk.Vi sitter i et hjørne utenfor rommet hvor det er bord og sofagrupper.Mary og Stein er på besøk fra Kristiansund - de har med en fin joggedress til meg.Den var god å ha på,men jogging ble det ikke noe av!!!!!!

Eg husker ikke NÅR,men husker at eg hadde en pakke sigaretter i lommen på jakken min den dagen eg ble syk.Eg tror vi satt i rommet med sofaer da.Klarte å signalisere til ungene at eg ville ha RØYK.Heldigvis hadde de bedre vett enn mora.Det ble ingen røyk den dagen...

Det er ikke så mye mer å si om tiden på Molde sykehus.Og det er ikke en snev av sarkasme i den påstanden.De gjorde nok sitt beste og hadde heller ikke verdens beste forutsetter med en fullstendig hjelpeløs pasient på et tre - eller firesengsrom..

I ettertid vet eg at eg var på sykehuset i Molde ca 2 uker.

Eg husker ingen ting av selve innleggelsen og de første dagene...det første eg husker er at eg ligger på et rom sammen med to eller tre andre.Eg klarer ikke å snu meg i senga sjøl.Eg er lam.

Ungene mine er der nesten hele tiden.Cecilie kommer helt fra Oslo,mens Siw og Ingunn delvis bytter på å være der,En dag var også Mathias,Anna og Marte med.Eg ligger i senga,kan ikke snakke.Husker at ungene lener seg over meg når eg prøver å snakke,men får ikke fram noe.Men eg oppfatter at de snakker,og det gir meg en trygghet.

Eg vet ikke hvor lenge eg var på sykehuset i Molde - i dag vet eg at det var ca to uker.

Eg hadde ingen smerter da.Var bare totalt hjelpeløs.

En dag - eller var det natt - skjer noe merkelig.Eg blir redd.Fryktelig redd.Tror at to av sykepleierne har et komplott mot meg.De fører meg gjennom lange korridorer og plasserer meg bak masse sykehussenger som står på et lager.Sitter og snakker med hverandre og spiser god mat.Later som eg ikke eksisterer.Det er en fryktelig opplevelse.

Andre ganger tror eg at eg er på ei hytte i et øde landskap og det sner ute.

Disse "komplottene" må ha vært en slags hallusinasjoner.Eg aner ikke hva som utløste det.Antagelig var det en medisin eg fikk som forårsaket denne nærmest psykotiske tilstanden...eg har aldri senere tatt det opp med helsevesenet.En voldsom opplevelse når en ikke har språk for å fortelle det der og da...håper eg ALDRI får oppleve det igjen.

Født på Aldra: Forandringen ...den 26.februar 2007...det er flott...

Født på Aldra: Forandringen ...den 26.februar 2007...det er flott...: "Forandringen ...den 26.februar 2007...det er flott vintervær og eg går en tur og snuser på sentrum.Eg tror det er en mandag. Utenfor Reises..."

Forandringen ...den 26.februar 2007...det er flott vintervær og eg går en tur og snuser på sentrum.Eg tror det er en mandag.

Utenfor Reiseservice stanser eg opp litt.Føler meg litt uggen.Venter noen sekunder før eg fortsetter å gå videre.Tenker at no innbiller eg meg ting.Før eg beslutter å gå inn på Reiseservice....

Der inne ser eg ingen mennesker.Finner en stol og setter meg.Da kjenner eg noe rart skje med kroppen min.Synes foten foran meg blir lengre og lengre.

- Er det noen her?Eg roper inn mot luka i veggen.En mann ser på meg.Uforstående.
- Eg tror eg bli syk.Du må hjelpe meg.
Han ser på meg en gang til,men sier ikke noe.
- Du må få tak i sykebil,sier eg, og du må ringe min datter (jeg gir han navnet hennes).Da begynner ting å skje.Han forstår at det er alvor.

Det kommer raskt hjelp fra sykehuset.Tar jo bare fem minutter.Da de løfter meg på båra skjønner eg at eg er lam i store deler av kroppen.

Eg klarer ikke å snakke.Har på meg en vinterjakke med stor skinnkant på hetta.Har den fremdeles på meg da eg skjønner at eg er på sykehuset og at det står mange rundt meg.

Bare minutter senere er eg på tur til Molde med ulende sirener.Eg registrerer at Ingunn (min datter) er med i bilen.Det gjør meg trygg.

Denne dagen
for snart fire år siden
skjønte eg at eg hadde fått hjerneblødning.Men eg tror ikke det var noen som sa det til meg.

Eg hadde fremdeles vinterjakken på meg da eg kom til Molde.Men da husker eg ikke mer.

Jeg er Sylvia.

Sylvia har levd i 64 år - de første 14 årene som Sylva.Egentlig liker eg det navnet best.En arrogant prest tok navnet fra meg da eg ble konfirmert.Selv om begge foreldrene mine,samt 4 faddere levde og kunne bekrefte at jeg ble døpt Sylva så ble det ikke godtatt.Av presten.Fordi den som hadde skrevet det inn i kirkeboka hadde skrevet det feil...

.....så DERFOR.Er eg Sylvia.

Fredag i Karihola

Godt å bo i Norge.Har pass.Hver fredag kommer hjemmehjelpa fra kommunen og skifter på senga mi.Det er gratis.Senga mi er ny.

Hver fredag kommer også hjemmesykepleien.Har med medisin for hele uken.Blide,trivelige mennesker.

Resten av uka er eg stort sett alene.Blir glad i seg selv da.Er nødt til det.

Har lest Marie Amelies blogg i dag.Ho viste oss sitt nye russiske pass.Har ikke sett noe om det på nyhetene.Journalistene er ikke interessert lenger.Det er ikke lenger penger å tjene på det.Vi nordmenn er suverene....

Posthusgangen

Eg er fremdeles på Aldra i tankene...på 60 - tallet overtok Tordis og Arne posten.Lokalbåten kom mellom 21 og 23 på kveldene og det var dagens store høydepunkt.Vi som var over 13 år fikk lov å gå på kaia - båten lå alltid ved kai ei stund og det var spennende hvorvidt det var kjentfolk som reiste forbi eller kom i land.VELDIG spennende...

Mindre spennende var det ikke om vi fikk post!Arne dro hemmelighetsfull opp til kjelleren hvor posten ble sortert og i mellomtiden samlet folket seg i posthusgangen..

Der i gangen under trappa til huset hans Arne var det mange verdensproblem som ble løst....Litt sladder,men også politikk og mer praktiske oppgaver ble forsøkt løst.

Da luken inn til rommet hvor postmannen befant seg ble åpnet,ble stemningen MAGISK...ville det komme noen brev og var det noen som fikk penger?Arne var svært diskret - kom det penger eller ting han vurderte som sensitiv ventet han til slutt før vedkommende fikk det utdelt og da måtte vi INN på kontoret - luka ble ikke benyttet om det var noen som kunne kikke.

Disse minnene fra gamle dager tar eg ofte fram.I den tiden var BREVET et utrolig viktig sosialt fenomen,mens penger ble utbetalt kontant.Ingen som hadde bankkort da nei....

Dette er en reise i tid på ca 50 år - mon tro hvordan verden ser ut etter de neste 50 :-)

Da prøvde eg å fjerne to kommentarer for å finne ut om de ble fjernet fra hovedsiden ELLER på den siden de kommer opp i tillegg.Foprsvant på BEGGE sider så nå vet eg det!!!!!!!!

"Født på Aldra" er tittelen på min blogg.Egentlig så skulle det kanskje heller ha stått "oppvokst på Aldra" fordi det er hva eg er mest stolt av!

Det å vokse opp på øya var helt unikt.Alle mødrene var hjemmeværende og eg kan ikke huske at de var misfornøyde av den grunn!Vi ungene var skånet fra en oppvekst med barnehagetanter som hovedansvarlig for oss.Vi var flinke til å leke,og vi fikk utvikle oss til å bli både sterke og kreative sjeler...Den ballasten eg fikk som barn har betydd ALT for at eg har kunnet takle livet!

Det var et liv hvor penger knapt eksisterte,men produkter fra gården vår og fisken i havet bidro til at vi hadde ingen nød.Og de få gangene det vanket presanger skal eg si vi satte pris på det.Husker spesielt et år til jul vi søskene fikk et Monopol - spill hos Ole og Marit.Det var stas det :-)

På min 7 - årsdag fikk eg ei strikkebok for barn i gave hos mamma og pappa.Den boka har fulgt meg hele livet og nå har barnebarn Anna arvet den.Eg lærte helt utrolig mye med den boken og kan vel si at den som basis fikk eg utvikla kreativiteten i forhold til håndarbeid..

Eg er glad for å vite at det også i dag er unger som vokser opp på Aldra.Det er eg fordi eg VET at noe av den gamle samhørigheten fremdeles råder der....

Eg kommer tilbake til Aldra med jevne mellomrom her på siden.Det er utrolig artig å få festet minner på papiret <3

MARIE AMELIE

Marie Amelie var "spennende" så lenge journalistene omtrent rev klærne av henne.Et par uker var
det store flertall "for" henne.Nå er det stille i mediene.Men folk flest har meninger om saken.Til dels utrolig engasjerte meninger.

- hun "tror hun er noe"
- hun har samla "hjelperne" sine
- hvorfor gjorde hun ikke med situasjonen da hun var 18?
- det er ikke bare ho som er papirløs
- ho har mye penger som kan leve skjult å ta utdannelse
osv.osv.

Jeg blir både varm og kald av å høre på hva voksne folk som har levd hele livet i et land uten frykt VET om mennesker som Marie Amelie...Nei,det er ikke bare henne,men hun er ei FLOTT ung dame som kanskje bruker hodet sitt til andre ting enn å fordømme andre.Ho er glad i landet vårt og det er her ho har et liv.Det ho har oppnådd med at ting ble som de ble er muligens det at det blir lettere også for andre i hennes situasjon å få hjelp.Nemlig det at ho ble sendt hit til landet som barn.

Det er lett å fordømme når en hviler på sine laurbær - kanskje med hus i Spania og lignende goder som vi nordmenn har.For vi har det faktisk VELDIG bra i dette landet.Vi kan ikke ta i mot hele verden,men vi kan prøve å bidra til at holdninger til folk blir bedre...

Det kan se ut som om jeg er veldig selvopptatt når eg klæsjer inn enda et bilde av meg selv - men faktum er det at jeg har fått ny PC og har ikke fått overført samlinga av bilder fra den gamle.Det er mye å lære,men tar tiden til hjelp.

I dag er jeg litt urolig...vanskelig å konsentrere meg med skriving og klarer liksom ikke å sortere tankene.Kanskje fordi jeg ikke spiser nok til å fungere bra....er ganske fortvilt å sulte ihjel ved siden av brødboksen,men det er faktisk mulig.

Ellers så har jeg ei elendig arbeidsstilling ved pulten min,den er ikke tilpasset for meg og tror ikke jeg kan klare å sitte behagelig slik det er nå....håper å få gjort noe med det.

Ukens utskeielse.Handletur med Tove.

Tirsdag kveld.Hele dagen har eg strevd med å få til en blogg.Tror ikke det er sant at nå er det bare å skrive...

Glad eg klarer å skrive.Nesten det eneste eg får gjort etter tøff sykdom for snart 4 år siden.En sykdom som de første par månedene tok fra meg språket.Kan ikke beskrives hvordan det føles å forstå alt folk sier og ikke kunne gi tilbakemeldinger.Ikke huske hva som har skjedd,ikke kunne snakke med noen - være i en tilstand som er totalt fremmed.Eg takker mine 3 døtre for at eg kom gjennom det - STOR takk til Siw,Ingunn og Cecilie.Dere ga meg mot til å leve,dere ga meg grunn til å "stå hain a" og nå går alt så meget bedre...

Utrolig,men sant.Tror jeg fikk laga meg en blogg.Spennende.