Med fare for å gjenta meg sjøl så må eg si eg er skremt.Over at så mange voksne folk tar stilling til medmennesker som har vært på Farmen i år.Uten at de kjenner verken den ene eller den andre.Det skrives på facebook og hadde dette vært et program hvor publikum kunne stemme hadde de vel ikke behøvd å sende mer enn tre,fire episoder :-)
Da han "alle" håpet skulle vinne var han bare - i likhet med øvrige deltakere - et "vanlig menneske".Han kom ikke til finalen.Det ble ei ung jente som vant duellen om finaleplass.Veldig bra Charlotte.
Det som er interessant er det at den samme Charlotte var det så vidt eg har fått med meg nesten ingen som snakket om i forkant !!! De er tre som konkurerer i kveld - og etter mitt syn er ALLE tre likeverdige vinnerkandidater.FORDI de har vært med i et spill som har som mål å vinne hytte,bil m.m.,og har klart å henge med til the bitter end...Kjempebra.
Så til poeng 2:
Når så mange oppegående voksne folk får seg til å gi uttrykk for at de enten elsker ELLER hater folk de aldri har møtt,men sett på et tv - program (uten mulighet til å forsvare seg),ja da blir eg skremt.Fordi det er en liten pekepinn på hvor lett det er at ei fjær blir til fem høns.
For HVOR LITE skal det til for at den samme holdningen gjelder i det VIRKELIGE liv.At rykte/omtale av folk kan medføre utestegning og i verste fall et helvete for den det gjelder.
Lykke til i kveld til Charlotte,Magnhild og Olav.
søndag 30. november 2014
søndag 16. november 2014
"En VERDIG vinner".
Årets "Farmen" er snart kommet til en ende.Og i år - som alle andre år - mangler det IKKE på engasjement blant oss seere.Det er ingen tvil om det.
Det som forundrer MEG er imidlertid dette:
Vi ser ca 5 timer i uka om livet på gården og menneskene som er deltagere.De 5 timene viser livet gjennom 24 timer x 7.Altså bestemmer tv2 sjøl HVA som skal sendes ut til oss seere.Det vil si at de fremstiller personene på en måte som SKAPER debatt.DET kan de virkelig.Men HVA skjer i alle de timene vi ikke ser?Det har vi ingen forutsetning til ha noen som helst slags mening om...
Deltakerne har samme forventninger.Det å vinne ei hytte,bil m.m.Det arbeidet de gjør der inne vet eg ikke HVEM som har nytte av.Tv2? Eiere av gården?Oss seere? Eg aner ikke.Men det skal liksom være en VIKTIG del av det hele :-)
På facebook ser eg at folk (flest kvinner !) omtaler enbestemte personer som VERDIG VINNER.Og eg lurer på HVA de mener?? Dette er en gjeng som bevisst er sammensatt for å skape engasjement.Noen av deltagerne bruker all energi på å frramstille seg sjøl som suverene.Og jamen ser det ut til at vi lar oss lure.Som sagt innlendingsvis så ser vi kun ca 5 timer av hver hele uka.
I kveld er det nok en kamp.Mellom han som som figurer over alt i media og en vi ikke vet så mye om.Førstnevnte nå med egen skryteside på facebook.Den som lever får se.
Det som forundrer MEG er imidlertid dette:
Vi ser ca 5 timer i uka om livet på gården og menneskene som er deltagere.De 5 timene viser livet gjennom 24 timer x 7.Altså bestemmer tv2 sjøl HVA som skal sendes ut til oss seere.Det vil si at de fremstiller personene på en måte som SKAPER debatt.DET kan de virkelig.Men HVA skjer i alle de timene vi ikke ser?Det har vi ingen forutsetning til ha noen som helst slags mening om...
Deltakerne har samme forventninger.Det å vinne ei hytte,bil m.m.Det arbeidet de gjør der inne vet eg ikke HVEM som har nytte av.Tv2? Eiere av gården?Oss seere? Eg aner ikke.Men det skal liksom være en VIKTIG del av det hele :-)
På facebook ser eg at folk (flest kvinner !) omtaler enbestemte personer som VERDIG VINNER.Og eg lurer på HVA de mener?? Dette er en gjeng som bevisst er sammensatt for å skape engasjement.Noen av deltagerne bruker all energi på å frramstille seg sjøl som suverene.Og jamen ser det ut til at vi lar oss lure.Som sagt innlendingsvis så ser vi kun ca 5 timer av hver hele uka.
I kveld er det nok en kamp.Mellom han som som figurer over alt i media og en vi ikke vet så mye om.Førstnevnte nå med egen skryteside på facebook.Den som lever får se.
tirsdag 4. november 2014
SAMLIVSBRUDD
Neida det er IKKE mitt (eller mine :-) )eg skal skrive om - men om samlivsbrudd generelt.Nå er det nok maaange som aldri har opplevd det - og de fleste eg kjenner har sine oppfatninger om det.
Det at to mennesker innser at de ikke kan BO sammen trenger IKKE bety at det er noe i veien med dem.Men det skal faktisk både mot og styrke til å gjennomføre det.En har opplevd ting sammen,vært kjærester og er glade i hverande.DERFOR er det viktig å kunne fortsette livet som venner.Ikke bare i "ordet",men også i handlinger.
Det er VELDIG synd dersom et samlivsbrudd skal være grobunn til bitterhet og såret stolthet.Eg er
muligens dum,men mine erfaringer har lært meg at dersom en skal bruke energi på å omtale en person en har levd med NEGATIVT (med unntak av vold og lign.) da har en sjøl enten hatt dårlig smak eller ditto vurderingsevne...
Før i tiden møttes man og ble kjærester og forlovet seg før det ble ekteskap.Nå flytter en sammen ofte
alt for tidlig.Eg TROR det siste kan være årsaken til inn - og utflyttinger.Dessverre...
Uansett - ingen ting er bedre enn at to som har prøvd og mislykkes kan fortsette livet som gode venner.Til å med bestevenner.Det at en ikke fungerer sammen i bofellesskap kan skyldes mange ting som bare de det gjelder vet.De fleste "skilsmisser" har mer enn EN side.Men det er en annen historie.
Gode tanker til min eks.Om du leser dette (og det gjør du !)
Det at to mennesker innser at de ikke kan BO sammen trenger IKKE bety at det er noe i veien med dem.Men det skal faktisk både mot og styrke til å gjennomføre det.En har opplevd ting sammen,vært kjærester og er glade i hverande.DERFOR er det viktig å kunne fortsette livet som venner.Ikke bare i "ordet",men også i handlinger.
Det er VELDIG synd dersom et samlivsbrudd skal være grobunn til bitterhet og såret stolthet.Eg er
muligens dum,men mine erfaringer har lært meg at dersom en skal bruke energi på å omtale en person en har levd med NEGATIVT (med unntak av vold og lign.) da har en sjøl enten hatt dårlig smak eller ditto vurderingsevne...
Før i tiden møttes man og ble kjærester og forlovet seg før det ble ekteskap.Nå flytter en sammen ofte
alt for tidlig.Eg TROR det siste kan være årsaken til inn - og utflyttinger.Dessverre...
Uansett - ingen ting er bedre enn at to som har prøvd og mislykkes kan fortsette livet som gode venner.Til å med bestevenner.Det at en ikke fungerer sammen i bofellesskap kan skyldes mange ting som bare de det gjelder vet.De fleste "skilsmisser" har mer enn EN side.Men det er en annen historie.
Gode tanker til min eks.Om du leser dette (og det gjør du !)
søndag 12. oktober 2014
onsdag 8. oktober 2014
ALENE
Å være alene
- er ikke nødvendigvis en fysisk tilstand
Det kan være
- å ikke bli sett
- å ikke bli hørt
- å ikke bli spurt
- å ikke bli invitert
- å ikke "være noe"
Det kan også være
- helt greit
så lenge du klarer å takle det.Det siste er NØDVENDIG.Fordi verden går videre.
- er ikke nødvendigvis en fysisk tilstand
Det kan være
- å ikke bli sett
- å ikke bli hørt
- å ikke bli spurt
- å ikke bli invitert
- å ikke "være noe"
Det kan også være
- helt greit
så lenge du klarer å takle det.Det siste er NØDVENDIG.Fordi verden går videre.
tirsdag 7. oktober 2014
Å "være alene" er ikke nødvendigvis en fysisk tilstand.Det kan også være det å miste et sosialt liv.Et liv med mennesker som SER deg,LER sammen med deg,GRÅTER sammen med deg,LYTTER til hva du har å si,SKJØNNER deg selv om du er ANNERLEDES - i det hele tatt å ha bruk for deg.
Det er ikke noe dramatikk rundt mine tanker.Det er mere en følelse av et veiskille.Et veiskille som en ikke kan styre selv.
Etter et par uker med min søster her føler eg at eg har vært NOE.Et "noe" som handler om å skjønne...
Dette er tanker eg har akkurat nå.Som har grobunn i at før helsa svikta
Det er ikke noe dramatikk rundt mine tanker.Det er mere en følelse av et veiskille.Et veiskille som en ikke kan styre selv.
Etter et par uker med min søster her føler eg at eg har vært NOE.Et "noe" som handler om å skjønne...
Dette er tanker eg har akkurat nå.Som har grobunn i at før helsa svikta
søndag 17. august 2014
DET RØDE HUSET
Det er nesten en uke siden eg så det røde huset i Aldersundet på nettet.Det å se huset gjorde noe med meg.Det gikk opp for meg at borte bra,men hjemme best.Dette resulterte i "ville tanker" om å prøve å kjøpe huset - men etter hvert har eg kommet fram til at det må nok bli med drømmen....
Det er snart 8 år siden eg var gjennom ei massiv hjerneblødning.Den "stjal" mye fra meg,men heldigvis IKKE ønsket om fortsatt å leve videre.Selv om det har medført helsemessige plager som innebærer et slags liv "på vent".Eg har like stort ønske om å realisere drømmer som dere som forteller på fb om reiser i inn - og utland,turer i naturen,sosiale og kulturelle opplevelser osv,men det meste må bare forbli en drøm.Jeg er rullestolbruker og i Aldersundet kommer eg meg fram på den årstiden vi har nå.Men tenker at når snøen kommer så blir det umulig.DET er hovedårsaken til at eg må bare la det bli med drømmen..Hvilket føles som et uvisst antall tog har kjørt forbi.
Det røde huset er blitt et slags symbol for meg.En påminnelse om det berømte toget,men eg må bare jobbe med saken.
Eg har bodd på Møre i over 23 år.De siste tjue i Kristiansund.Det er en ok by å bo i og eg har ei helt grei leilighet.Men eg ser ikke havet og det savner eg.Men blir sannsynligvis boende her.Før eg ble syk var eg minst en gang i året på Helgeland.Men har ikke vært nordover etter det.Det sier seg sjøl at det er et savn,men det er håp i hengan snøre.KANSKJE blir det en tur nå i høst.Den som lever får se :-)
Det er snart 8 år siden eg var gjennom ei massiv hjerneblødning.Den "stjal" mye fra meg,men heldigvis IKKE ønsket om fortsatt å leve videre.Selv om det har medført helsemessige plager som innebærer et slags liv "på vent".Eg har like stort ønske om å realisere drømmer som dere som forteller på fb om reiser i inn - og utland,turer i naturen,sosiale og kulturelle opplevelser osv,men det meste må bare forbli en drøm.Jeg er rullestolbruker og i Aldersundet kommer eg meg fram på den årstiden vi har nå.Men tenker at når snøen kommer så blir det umulig.DET er hovedårsaken til at eg må bare la det bli med drømmen..Hvilket føles som et uvisst antall tog har kjørt forbi.
Det røde huset er blitt et slags symbol for meg.En påminnelse om det berømte toget,men eg må bare jobbe med saken.
Eg har bodd på Møre i over 23 år.De siste tjue i Kristiansund.Det er en ok by å bo i og eg har ei helt grei leilighet.Men eg ser ikke havet og det savner eg.Men blir sannsynligvis boende her.Før eg ble syk var eg minst en gang i året på Helgeland.Men har ikke vært nordover etter det.Det sier seg sjøl at det er et savn,men det er håp i hengan snøre.KANSKJE blir det en tur nå i høst.Den som lever får se :-)
lørdag 16. august 2014
Det har gått snart et halvt år siden sist eg skrev her.Nå prøver eg igjen,men i utgangspunktet har eg ikke tenkt noe spesielt tema eller innhold i det hele tatt.Eg prøver likevel..
Vi har hatt en kjempefin sommer,men nå er det bare å innse at høsten er like om hjørnet.Men også denne årstiden ønskes velkommen.
Nå har eg bodd på Møre i over 20 år.De fleste årene med adresse Kristiansund.Eg bor i en flott by og menneskene eg kjenner her har eg bare godt å si om.MEN eg er kommet mer og mer fram til at det er på Helgeland eg hører til...
De siste åtte årene har eg vært mer eller mindre handlingslammet etter ei massiv hjerneblødning som tok MYE fra meg.Verst synes eg det er at eg ikke har kommet meg nordover på besøk i disse årene.For et par dager siden så eg at huset til mine gamle naboer Erna og Johan skal selges og siden da har eg spunnet på en drøm...Kanskje kan det være mulig å flytte nordover.Skal det skje må det bli NÅ innser eg.I skrivende stund vet eg ikke annet enn at det er et sterkt ønske.Men uansett er det positivt å ha en drøm...Eg vet ikke enda om det huset eg drømmer om kan realiseres,men tror det er verdt et besøk i den hensikt å finne ut av det.Det kan så være at noen synes eg prater tøv
Vi har hatt en kjempefin sommer,men nå er det bare å innse at høsten er like om hjørnet.Men også denne årstiden ønskes velkommen.
Nå har eg bodd på Møre i over 20 år.De fleste årene med adresse Kristiansund.Eg bor i en flott by og menneskene eg kjenner her har eg bare godt å si om.MEN eg er kommet mer og mer fram til at det er på Helgeland eg hører til...
De siste åtte årene har eg vært mer eller mindre handlingslammet etter ei massiv hjerneblødning som tok MYE fra meg.Verst synes eg det er at eg ikke har kommet meg nordover på besøk i disse årene.For et par dager siden så eg at huset til mine gamle naboer Erna og Johan skal selges og siden da har eg spunnet på en drøm...Kanskje kan det være mulig å flytte nordover.Skal det skje må det bli NÅ innser eg.I skrivende stund vet eg ikke annet enn at det er et sterkt ønske.Men uansett er det positivt å ha en drøm...Eg vet ikke enda om det huset eg drømmer om kan realiseres,men tror det er verdt et besøk i den hensikt å finne ut av det.Det kan så være at noen synes eg prater tøv
Etter flere måneders pause prøver eg å skrive igjen.Er totalt ute av trening og i skrivende stund ANER eg ikke hva eg skal formidle.Men "Den som intet våger intet vinner".
For et par dager siden så eg i avisa at huset etter Erna og Johan i Aldersundet er til salgs.Bildet av huset (som er blitt rødmalt siden sist eg så det) "vekket" noe i meg som eg ikke kan forklare.Det er heller ikke nødvendig :-) men kort fortalt så er det ingen tvil om at eg ønsker meg nordover igjen.
Det er over 20 år siden eg fly tta hit til Møre og eg har mange gode minner fra årene her.De siste 8 årene har eg hatt mine fysiske problem etter hjerneblødning - ETT av dem er at det har vært håpløst å komme meg nordover.
mandag 17. februar 2014
Det går likar no :-)
Eg har lenge tenkt å oppdatere bloggen min,men manglende energi har vært vedvarende.NÅ vil eg likevel prøve.
Det er ganske nøyaktig 7 år siden hjerneblødninga tok kommandoen.Eg - som elsket all slags form for håndarbeid,reiste på ferier,gikk turer i Kringsjå,tok en pubtur i helgene - i det hele tatt LEVDE.I mellomtiden er eg blitt 67 år.Eg har ikke vært ute og reist utover rehab og sykehus disse årene.De fleste eg trodde var vennene mine har eg knapt sett,tøft,men eg tar det siste for det det ER.
Da eg var rimelig frisk var ikke eg heller så opptatt av folk som var syke.Det skal eg være den første til å innrømme.Så eg klandrer INGEN.Eg skjønner at det er et "tiltak" for dere eg aldri ser og desom noen av dere som HAR besøkt meg så skal dere vite at eg har satt pris på det.
Det å leve etter det legene beskriver som en "massiv hj.blødning" er ei stor omstilling.Det vet ALLE som har opplevd det,mens folk flest ikke har forutsetning for å skjønne det.Det er som å starte helt på nullstilling og prøve å leve videre.
Eg leser på facebook om folk som har bihulebetennelse,beinbrudd,influensa,hoste og Gud vet hva.Å leve med hjerneblødning er som å ha alle disse dagligdagse "sykdommene" hver eneste dag.Og dertil manglende førlighet.I mitt tilfelle i høyre arm og fot.Den første tiden gikk faktisk best FORDI da var eg lam i både fot og arm.Da lammelsen opphørte kom smertene.Bare det å sitte i en vanlig stol med beina ned gir uutholdelige smerter.Som om foten fylles med blod og holder på å sprenges.Det er grunnen til at eg foretrekker å sitte i rullestol.Hvor eg kan regulere beina.Armen gir meg enda større problemer.Delvis fordi eg har eg brudd som har blitt oversett og har grodd skjeivt.Men også pga blødninga.Eg prøver å trene,men det er dessverre ikke sånn at det blir mindre vondt.Hensikten med den treninga er å KANSKJE få litt bede førlighet.Rullestolen kommer eg ikke utenom selv om eg blir litt bedre å gå.Er bl.a. avhengig av den dersom eg skal hente ulike ting.FORDI eg må evt. må bruke den handa eg har kontrroll på når eg skal hente ting og tang..
Det siste halvåret har eg knapt vært ute,men det er fordi eg sliter for i det hele tatt komme gjennom dagen.Eg har en assistent som eg kaller butleren min.Han handler,vasker gulv og holder noenlunde orden her og det er eg veldig glad for.Og når det blir litt varmere i bakken skal eg ut på veien igjen..
Eg skriver IKKE dette fordi eg synes synd på meg sjøl.For det gjør eg ikke.Inni meg sjøl er eg den samme Sylvia som eg var før.Eller enda nærmere den SYLVA eg var.Eg prøver å gjøre det beste ut av det,og kunne sikkert gjort mer.Men HVEM kunne ikke det.
Sykdommen har krevd at eg må bruke mye medisiner.Eg hater det,men må bare godta det.Livet mitt er redusert til en PC og TV.Eg blir av enkelte kritisert for at eg røyker.Men DET er faktisk nesten den eneste utskeielsen eg har....og eg VET at det er usunt.Det kunne faktisk vært større problem med meg :-)
Det er ganske nøyaktig 7 år siden hjerneblødninga tok kommandoen.Eg - som elsket all slags form for håndarbeid,reiste på ferier,gikk turer i Kringsjå,tok en pubtur i helgene - i det hele tatt LEVDE.I mellomtiden er eg blitt 67 år.Eg har ikke vært ute og reist utover rehab og sykehus disse årene.De fleste eg trodde var vennene mine har eg knapt sett,tøft,men eg tar det siste for det det ER.
Da eg var rimelig frisk var ikke eg heller så opptatt av folk som var syke.Det skal eg være den første til å innrømme.Så eg klandrer INGEN.Eg skjønner at det er et "tiltak" for dere eg aldri ser og desom noen av dere som HAR besøkt meg så skal dere vite at eg har satt pris på det.
Det å leve etter det legene beskriver som en "massiv hj.blødning" er ei stor omstilling.Det vet ALLE som har opplevd det,mens folk flest ikke har forutsetning for å skjønne det.Det er som å starte helt på nullstilling og prøve å leve videre.
Eg leser på facebook om folk som har bihulebetennelse,beinbrudd,influensa,hoste og Gud vet hva.Å leve med hjerneblødning er som å ha alle disse dagligdagse "sykdommene" hver eneste dag.Og dertil manglende førlighet.I mitt tilfelle i høyre arm og fot.Den første tiden gikk faktisk best FORDI da var eg lam i både fot og arm.Da lammelsen opphørte kom smertene.Bare det å sitte i en vanlig stol med beina ned gir uutholdelige smerter.Som om foten fylles med blod og holder på å sprenges.Det er grunnen til at eg foretrekker å sitte i rullestol.Hvor eg kan regulere beina.Armen gir meg enda større problemer.Delvis fordi eg har eg brudd som har blitt oversett og har grodd skjeivt.Men også pga blødninga.Eg prøver å trene,men det er dessverre ikke sånn at det blir mindre vondt.Hensikten med den treninga er å KANSKJE få litt bede førlighet.Rullestolen kommer eg ikke utenom selv om eg blir litt bedre å gå.Er bl.a. avhengig av den dersom eg skal hente ulike ting.FORDI eg må evt. må bruke den handa eg har kontrroll på når eg skal hente ting og tang..
Det siste halvåret har eg knapt vært ute,men det er fordi eg sliter for i det hele tatt komme gjennom dagen.Eg har en assistent som eg kaller butleren min.Han handler,vasker gulv og holder noenlunde orden her og det er eg veldig glad for.Og når det blir litt varmere i bakken skal eg ut på veien igjen..
Eg skriver IKKE dette fordi eg synes synd på meg sjøl.For det gjør eg ikke.Inni meg sjøl er eg den samme Sylvia som eg var før.Eller enda nærmere den SYLVA eg var.Eg prøver å gjøre det beste ut av det,og kunne sikkert gjort mer.Men HVEM kunne ikke det.
Sykdommen har krevd at eg må bruke mye medisiner.Eg hater det,men må bare godta det.Livet mitt er redusert til en PC og TV.Eg blir av enkelte kritisert for at eg røyker.Men DET er faktisk nesten den eneste utskeielsen eg har....og eg VET at det er usunt.Det kunne faktisk vært større problem med meg :-)
Eg har lenge tenkt å skrive,men det siste halvåret har eg vegret meg for det.NÅ vil eg prøve å sette ord på hvordan EN dag i livet mitt er.Det trenges ikke mer - alle dagene hele året er nesten likedan.Bortsett fra når eg har tilreisende besøk...
Dere trenger ikke lese mer dersom dette kjeder dere.Men for meg er det viktig bare å sette orda på papiret.
Eg står opp litt senere enn dere som jobber.Fordi ellers blir dagen veldig lang.Koker kaffe,spiser ei halv skive og tar de fem tablettene eg må ha for å få kverna til å gå.Videre er eg så uestetisk at eg tar en morrarøyk.Det siste får eg x antall bemerkninger om og det er greit.Men eg har levd i 67 år,eg bor alene i leiligheta og eg LUFTER mer eller mindre hele dagen.Dertil er det absolutt den ENESTE utskeielsen eg har.Og slik har det vært i ganske nøyaktig 7 år.Da kom hjerneblødningen og snudde opp - ned på hele livet.Eg måtte bare godta at eg var redusert til et TILFELLE i stedet for en kvinne med sterke meninger,som elsket alt slags håndarbeid,hadde nydelig håndskrift,gikk mine turer i Kringsjå,gikk på pub,reiste på ferie osv.,osv.
Etter morrakaffen starter eg pcen min,leser ALT av nyheter på nettet,besøker facebook og sjekker epost.Dette kombineres utover dagen med nyhetskanalen - og akkurat nå litt OL.
torsdag 13. februar 2014
onsdag 12. februar 2014
Nå er det leeeeeeenge siden eg har vært innpå her...men eg lever fremdeles.
Det er ikke alltid like lett å finne tema,akkurat nå er de fleste opptatt av medaljer og OL (eller i omvendt rekkefølge).Hvilket er helt i orden så lenge eg har 100 prosent kontroll på tv - kanalene...
Som de fleste på min alder (!) er eg blitt eldre.Eldre enn da eg var 30.Selv om ikke DET føles så veldig lenge siden.Bort sett fra at en blir minnet på det med jevne mellomrom.Men det er helt greit.For eg kjenner ingen som er evig ung.
Eg merker stadig hvor
Det er ikke alltid like lett å finne tema,akkurat nå er de fleste opptatt av medaljer og OL (eller i omvendt rekkefølge).Hvilket er helt i orden så lenge eg har 100 prosent kontroll på tv - kanalene...
Som de fleste på min alder (!) er eg blitt eldre.Eldre enn da eg var 30.Selv om ikke DET føles så veldig lenge siden.Bort sett fra at en blir minnet på det med jevne mellomrom.Men det er helt greit.For eg kjenner ingen som er evig ung.
Eg merker stadig hvor
mandag 3. februar 2014
Abonner på:
Innlegg (Atom)