søndag 14. august 2016

3600 dager

3600 dager er lenge.Nesten 10 år.Eg skulle bare ut å kjøpe meg sko.Det tok flere måneder før eg trengte de skoene. -

I dag vil eg skrive litt om hvordan det har vært - og ER - å leve etter en massiv hjerneblødning.

For å være sikker på å ikke overdrive kan er si at det er 600 dager med MODERATE smerter.I styrke omtrent som "menssmerter".De andre dagene - 3000 - er en endeløs rekke av smerter.Eg velger å tro at de fleste av oss klarer å innrette seg etter forholdene.Eg har prøvd,og fortsetter med det.

Eg vet ikke hvordan dere som måtte lese dette ville oppleve det samme,men eg vet at det skal styrke til for å finne nye årsaker til å leve videre.Det å få livet snudd på ende i løpet av noen minutter kan rett og slett IKKE beskrives.Dette er NOE av det eg mistet:
- det å kunne gå
- språket (som heldigvis kom tilbake etter noen måneder)
- å strikke
- å hekle
- å brodere
- å sy
- å skrive for hånd (og eg sier uten blygsel at eg hadde usedvanlig pen håndskrift)
- å tegne
- å lage mat utover det helt enkle
- å vaske og stelle i hjemmet
- å kunne reise
- å møte hindringer for å besøke folk pga dørstokker
- generelle hindringer for bruk av rullestol
osv,osv.osv.

Det er NOEN,men ikke mange som sier eg SYTER.Eg lurer på hvor mange som mister det meste - inkl. en god del venner som ikke ville klare å leve slik uten aldri å nettopp gjøre det.Å syte litt :-)

Eg starta denne monologen med 3600 dager.Det er relativt lang tid.Eg er VELDIG takknemlig over å ha fått leve så lenge,men skulle så gjerne ha opplevd minst EN DAG i uken uten så store smerter.For det blir bare verre og verre.Nå i det siste har eg hatt to - muligens tre drypp.De har gitt meg nye plager,men dere skal slippe å høre om dem :-) Men eg har litt konsentrasjonsproblemer så eg skal gi meg med dette.

Eg vil så gjerne leve litt lenger,men ingen av oss vet hva morgendagen bringer.Men det eg VET er at det hjelper oss ALLE med forståelse for at vi gjør så godt vi kan ut fra de forutsetninger vi har.





tirsdag 14. juni 2016

Aldra mitt Aldra

For en måneds tid siden debuterte eg som "forfatter" i boken "Gammel tid møter ny på Aldra" sammen med Olaf Gyldseth Selnes.Olaf har gitt ut sin femte bok om Aldra og undertegnede har deltatt med et utdrag gamle blogginnlegg - det siste får å "sprite opp" stemninga - he,he.Eller hva synes du Olaf ?Eg må innrømme at det var litt spennende å få boken i hende og synes Olaf har vært flink å sile ut stoff som representerer tiden på 50 - og sekstitallets Aldra.

Det er over 10 år siden eg besøkte min flotte hjemplass og dessverre blir det nok ikke mulig flere ganger.Men det er nå heldigvis slik at vi har alle våre MINNER - på godt og vondt og det driver oss videre uansett hvordan livet er.

Lysten til å skrive fikk et "oppbluss" etter dette å se det eg har skrevet i ei bok,men kjenner at helsa ikke akkurat snur godsiden til,men den som lever får se.Eg har maaaange tema på lager oppe i hodet så hvem vet...kanskje blir det mer.

søndag 12. juni 2016

DEN SOM LEVER FÅR SE

Eeeeeeeeeendelig skal eg PRØVE et blogginnlegg igjen.Etter snart et års pause tar ting tid ser eg.Husker ikke lenger innstillinger m.m.,men får se hvordan dette blir.

Det livet eg lever gir ikke den store inspirasjonen,men håper Edet å skrive litt igjen gir meg litt "guts".Uansett så synes eg livet er HERLIG og det MENER eg.Vi har alle våre store og små plager,men må bare prøve å innrette oss deretter...

Dette siste året har savnet av besøk vært det som har vært mest tungt å svelge.Eg har ikke kommet meg noen steder utover legebesøk i flere måneder og DET har vært tøft.VELDIG tøft.FORDI at selv om eg plages alt for mye med sykdom så er eg "ho Sylvæ" og den samme innvendig.Eg skal ikke dvele mer med DET.

Om ei ukes tid får eg besøk fra Sandnessjøen av Bjørg og Margareth.Eg tør knapt tro at det er sant,og gleder meg stort til det.Vi er blitt tre gamle damer,men ukrutt forgår ikke så lett.Eg tenker det skal bli knallfint å treffes igjen etter snart et helt år....


Noe som har preget dette året er mangel på hjelp i huset.Det er så begrenset hva eg klarer å gjøre ut fra en rullestol (som forresten er helt håpløs) og med bare ei hand til rådighet.Det gikk så langt at eg havna på 33 kilo og DET har ikke gjort situasjonen bedre !!! Men NÅ har eg fått hjelp 3 gang i uken av ei dame som det er bare en ting å si om: Ho er FANTASTISK.Ho lager verdens beste mat,ho holder huset i orden,ho handler - og ikke minst - ho er veldig hyggelig.Eg gleder meg til hver gang ho kommer...

Dette var bare en liten begynnelse på en slags ny blogg.Må bli litt varm i trøya for å finne igjen skrivegleden og eg håper den kommer.Den som lever får se :-)


lørdag 28. mai 2016


Dette er bare en test

Det er over et år siden eg var inne på bloggen.Nå har eg prøvd å komme meg innpå her med nye opplevelser,men er ikke sikker på om alt fungerer foreløpig.Glemmer passord når det går så lang tid og ser og at e - postadr. er endret det siste året.

Da prøver eg å se om blogginnlegget synes ....



søndag 19. juli 2015

SÅNN ER DET BARE

Vi har alle våre små og store problemer.Fellesnevneren må vel være at problem er til for å løses.Heldigvis.

Eg leser på fb og eg snakker med folk (det siste gjør eg faktisk).Men det er primært via fb.Så takk Gud for at den finnes.Eg vet ikke hva eg skulle ha gjort uten den.Den kanalen til å møte mennesker.

De fleste har opplevd å være syk.Forkjølet,influensa,magesår,et beinbrudd o.s.v.Men det kan være plagsomt nok mens det står på.Og godt når det er over.

De siste årene har eg knapt hatt ei influensa.Men eg hadde hjerneblødning for snart 9 år siden.Som resulterte i at halve meg ble ødelagt.Når blødningen skjer på venstre side kommer ettervirkningene på
høyre side.Over natta blir du tvunget til å bli "venstrehendt".Det siste klarer en å leve med.Men dog er det plagsomt over tid i hverdagen.

Det er SMERTENE som følger med som er verst.FORDI de er konstant.Døgnet rundt.Måned etter måned,året rundt.Tenk hva du opplevde da du f.eks. hadde et beinbrudd.Jo det var vondt.Veldig vondt.Eg har f.eks. ikke vært ute å reist siden jeg ble syk.Utover i forbindelse med sykdom.Eg ser bilder og leser om dere som "lever livet" uten at det går inn på meg.Fordi eg er nødt til å skyve bort slike tanker.

Hva eg vil fram til.Det er enkelt.De smertene du hadde de første dagene etter beinbruddet,operasjonen eller hva det måtte være har eg hatt i snart 9 år.Uten pause.Men det er ikke DET som er verst.Neida.Det som SVIR er de gangene eg møter manglende forståelse.Til dels fra mennesker eg har hørt på som har hatt forbigående smerteproblem.

Eg skriver ikke dette for å få sympati eller "medfølelse".Eg trenger INGEN av delene.Men eg trenger noe helt annet.Det heter FORSTÅELSE.Fordi den den fysiske smerten du følte da du brakk en finger eller noe annet for flere år siden har eg PERMANENT.Døgnet rundt.Men heldigvis finnes det piller som hjelper meg til å sove om natten.

Alle mennesker trenger et nettverk.Også vi som lever med konstante,stabile smerter.Og eg kan skrive under på at vi også er i besittelse av noe annet.Det heter FØLELSER.

lørdag 4. juli 2015

MAGNE

Det er den 4. juli i dag.Hvis Magne hadde fått leve ville han blitt 75 år.Eg synes han fortjener litt oppmerksomhet på dagen selv om han er borte.Derfor litt mimring....

Magne og eg var samboere noen år.Og sammen har vi datteren Cecilie.

Det tok ikke særlig mange dager fra vi møttes på fest i Stokkvågstua og ble kjærester.Han var ikke den som lå på latsida han Magne - hvilket eg hadde stor nytte av etter hvert.Den gangen jobbet han på båten "Barøy",men han var ofte hjemme og etter hvert ble "hjemme" hos meg.

Han hadde alltid små eller store prosjekt på gang - også da han var på båt.Vi bodde i Aldersundet (- en kort periode på Selnes) og hans unger og mine ble gode venner.Det var i det hele tatt en god periode i livet mitt og forhåpentlig også hans.Da han slutta på sjøen begynte han å jobbe som snekker.Samtidig som vi kjøpte et gammelt hus i Klæsjemyra som han brukte fritida på å fikse opp.Huset ble veldig ok og vi hadde omgang med mange den tiden.

Han var svært pliktoppfyllende mot alt og alle.Et eksempel er da eg ble barselsjuk med Cecilie.Kjente at dette kom til å gå fort.Men han hadde en avtale med Willy på Tøften og mente han måtte gi beskjed om at det måtte vente - .Da han var kommet midt mellom husan på Selnes måtte eg rope til han AT DETE VAR alvor.Noe motstrebende kom han og eg - ja eg fødte Cecilie på Stigfjorden :-)

Magne var snill,raus og hyggelig mot alle.Det var knapt en ting han ikke kunne fikse - han var som kamelonen og eg kan med handa på hjertet si at eg har ALDRI hatt det så bra over tid i livet mitt.

Det er mulig noen lurer på HVORFOR vi ikke fortsatt ble værende sammen,og i så fall er vi minst to :-)
Men DET er en annen historie.

 

onsdag 24. juni 2015

EN ETTERLENGTET BYTUR

Vi er kommet  over st.hans - der er sommer,men fortsatt kjølig.Det er stor forskjell å kunne gå til byen og kjøre rullestol.Men det er VELDIG bra at det siste er mulig.Men tror eg må investere i Helly Hansen - dress.Fordi det er utrolig kaldt å bare sitte seg gjennom gatene :-)

Butleren var sammen med meg og det var veldig ok fordi det er så lenge siden eg har vært så langt ute å kjøre.Vi dro via Dalebrekka og den ruta har eg aldri "gått" før.Masse vakre planter/blomster underveis - i det hele tatt en flott opplevelse.

Det er mange fine butikker,men ikke mange som ønsker rullestolbrukere som kunder.Når en ser hvor vanskelig det er å komme INN i de fleste av dem.Men HELDIGVIS er "senteret" tilrettelagt for at også vi i min situasjon kan handle.Men ikke heller der er det plass for kunder med stol.På parfymeriet velta ei hylle med ting som HELDIGVIS ikke var knuselig.Og ho som ekspederte meg tok det med et smil.Og HANDLE - DET gjorde eg.Eg ga blaffen i hva ting kosta og kjøpte det eg hadde lyst på.Med gooood samvittighet.Og hva eg kjøpte? Det husker eg nesten ikke :-)
Butleren min var lettere sjokkert av meg,men vi hadde det faktisk utrolig artig.Det er så lenge siden eg var i en matbutikk av denne størrelsen at eg var sikkert kulerund i auan.

Det var et ganske så yrende liv i byen.En crusebåt ved kaia og storøyde turista med ulike språk satte farge på den.Det satt noen tiggere rundt omkring og eg storkosa meg med å kunne kaste en skjerv oppi koppen på ei av dem.Belønninga var et hjertelig smil som eg kan huske i ettertid.Det var livlig på torget og ellers en del folk over alt.Men traff bare en kjening.Ho Kikki.Og det var riktig så hyggelig.

Etter 3 timer var vi tilbake i virkeligheten igjen.I Tangstien 5.Eg spiste og gikk rett på sofaen.Dagen i dag ble helt annerledes enn andre dager.Og i morgen er det forhåpentligvis en ny dag.Blir det godvær går turen et annet sted.HVOR vet eg ikke ennå.Og NÅ må eg ha ny rullestol.For den stolen eg har hatt i 8 år er ikke brukende lenger.Men det er en annen historie.