Å "være alene" er ikke nødvendigvis en fysisk tilstand.Det kan også være det å miste et sosialt liv.Et liv med mennesker som SER deg,LER sammen med deg,GRÅTER sammen med deg,LYTTER til hva du har å si,SKJØNNER deg selv om du er ANNERLEDES - i det hele tatt å ha bruk for deg.


Det er ikke noe dramatikk rundt mine tanker.Det er mere en følelse av et veiskille.Et veiskille som en ikke kan styre selv.


Etter et par uker med min søster her føler eg at eg har vært NOE.Et "noe" som handler om å skjønne...


Dette er tanker eg har akkurat nå.Som har grobunn i at før helsa svikta