Har fått vite at eg kanskje skal hjem inneværende måned.Det vil si på Barmanhaugen sin rehabilitetsavdeling.Er ikke helt sikker på hva eg føler,men tar en dag ad gangen....

Status er at det har skjedd LITT forandringer.Men eg klarer fremdeles ikke å komme meg på do uten hjelp,klarer ikke å dusje alene og er totalt avhengig av rullestol.Ergoterapeuten har bestil en elektrisk stol til utebruk.Så fotgjengere:Here I come.....

Denne måneden trener eg ekstra mye på å gå (med krykke som har tre "klør") - og eg prøver meg også på tre trappetrinn.Det siste klarte eg hjemme hos Astrid for ei god stund tilbake,og eg er ivrig på å trene.Videre har eg begynt å øve på å løfte meg sjøl over fra rullestol til lenestoler.Alt dette tar tid,men øvelse gjør mester!

Astrid er like flink å besøke meg som hun har vært hele tiden,og hun tar meg også med til butikken ved sykehuset.Bare en slik hendelse er stort når en er i en slik situasjon!!

Denne siste måneden på sykehus går fortere enn de forrige.Kommer meg ut mer og har god kontakt med mine medpasienter.De fleste som var her da eg kom er forlengst dratt og nye er kommet.I skrivende stund husker eg mange personligheter,men det er litt rart at eg ikke husker ett eneste ansikt....det har eg faktisk ikke vært klar over før eg begynte å skrive.Det er synd at eg heller ikke husker noen navn,men eg har maaaaaaange i hjertet mitt og det er kanskje det essensielle....