Eg ser ikke bort fra at mange i min generasjon kjenner seg igjen når eg husker skoleundersøkelsene på 50 - tallet :-)
Det foregikk en gang i året og hjemme hos oss starta det dagen før med SKRUBBING i balja både på langs og tvers.Mamma var nådeløs i forhold til renslighet - og sikkert vel og bra det!Negler ble saumfart og for sikkerhets skyld ble håret "løsket" for å forsikre seg om at vi hadde lus!!!!!!! Eg kan faktisk ikke huske at vi noensinne hadde det - men så ho sa - en kan jo aldri vite :-)
Etter runden i badebalja ble splitter nye underklær funnet fram.Undertrøye og eplenikkersa.Og SOM vi grudde oss.Vi måtte kle av oss i plenum og stå nede ved svartovnen ved veggen å vente på tur.Noen av oss jentene hadde fått litt antydning til bryst,andre ikke.Vi strevde hardt for å skjule hemmelighetene,men det var ikke lett.
Eg mener det var både lege og sykepleier der.Det var pirquet en dag i forveien og nå skulle det avgjøres om vi trengte sprøyte.Skrekk og gru.Noen av oss var lubne,andre tynne.Eg tilhørte siste gruppen.DA som nå og det ble ALLTID bemerket på disse dagene.
Eg måtte spise,sa de,men eg gjorde jo det.Ellers ble vi målt og veiet,og både syn og hørsel ble sjekket.Hvilket resulerte i briller som åtteåring for meg.Tror faktisk eg var den eneste som brukte briller på skolen dengang.Det positive var at eg måtte reise helt til Bodø for å få det ordnet.
Disse dagene var et mareritt.Eg var flau over å måtte stå der i undertøyet og eg følte at alle så på meg.Der var ikke bare ALLE skolens jenter samlet,men også foreldrene.Eg tror dette var ei pine for de fleste og at mange grøsser når de tenker tilbake på det.Eg skulle ha BCG vaksine og det var visst litt av en jobb.Det måtte tre mann til å holde meg har eg senere blitt fortalt.Sjøl må eg ha fortrengt det for eg husker det ikke.Men arret etter sprøya har eg enda.På låret.Utrolig at det ikke kunne løses på en bedre måte enn å la tre menn holde meg...Men det var FØR barnepsykologene sin tid.Dessverre.
mandag 30. mai 2011
søndag 29. mai 2011
Verden går videre
Dagen i dag har vært litt tøff...har nesten ikke klart å være oppe.På toppen av alt skulle eg lage til havregryn og melk for å få noe mat i meg og så får eg ikke opp melkpakken!!!!!!!!Ja,ja - det bi væl likar i morra.
Det kverner ulike tema i hodet mitt eg vil skrive om,men får vente til eg er mere "oppegående".Eg har bærre så inderlig lyst å gjøre noe annet enn sutre.Men siden eg er alene i leiligheta har eg bare leserne mine og syte til - fysja...
No ha eg syntes synd i meg sjøl lenge nok - to avsnitt e mye det :-) Eg er glad fordi eg VET eg kan greie å snu når alt virker håpløst.Eg skal åpne kjøleskapet og finne meg jordbær og fløte.Det blir knall...i mellomtiden skal eg forsøke å kjenne etter om eg får inspirasjon til et mere hyggelig innlegg...hilsen meg
Det kverner ulike tema i hodet mitt eg vil skrive om,men får vente til eg er mere "oppegående".Eg har bærre så inderlig lyst å gjøre noe annet enn sutre.Men siden eg er alene i leiligheta har eg bare leserne mine og syte til - fysja...
No ha eg syntes synd i meg sjøl lenge nok - to avsnitt e mye det :-) Eg er glad fordi eg VET eg kan greie å snu når alt virker håpløst.Eg skal åpne kjøleskapet og finne meg jordbær og fløte.Det blir knall...i mellomtiden skal eg forsøke å kjenne etter om eg får inspirasjon til et mere hyggelig innlegg...hilsen meg
lørdag 28. mai 2011
Hain Bernard
Helt ned med havet,på nordsida av Aldra hadde Bernhard butikken sin.Han bodde oppe i huset sammen med Valborg - butikken var i kjelleren.Han hadde også ansvaret for posten ei tid,men den overtok Tordis og Arne etter hvert.Det er butikken hans eg husker best.Bernhard var var en liten rund mann.Han var kvikk i replikken og skøya med oss ungan når vi kom.
Vi ungene ble sendt avgårde å handle enten det var penger i huset eller ei.Var det tomt i boksen oppi kjøkkenskapet til mamma, fikk vi skrive det opp.Det syntes eg var flaut,men slik var det den gang og Bernhard visste at han fikk pengan etterhvert.
Det var ikke alltid like lett å finne han når vi skulle handle!!!Da ble det å banke på oppe,men det betød ikke at han nødvendigvis var der.Noen ganger var han kanskje helt oppe i "parken",andre ganger bort i ishuset - eller kanskje han var "på sjyen".Det gjaldt å ha tålmodighet,men han dukket alltid opp før eller senere.
Butikken var spennende!En disk skilte kunden fra eieren,og var han i godt humør fikk vi komme bak disken å se hva han hadde.Det var ekstra spennende like før jul.Når han hadde fått julevarene inn i hus.Det hendte han hadde dukker og litt andre leker,men mest var det nok juleduka med trykte motiv og andre "pynteting".Det var lite penger å kjøpe for,men spennende å bare se på.
Eg husker også at han hadde pølser som lå i spann med lake i.Det smakte vidunderlig og var søndagskost.Tre pølsebiter hver var maks.Men det var ikke ofte å finne på menyen.Bak disken fantes det også esker med karameller,kamferdrops,sjokolade OG tyggegummi.Det siste fenomenalt godt.Toy.Små pakker med fem stykker i.Tror de kosta 25 øre.Tygde halve dagen på EN tyggegummi.Dersom vi fikk lov å kjøpe.Husker og at eg snek meg til å kjøpe en pose med sauspulver som eg akkurat rakk å spise opp mens eg gikk bakken hjem - det røde pulveret smakte fortreffelig.
Så lenge det var skole på Aldra hadde Bernhard og kunder fra Stuvland.I den tiden var det nok bedre tider,men etter at skola ble nedlagt ble det nok færre kunder.Kona,Valborg,døde så alt for tidlig og han ble alene.Men han sto hain a og beholdt butikken så lenge han kunne.Det ble helt klart merkbart da han la inn årene...
Butikken hans Bernhard er et sentralt minne fra barndommen.Han prata og tulla med oss ungan,men humøret var og variabelt..Når vi hadde fått melet,sukkeret og litt til var det å putte det i medbrakt veske og begi seg på hjemtur.I mellomtiden sto Bernhard og holdt handa på dørvrielen for han skulle alltid gjøre noe annet når vi ha handla ferdig.Det var sikkert ofte langt MELLOM kundene,men vi visste jo at om det var låst i butikken så dukket han alltid opp.Bernhard.
Vi ungene ble sendt avgårde å handle enten det var penger i huset eller ei.Var det tomt i boksen oppi kjøkkenskapet til mamma, fikk vi skrive det opp.Det syntes eg var flaut,men slik var det den gang og Bernhard visste at han fikk pengan etterhvert.
Det var ikke alltid like lett å finne han når vi skulle handle!!!Da ble det å banke på oppe,men det betød ikke at han nødvendigvis var der.Noen ganger var han kanskje helt oppe i "parken",andre ganger bort i ishuset - eller kanskje han var "på sjyen".Det gjaldt å ha tålmodighet,men han dukket alltid opp før eller senere.
Butikken var spennende!En disk skilte kunden fra eieren,og var han i godt humør fikk vi komme bak disken å se hva han hadde.Det var ekstra spennende like før jul.Når han hadde fått julevarene inn i hus.Det hendte han hadde dukker og litt andre leker,men mest var det nok juleduka med trykte motiv og andre "pynteting".Det var lite penger å kjøpe for,men spennende å bare se på.
Eg husker også at han hadde pølser som lå i spann med lake i.Det smakte vidunderlig og var søndagskost.Tre pølsebiter hver var maks.Men det var ikke ofte å finne på menyen.Bak disken fantes det også esker med karameller,kamferdrops,sjokolade OG tyggegummi.Det siste fenomenalt godt.Toy.Små pakker med fem stykker i.Tror de kosta 25 øre.Tygde halve dagen på EN tyggegummi.Dersom vi fikk lov å kjøpe.Husker og at eg snek meg til å kjøpe en pose med sauspulver som eg akkurat rakk å spise opp mens eg gikk bakken hjem - det røde pulveret smakte fortreffelig.
Så lenge det var skole på Aldra hadde Bernhard og kunder fra Stuvland.I den tiden var det nok bedre tider,men etter at skola ble nedlagt ble det nok færre kunder.Kona,Valborg,døde så alt for tidlig og han ble alene.Men han sto hain a og beholdt butikken så lenge han kunne.Det ble helt klart merkbart da han la inn årene...
Butikken hans Bernhard er et sentralt minne fra barndommen.Han prata og tulla med oss ungan,men humøret var og variabelt..Når vi hadde fått melet,sukkeret og litt til var det å putte det i medbrakt veske og begi seg på hjemtur.I mellomtiden sto Bernhard og holdt handa på dørvrielen for han skulle alltid gjøre noe annet når vi ha handla ferdig.Det var sikkert ofte langt MELLOM kundene,men vi visste jo at om det var låst i butikken så dukket han alltid opp.Bernhard.
fredag 27. mai 2011
Lykke
Lykke?Hva er egentlig det?Vi mennesker har nok mange ulike definisjoner på dette flotte ordet.Fordi vi har forskjellige oppfatninger om livet - og ordet!
Det å leve et noenlunde godt liv oppleves jo også forskjellig.Eg føler at det å få våkne hver morgen og stå opp av senga er stort.Klarer eg å yte noe eg ikke klarte dagen før gir det også en god følelse.At ungene har det rimelig bra er også viktig.Og det samme gjelder selvfølgelig barnebarna..
Men er vi flinke nok til å sette pris på dette livet?Sutrer vi over småting og glemmer vi ofte at vi tar det meste som en selvfølge?Kanskje gjør vi alle det.Det er en del av det å være menneske.
Eg sjøl har en tendens til å tenke på hva eg IKKE kan få gjort.Men HELDIGVIS så har eg fremdeles evnen til å stoppe tankegangen når eg opplever det.For eg vet så inderlig vel at det har INGEN hensikt å dvele ved det eg ikke mestrer...
Det er utrolig hva en kan finne på å gjøre dersom verden blir snudd opp ned på grunn av sykdom!!!For mitt vedkommende har det å skrive blitt en slik aktivitet.Og så har eg fullt opp med tv - program.OG tipping.Keno er topp - trekning hver kveld.Året rundt.DET er min form for utskeielse.
Eg reiser ikke på ferier til utlandet,får bare greie seg med keno i stedet.Så kanskje eg kan vinne litt slik at ungene kan få noe.DET ville vært flott å oppleve.Eg hører om folk som reiser på ferier,det ene året mer eksotisk enn det forrige.Eg gjorde det sjøl og før.Det gir et kick,men egentlig ikke stort mer.Da eg var ung var det INGEN eg kjente som reiste utenlands på ferie.Men eg kan ikke erindre at folk flest var mindre lykkelige...
En kommer ikke bort fra at lykke til en viss grad er knyttet til materielle ting.Det er godt å legge seg om kvelden uten å tenke på om en skal klare å betale husleia.Veldig godt.Det vet eg for det har ikke alltid vært sånn.Men om eg ikke hadde opplevd bekymringer så ville eg vel manglet evnen til i det hele tatt å TENKE på hva LYKKE er.Lykken er også helt klar å bry seg om noen og at noen bryr seg om deg!!!!!!!!!!!!!!!
Vi kan ikke kjøpe lykke,men vi kan forvalte den som vi sjøl vil.Og vi får ingen ting med oss dit vi skal.Bortsett fra ei skjorte...........
Det å leve et noenlunde godt liv oppleves jo også forskjellig.Eg føler at det å få våkne hver morgen og stå opp av senga er stort.Klarer eg å yte noe eg ikke klarte dagen før gir det også en god følelse.At ungene har det rimelig bra er også viktig.Og det samme gjelder selvfølgelig barnebarna..
Men er vi flinke nok til å sette pris på dette livet?Sutrer vi over småting og glemmer vi ofte at vi tar det meste som en selvfølge?Kanskje gjør vi alle det.Det er en del av det å være menneske.
Eg sjøl har en tendens til å tenke på hva eg IKKE kan få gjort.Men HELDIGVIS så har eg fremdeles evnen til å stoppe tankegangen når eg opplever det.For eg vet så inderlig vel at det har INGEN hensikt å dvele ved det eg ikke mestrer...
Det er utrolig hva en kan finne på å gjøre dersom verden blir snudd opp ned på grunn av sykdom!!!For mitt vedkommende har det å skrive blitt en slik aktivitet.Og så har eg fullt opp med tv - program.OG tipping.Keno er topp - trekning hver kveld.Året rundt.DET er min form for utskeielse.
Eg reiser ikke på ferier til utlandet,får bare greie seg med keno i stedet.Så kanskje eg kan vinne litt slik at ungene kan få noe.DET ville vært flott å oppleve.Eg hører om folk som reiser på ferier,det ene året mer eksotisk enn det forrige.Eg gjorde det sjøl og før.Det gir et kick,men egentlig ikke stort mer.Da eg var ung var det INGEN eg kjente som reiste utenlands på ferie.Men eg kan ikke erindre at folk flest var mindre lykkelige...
En kommer ikke bort fra at lykke til en viss grad er knyttet til materielle ting.Det er godt å legge seg om kvelden uten å tenke på om en skal klare å betale husleia.Veldig godt.Det vet eg for det har ikke alltid vært sånn.Men om eg ikke hadde opplevd bekymringer så ville eg vel manglet evnen til i det hele tatt å TENKE på hva LYKKE er.Lykken er også helt klar å bry seg om noen og at noen bryr seg om deg!!!!!!!!!!!!!!!
Vi kan ikke kjøpe lykke,men vi kan forvalte den som vi sjøl vil.Og vi får ingen ting med oss dit vi skal.Bortsett fra ei skjorte...........
mandag 23. mai 2011
Alene
Alene.Et tabuord eller?Eg har vært alene mesteparten av mitt voksne liv.Eg aner ikke hvorfor :-) Eg ser rimelig normal ut,eg er middels intelligent og eg er ganske snill - men stadig ALENE.
Det å leve slik betyr ikke at man nødvendigvis er ensom.Det betyr heller ikke at man er folkesky eller mannevond.Det er VERRE å være ensom I et forhold eller alene.Fordelen med å leve som eremitt er at en bestemmer stort sett sjøl hva slags innhold livet skal ha.Eller gjør en det?Kanskje det bare tvinger seg fram...
Eg har levd i forskjellige forhold,men bare det første tok fra meg det meste av livsgnisten.KANSKJE er det derfor eg er stadig alene,fordi eg ikke klarte å finne meg selv igjen.Eg vet ikke - har bare godt å si om andre menn eg har vært involvert i etter det,skulle nesten ønske at noen kunne fortelle hvordan de har opplevd meg.
Dette er et veldig personlig innlegg.Som eg legger ut på nettet.Men det spiller ingen rolle...for meg er det et middel til å finne meg sjøl.Fordi et sted mistet eg noe.
Når alt dette er sagt vil eg tilføye at egentlig har eg det veldig bra.Bortsett fra at eg akkurat nå er syk.Og det er IKKE en depresjon som plager meg....
Eg har full oversikt over ukens tv - program,eg tipper litt,er på facebook,skriver litt og har sysselsetting nok med å holde det sånn noenlunde ryddig rundt meg.Og - ikke minst - eg har økonomi så eg klarer meg.Men ALENE det er eg.Ja.
Det å leve slik betyr ikke at man nødvendigvis er ensom.Det betyr heller ikke at man er folkesky eller mannevond.Det er VERRE å være ensom I et forhold eller alene.Fordelen med å leve som eremitt er at en bestemmer stort sett sjøl hva slags innhold livet skal ha.Eller gjør en det?Kanskje det bare tvinger seg fram...
Eg har levd i forskjellige forhold,men bare det første tok fra meg det meste av livsgnisten.KANSKJE er det derfor eg er stadig alene,fordi eg ikke klarte å finne meg selv igjen.Eg vet ikke - har bare godt å si om andre menn eg har vært involvert i etter det,skulle nesten ønske at noen kunne fortelle hvordan de har opplevd meg.
Dette er et veldig personlig innlegg.Som eg legger ut på nettet.Men det spiller ingen rolle...for meg er det et middel til å finne meg sjøl.Fordi et sted mistet eg noe.
Når alt dette er sagt vil eg tilføye at egentlig har eg det veldig bra.Bortsett fra at eg akkurat nå er syk.Og det er IKKE en depresjon som plager meg....
Eg har full oversikt over ukens tv - program,eg tipper litt,er på facebook,skriver litt og har sysselsetting nok med å holde det sånn noenlunde ryddig rundt meg.Og - ikke minst - eg har økonomi så eg klarer meg.Men ALENE det er eg.Ja.
søndag 22. mai 2011
Eg vet om et sted...
På sørsiden av Aldra finner vi Hjart.På femtitallet var det flere som hadde sitt hjem der,og i fjor døde Paul, som den siste gjenlevende som bodde der .
Eg husker Gudrun og Einar,Eline og sønnene (som flyttet på femtitallet),Tordis,Ivar og Paul,Jørgen,"Alf på Hjart",Anne og Olav med døtrene Helga og Edna - mens søstrene Anna og Emma ofte kom på besøk fra Trondheim.Edna sjokkerte med å reise til Frankrike som aupair og bosatte seg senere på Long Island hvor ho bor den dag i dag - tenke seg til - fra Hjart til "Junaiten"...
Eg husker søndagsturer med mamma på besøk dit.Vi trasket gjennom utmarksgjerdet forbi tuer med bær på stien som hadde laga seg sjøl - av mennesker som gikk den.Vi passerte Klemningsteinen,gikk i moderat tempo til vi nådde Smørvollen.Der var det skrømt sa pappa - tror han sa 7 naboa mellom den og Aldra.Og vi ungan trudde det.I området der kunne vi også finne multer.Dødssynd å ta kart,men det gjorde vi nok.
Etter Smørvollen var det ikke så langt igjen.Snart dukket steingjerdet som skilte Hjart fra utmarka opp.En liten pust i bakken og da var snart målet nådd.Gudrun på Hjart.
Gudrun og Einar bodde i et lite hus.Vet ikke om de hadde loft,men tror ikke det! Kjøkkenet var veldig lite.Et bord foran vinduet og en benk på hver side av bordet (ala en campingvogn).Men du verden så stort det var å komme dit.Gudrun var ekstremt sosial og imøtekommende.Ho diska opp med det beste ho hadde å by på og ho var flink å fortelle historier.Veldig flink.Gudrun ble født på Hjart i 1900 og bodde der stort sett hele livet (med unntak av at de leide Harry - stua ei stund på slutten).Ho og Einar var barnløse,men de hadde i høyeste grad hverandre...Ho hadde gjerne en bit sjokolade til oss ungan og ho hadde artige bilda å vise oss....
Det at livet på Hjart er dødt er vemodig og rart å tenke på.Det må være mange klenodier som befinner seg i de tomme husene og kanskje høres det stemmer som ingen gjenkjenner...
Eg var ikke så mange ganger på Hjart og har faktisk ikke vært der siden begynnelsen av 60 - tallet,men minnet om et unikt sted med ditto miljø sitter ennå i sinnet.Men en ting er HELT sikkert - eg kjæm ALDRI dit flere ganger ... men glad eg har vært der!!!!!!!!!!!
Eg husker Gudrun og Einar,Eline og sønnene (som flyttet på femtitallet),Tordis,Ivar og Paul,Jørgen,"Alf på Hjart",Anne og Olav med døtrene Helga og Edna - mens søstrene Anna og Emma ofte kom på besøk fra Trondheim.Edna sjokkerte med å reise til Frankrike som aupair og bosatte seg senere på Long Island hvor ho bor den dag i dag - tenke seg til - fra Hjart til "Junaiten"...
Eg husker søndagsturer med mamma på besøk dit.Vi trasket gjennom utmarksgjerdet forbi tuer med bær på stien som hadde laga seg sjøl - av mennesker som gikk den.Vi passerte Klemningsteinen,gikk i moderat tempo til vi nådde Smørvollen.Der var det skrømt sa pappa - tror han sa 7 naboa mellom den og Aldra.Og vi ungan trudde det.I området der kunne vi også finne multer.Dødssynd å ta kart,men det gjorde vi nok.
Etter Smørvollen var det ikke så langt igjen.Snart dukket steingjerdet som skilte Hjart fra utmarka opp.En liten pust i bakken og da var snart målet nådd.Gudrun på Hjart.
Gudrun og Einar bodde i et lite hus.Vet ikke om de hadde loft,men tror ikke det! Kjøkkenet var veldig lite.Et bord foran vinduet og en benk på hver side av bordet (ala en campingvogn).Men du verden så stort det var å komme dit.Gudrun var ekstremt sosial og imøtekommende.Ho diska opp med det beste ho hadde å by på og ho var flink å fortelle historier.Veldig flink.Gudrun ble født på Hjart i 1900 og bodde der stort sett hele livet (med unntak av at de leide Harry - stua ei stund på slutten).Ho og Einar var barnløse,men de hadde i høyeste grad hverandre...Ho hadde gjerne en bit sjokolade til oss ungan og ho hadde artige bilda å vise oss....
Det at livet på Hjart er dødt er vemodig og rart å tenke på.Det må være mange klenodier som befinner seg i de tomme husene og kanskje høres det stemmer som ingen gjenkjenner...
Eg var ikke så mange ganger på Hjart og har faktisk ikke vært der siden begynnelsen av 60 - tallet,men minnet om et unikt sted med ditto miljø sitter ennå i sinnet.Men en ting er HELT sikkert - eg kjæm ALDRI dit flere ganger ... men glad eg har vært der!!!!!!!!!!!
torsdag 19. mai 2011
Sykehjemmet
Sykehjem,gamlehjem,aldersboliger....det er ordene som blir brukt om dertil egnede bosted for mennesker som av ulike årsaker ikke klarer seg alene lenger.Det norske språket blir mer og mer fargerikt,men på enkelte områder er vi temmelig konservative!
Eg trur at folk med ulike "plager" ville ha hatt det bedre i annerledes boliger.Uten at ALDER blir brukt som et slags negativt fenomen.Vi blir faktisk eldre alle sammen.Men det betyr ikke at vi slutter å tenke!!!!!!!
Om eg skulle bli nødt til å flytte ville eg hatt et bokollektiv ala Tangerudbakken.Eg ville foretrukket å bo sammen med folk i ulike aldersgrupper.Eg grøsser bare eg hører ordet SYKEHJEM.Ser for meg en lang rekke med mennesker som har mistet håpet.Som kjører lydig i ei rekke med rulatorer bort til spisesalen når det er mat.Med ansikt som ingen når inn i lenger.Fordi da de kom på "hjemmet" måtte de bare innrette seg.Det er sikkert reformer av ulike slag også i denne sektoren.Bestemmelser som eg tviler på de involverte beboerne er med å planlegge.
Mitt forslag til verden er som følger:Kall det heller for bofellesskap e.lign.Sykehjem er bare så utrolig negativt.Og det er heller ikke sikkert at hele klientellet er "syke".Kanskje trenger de bare litt hjelp for å kunne avslutte livet på en verdig måte...
Eg trur at folk med ulike "plager" ville ha hatt det bedre i annerledes boliger.Uten at ALDER blir brukt som et slags negativt fenomen.Vi blir faktisk eldre alle sammen.Men det betyr ikke at vi slutter å tenke!!!!!!!
Om eg skulle bli nødt til å flytte ville eg hatt et bokollektiv ala Tangerudbakken.Eg ville foretrukket å bo sammen med folk i ulike aldersgrupper.Eg grøsser bare eg hører ordet SYKEHJEM.Ser for meg en lang rekke med mennesker som har mistet håpet.Som kjører lydig i ei rekke med rulatorer bort til spisesalen når det er mat.Med ansikt som ingen når inn i lenger.Fordi da de kom på "hjemmet" måtte de bare innrette seg.Det er sikkert reformer av ulike slag også i denne sektoren.Bestemmelser som eg tviler på de involverte beboerne er med å planlegge.
Mitt forslag til verden er som følger:Kall det heller for bofellesskap e.lign.Sykehjem er bare så utrolig negativt.Og det er heller ikke sikkert at hele klientellet er "syke".Kanskje trenger de bare litt hjelp for å kunne avslutte livet på en verdig måte...
mandag 16. mai 2011
Litt vemod
Det har vært slapt på bloggen min ei stund.Liker IKKE å skrive om negative tema,men eg har ikke vært i form til så mye action.Men kommer kanskje ikke utenom å fortelle hvorfor....Venter på operasjon i Trondhein en gang ETTER 27.mai.Da håper eg å komme ut med ny energi - stort lenger vil eg ikke tenke foreløbig.
I morgen er det jamen 17.mai.Men eg trur det blir hjemmedag.Har jo ingen fare.Mye å se på tv og så er det litt kaldt om dagan så slipp jo å trylle fram pene vinterklær....
Eg tenker på min venninne Tove i dag.Hun skulle blitt 54 år.Men det ble ikke sånn.Vi hadde en super ferietur på Kypros for noen år siden.Det er bare vemodig...ingen av oss kjenner morgendagen.
Eg håper at alle dere som er "leserne mine" får en trivelig nasjonaldag.Og så tenker eg på Cecilie som er på Philippinene.Der er det natt NÅ.Men i morgen er det 17.mai der og.Sikkert litt annerledes,men ikke mindre hyggelig av den grunn.
Dette ble et litt annerledes innlegg føler eg.Men eg håper å komme sterkt tilbake!Fordi det å skrive er min aller største hobby og glede.
Hipp,hipp - HURRA
I morgen er det jamen 17.mai.Men eg trur det blir hjemmedag.Har jo ingen fare.Mye å se på tv og så er det litt kaldt om dagan så slipp jo å trylle fram pene vinterklær....
Eg tenker på min venninne Tove i dag.Hun skulle blitt 54 år.Men det ble ikke sånn.Vi hadde en super ferietur på Kypros for noen år siden.Det er bare vemodig...ingen av oss kjenner morgendagen.
Eg håper at alle dere som er "leserne mine" får en trivelig nasjonaldag.Og så tenker eg på Cecilie som er på Philippinene.Der er det natt NÅ.Men i morgen er det 17.mai der og.Sikkert litt annerledes,men ikke mindre hyggelig av den grunn.
Dette ble et litt annerledes innlegg føler eg.Men eg håper å komme sterkt tilbake!Fordi det å skrive er min aller største hobby og glede.
Hipp,hipp - HURRA
søndag 8. mai 2011
En invitasjon til livet
For et par dager siden fikk eg invitasjon fra ei venninne i nord om å komme på besøk.Det er første gang på snart 5 år at noen sier noe sånt til meg.Og eg har tenkt mye på det....
Ho er ei tøff dame - har forresten ALLTID vært det - og uansett hva som skjer så glemmer eg det aldri.Eg har et håp om å bli i bedre slag etter at eg er ferdig i Trondheim.Eg TRUR at det blir enten eller - i mellomtiden må eg bare "slå til".
Eg har ikke vært nordover på 5 år,og når sommeren kommer har eg like lyst på en tur dit som de fleste andre.Men eg er avhengig av LITT hjelp..Eg går litt på et vis,men venninna mi har bil og da er det jo mulig å komme seg litt rundt selv om eg er dårlig til å gå.Det skal stort sett bare litt mer tålmodighet til.Det er flere praktiske ting som må i boks for at eg skal kunne gjennomføre det,men eg har VELDIG lyst,uansett!
Dette siste året har vi hatt 6 md vinter her på traktene.Den har vært ubeskrivelig lang.For det nytter ikke å komme seg ut i rullestol når forholdene er slik.Men eg trøster meg med at eg har bodd her i over 20 år og vi har ALDRI hatt så lang vinter her.Så da får en bare krysse fingre for tiden som måtte komme.
Uansett.Eg er et sommermenneske.Og eg har mine drømmer i behold.Så da gjenstår det å se om eg får sjå Aldersundet igjen.Det ville være fantastisk!!!!!!
Ho er ei tøff dame - har forresten ALLTID vært det - og uansett hva som skjer så glemmer eg det aldri.Eg har et håp om å bli i bedre slag etter at eg er ferdig i Trondheim.Eg TRUR at det blir enten eller - i mellomtiden må eg bare "slå til".
Eg har ikke vært nordover på 5 år,og når sommeren kommer har eg like lyst på en tur dit som de fleste andre.Men eg er avhengig av LITT hjelp..Eg går litt på et vis,men venninna mi har bil og da er det jo mulig å komme seg litt rundt selv om eg er dårlig til å gå.Det skal stort sett bare litt mer tålmodighet til.Det er flere praktiske ting som må i boks for at eg skal kunne gjennomføre det,men eg har VELDIG lyst,uansett!
Dette siste året har vi hatt 6 md vinter her på traktene.Den har vært ubeskrivelig lang.For det nytter ikke å komme seg ut i rullestol når forholdene er slik.Men eg trøster meg med at eg har bodd her i over 20 år og vi har ALDRI hatt så lang vinter her.Så da får en bare krysse fingre for tiden som måtte komme.
Uansett.Eg er et sommermenneske.Og eg har mine drømmer i behold.Så da gjenstår det å se om eg får sjå Aldersundet igjen.Det ville være fantastisk!!!!!!
onsdag 4. mai 2011
Kor e hammaren Edvard?
Eg trur sangen "Kor e hammaren Edvard" kom på midten av syttitallet og mange har nok et forhold til den på en eller annen måte.Det har også eg.
Da eg begynte på lærerskolen måtte vi velge hvilke fag vi skulle ha.Et av fagene eg begynte på var samfunnsfag,men lærerens fagplan engasjerte meg IKKE og derfor byttet eg til musikk i stedet.Ja - dåkk hører riktig - MUSIKK.Når det er sagt vil eg innrømme at eg er sikkert et av de mest umusikalske individene som har studert musikk på ei høgskole!!!!!!!
Eg dumpa inn i en allerede oppstarta klasse med 8 - 10 studenter.Første timen var KVINTSIRKELEN tema.Men sorry,hadde aldri hørt om den før og vet fremdeles ikke så mye om den nå heller..Men tro meg om dere vil,eg klarte å gjennomføre dette faget!
For å få godkjent faget måtte eg spille et instrument.Eg kunne ikke engang spille blokkfløyte.Men ok tenkte eg - artig å kanskje lære å spille gitar.Kjøpte meg en snerten sådan og var klar for å lære.Eg hadde en klok gammel lærer.Han fant fram lærebok og i den var "Kor e hammaren Edvard"? sentral.Eg øva og øva og øva.Men det var nesten like gale at eg kunne da ikke synge heller.Men akkurat DEN sangen,den sitt spikra i hodet mitt snart 25 år senere.
Dette er et utrolig vemodig minne.Fordi gitaren min ble bortlånt og ødelagt,eg kan ikke spille en tone med bare venstrehanda,musikklæreren min er død,det er også Jack Berntsen som laga sangen og SANGEN er det sikkert heller ikke så mange som minnes.Men EG fikk karakteren GODT i musikk - og eg LEVER enda...
Da eg begynte på lærerskolen måtte vi velge hvilke fag vi skulle ha.Et av fagene eg begynte på var samfunnsfag,men lærerens fagplan engasjerte meg IKKE og derfor byttet eg til musikk i stedet.Ja - dåkk hører riktig - MUSIKK.Når det er sagt vil eg innrømme at eg er sikkert et av de mest umusikalske individene som har studert musikk på ei høgskole!!!!!!!
Eg dumpa inn i en allerede oppstarta klasse med 8 - 10 studenter.Første timen var KVINTSIRKELEN tema.Men sorry,hadde aldri hørt om den før og vet fremdeles ikke så mye om den nå heller..Men tro meg om dere vil,eg klarte å gjennomføre dette faget!
For å få godkjent faget måtte eg spille et instrument.Eg kunne ikke engang spille blokkfløyte.Men ok tenkte eg - artig å kanskje lære å spille gitar.Kjøpte meg en snerten sådan og var klar for å lære.Eg hadde en klok gammel lærer.Han fant fram lærebok og i den var "Kor e hammaren Edvard"? sentral.Eg øva og øva og øva.Men det var nesten like gale at eg kunne da ikke synge heller.Men akkurat DEN sangen,den sitt spikra i hodet mitt snart 25 år senere.
Dette er et utrolig vemodig minne.Fordi gitaren min ble bortlånt og ødelagt,eg kan ikke spille en tone med bare venstrehanda,musikklæreren min er død,det er også Jack Berntsen som laga sangen og SANGEN er det sikkert heller ikke så mange som minnes.Men EG fikk karakteren GODT i musikk - og eg LEVER enda...
mandag 2. mai 2011
Det er håp i hengan snøre
Eg sitter foran en pc.Lurer på hva eg skal skrive om i dag.Det må bli noe positivt.
Utenfor mitt vindu ser eg at det er nydelig vær.Og at skogen er blitt grønn.Vidunderlig grønn.Men eg klarer ikke å dra ut likevel.Så nå ser eg fram til å bli friskere.For det blir eg.Når eg får unnagjort en operasjon som venter.Og DET synes eg er positivt.Men eg er litt utålmodig.Vil bli ferdig med dette så snart som mulig.For eg er så helt klart et sommermenneske...men det er vel de fleste.Og sommermennesker er ute når solen skinner.
Eg er spent på om det kommer besøk nordfra denne sommeren.Det gjør seg med litt nordnorsk i huset.Men nordmøring er også bra.Det er HER eg bor.
Forrige uke hadde eg besøk av ei venninne.Ho vaska vinduene,malte utestolene,lagde middag og ordna i bokhylla mi.Eg synes det er fantastisk at det fremdeles finnes slike mennesker.Eg blir nesten stum! Men det må ikke misforstås.Eg VENTER IKKE at noen skal jobbe når de kommer på besøk.Men eg synes ho fortjener ros for det ho gjorde.Ho bare SÅ at det trengtes.Makan til kvinnfolk.
Våren er ei vakker tid.En kan nesten se at gresset vokser.Men det er EN ting eg savner her på Nordmøre.De lilla bergblomstene som vokser på Helgeland.Eg ser av og til bilder av planten på facebook.Men det er vemodig lenge siden eg så den in natura.KANSKJE det blir en gang - en kan aldri vite..Men "det er håp i hengan snøre".
Utenfor mitt vindu ser eg at det er nydelig vær.Og at skogen er blitt grønn.Vidunderlig grønn.Men eg klarer ikke å dra ut likevel.Så nå ser eg fram til å bli friskere.For det blir eg.Når eg får unnagjort en operasjon som venter.Og DET synes eg er positivt.Men eg er litt utålmodig.Vil bli ferdig med dette så snart som mulig.For eg er så helt klart et sommermenneske...men det er vel de fleste.Og sommermennesker er ute når solen skinner.
Eg er spent på om det kommer besøk nordfra denne sommeren.Det gjør seg med litt nordnorsk i huset.Men nordmøring er også bra.Det er HER eg bor.
Forrige uke hadde eg besøk av ei venninne.Ho vaska vinduene,malte utestolene,lagde middag og ordna i bokhylla mi.Eg synes det er fantastisk at det fremdeles finnes slike mennesker.Eg blir nesten stum! Men det må ikke misforstås.Eg VENTER IKKE at noen skal jobbe når de kommer på besøk.Men eg synes ho fortjener ros for det ho gjorde.Ho bare SÅ at det trengtes.Makan til kvinnfolk.
Våren er ei vakker tid.En kan nesten se at gresset vokser.Men det er EN ting eg savner her på Nordmøre.De lilla bergblomstene som vokser på Helgeland.Eg ser av og til bilder av planten på facebook.Men det er vemodig lenge siden eg så den in natura.KANSKJE det blir en gang - en kan aldri vite..Men "det er håp i hengan snøre".
Abonner på:
Innlegg (Atom)