Det er april og eg er fremdeles i Sunnmørsbyen.Eg er ferdig med "smekken" til måltidene og hvert lite framskritt er en seier.Dessuten er det mange som har det verre en eg.En mann som er noen år yngre enn meg har mista virkelighetssansen.Eg forstår det sånn at det er permanent.Hjerneblødningen traff på feil sted i hjernen hans.Men han er i godt humør og liker seg i den elektriske rullestolen han har fått.Det er også en dame som ikke lenger skjønner hva som skjer.Ho er agressiv og virker som hun ikke har tiltro til noen..Livet er tøft for mange,i disse to tilfellene er det nok verst for deres ektefeller og barn...

Heldigvis så er eg fremdeles oppegående i hodet.Men eg strever med å få fram det eg vil si.Eg VET inni meg hva eg ønsker å si,men kan ikke gi uttrykk for det.

Eg må fremdeles ringe på når eg vil snu meg i senga,eller skal opp av den.Eg må ha hjelp til å kle på meg og det samme til å kle av meg.Vaske meg,pusse tenner...Det er utrolig håpløst å "miste" høyrehanda si over natta!Eg har ALLTID vært glad i å skrive.Og eg hadde ei flott handskrift.Nå kan eg ikke engang skrive navnet mitt.Eg har fått et stempel som eg bruker når et eller annet papir trenger underskrift.

En gang i denne perioden av oppholdet får eg besøk av Turid og Bjørn.Et vennepar fra Kristiansund.Det var stort.Har ikke sett så mange kjente utover ungene denne tiden.Lever ei stund på slike hendelser.Avstander kan bli store når en er på sykehuset....