Fysioterapeuten er sentral.Ho drar meg ut av rullestolen og får meg opp på benken.På dette tidspunktet er eg HELT lam på høyre side.Armen henger bare å dingler.Klarer ikke å stå oppreist.Sammen tvinger vi oss fram gjennom ørsmå framskritt i den hensikt å få tilbake "livet".

Ho jobber MYE med armen min.Kan ikke løfte den og klarer ikke å bevege fingrene.Eg spør om ho tur eg vil bli bra igjen. - Eg kan ikke love noe,sier ho ærlig,men må bare prøve,prøve og prøve...Eg er på sykehuset i omtrent 3 md,eg klarer IKKE å løfte armen mens eg er der.

Eg trenger også mye trening med høyrefoten.Den vil ikke ta i mot mine signaler,men etter knallhard trening klarer eg etterhvert å stå oppreist noen sekunder med støtte...Det er tungt å trene opp en lammet kropp,men det må til.Og det er ikke lett å akseptere at en blir totalt hjelpeløs.Når en har klart seg sjøl siden en var fjorten...og nå er seksti år.

Det rare er at de færreste tror at det vil bli sånn.Det er en selvfølge for de fleste å kunne gå,løpe og danse.Men det er ikke en selvflge.Før eller senere blir de aller fleste av oss avhengige av hjelp.Nyt friheten til å kunne nettopp det å gå,løpe og danse.Mens dere har den....Det sier eg ikke som "moralens vokter",men fordi eg vet at eg ALDRI kan skru tiden tilbake...