Astrid.Vi ble kjent på folkehøyskole da eg var 16 år og ble gode venninner.Omtrent 40 år senere møtes vi tilfeldig.Hun ser meg en dag i byen der hun sitter i en bil,mens eg krysser gaten.Gjenkjenner meg.Finner meg i telefonkatalogen og ringer meg.Utrollig.

Astrid bor i Ålesund og vi snakkes med jevne mellomrom.Nå på sykehuset.

Astrid betyr mye for meg i denne tiden.Ho tar med seg bilder fra folkehøgskolen på sykehuset og vi mimrer om gamle dager.Og ho kommer ofte på besøk.Det er bare utrolig hyggelig.Eg har knapt vært ute denne tiden,men Astrid tar meg med i bilen.Kjører litt rundt i Ålesund - et herlig avbrekk fra de daglige rutinene.

En dag sier hun at eg skal komme på besøk til ho.Ho stabler meg i bilen og oser avgårde.Eg har no en stav med tre "føtter" på.Ved hjelp av denne og armen til Astrid kommer eg meg inn i huset hvor ho bor.Det er en seier!!! UBESKRIVELIG.Astrid har en stor del av æren for trivsel og mellommenneskelig kontakt denne tiden.

- Du er heldig som har så ung ei venninne,utbrøt en dame på avdelingen en dag.
- Ja,ikke sant? sier eg.
Astrid et ET år eldre enn eg.....