Dagene går og eg begynner å se forskjell på natt og dag.

Eg må ha hjelp til ALT.Kan ikke snu meg selv i senga,må ha hjelp for å gå på do,vaske meg,pusse tennene,kle på meg...det er bare GODE hjelpere.Eg har ingen tanker om nåtid eller framtid.Eg bare rett og slett GODTAR den forandringen som er skjedd.Vi mennesker er utrolig tilpasningsdyktige.

Det at eg har problem med å kunne snakke godtar eg også!Kan ikke ta i mot telefoner - dessuten husker eg ikke koden til mobilen.

Måltidene ble etter hvert inntatt på "stua".Et trivelig rom med småbord.Der sitter vi hele gjengen og spiser.Vi har "smekker" på oss og trenger hjelp til å skjære maten i biter.Noen klarer seg selv,ikke alle er like hjelpeløse.

Den eg husker best er den unge mannen som har skadet seg i ei ekstremsportulykke.Han er lam fra halsen og ned...han kan ikke snakke,men han gråter mye.Vil sitte med ryggen til oss andre når pleierne mater ham.Han er en vakker mann.Far til to.

Vi er en slags stor familie.Det er slik eg føler det.