Teamet "mitt" på sykehuset består også av ergoterapeuten.Ho ordner med ulike praktiske ting som eg trenger når eg reiser hjem.Hun gjør også øvelser med armen min.
Den første rullestolen min er ikke laget for meg,men snart får eg en ho bestiller etter mål.Ho bestiller også en elektrisk stol til utebruk.Den er robust og grei å sitte i.
Ho arbeider med en oppgave i forbindelse med utdanning og spør om eg vil være med på et prosjekt ho holder på med.Der skal eg forsøke å lage et måltid mat,samt rydde etterpå.Som den gode "psykologen" ho er,skryter ho av at eg er flink...
En dag sitter ho med et skjema når eg kommer.Spør om eg kan svare på noen spørsmål.
- Hvor kommer du fra?spør ho, og eg svarer Kristiansund.
- Hva er adr. din?
Eg ser uforstående på henne.Blir nesten lamslått da det går opp for meg at eg vet ikke.Eg husker verken gatenavn eller husnummer.
- Hva er det du driver det?Tester du meg for demens?
Eg blir skikkelig opprørt.Er ikke klar over at eg ikke vet dette
I dag - 4 år senere - kan eg le av episoden.Men kjenner ennå hvor redd eg ble.
Tredje gang jeg prøver å skrive her idag Sylvia...blir bare borte:((( Ville bare fortelle at du er kjempeflink og tøff som klarer sette ord på mye av det du har vært gjennom:)) Og å takke for kommentarene, det er jo bare du som vet om dette foreløbig så det er kjempefint!! Skal prøve å begynne nøste litt jeg også...snart:) Stå på...klem på du:)
SvarSlett