3600 dager

3600 dager er lenge.Nesten 10 år.Eg skulle bare ut å kjøpe meg sko.Det tok flere måneder før eg trengte de skoene. -

I dag vil eg skrive litt om hvordan det har vært - og ER - å leve etter en massiv hjerneblødning.

For å være sikker på å ikke overdrive kan er si at det er 600 dager med MODERATE smerter.I styrke omtrent som "menssmerter".De andre dagene - 3000 - er en endeløs rekke av smerter.Eg velger å tro at de fleste av oss klarer å innrette seg etter forholdene.Eg har prøvd,og fortsetter med det.

Eg vet ikke hvordan dere som måtte lese dette ville oppleve det samme,men eg vet at det skal styrke til for å finne nye årsaker til å leve videre.Det å få livet snudd på ende i løpet av noen minutter kan rett og slett IKKE beskrives.Dette er NOE av det eg mistet:
- det å kunne gå
- språket (som heldigvis kom tilbake etter noen måneder)
- å strikke
- å hekle
- å brodere
- å sy
- å skrive for hånd (og eg sier uten blygsel at eg hadde usedvanlig pen håndskrift)
- å tegne
- å lage mat utover det helt enkle
- å vaske og stelle i hjemmet
- å kunne reise
- å møte hindringer for å besøke folk pga dørstokker
- generelle hindringer for bruk av rullestol
osv,osv.osv.

Det er NOEN,men ikke mange som sier eg SYTER.Eg lurer på hvor mange som mister det meste - inkl. en god del venner som ikke ville klare å leve slik uten aldri å nettopp gjøre det.Å syte litt :-)

Eg starta denne monologen med 3600 dager.Det er relativt lang tid.Eg er VELDIG takknemlig over å ha fått leve så lenge,men skulle så gjerne ha opplevd minst EN DAG i uken uten så store smerter.For det blir bare verre og verre.Nå i det siste har eg hatt to - muligens tre drypp.De har gitt meg nye plager,men dere skal slippe å høre om dem :-) Men eg har litt konsentrasjonsproblemer så eg skal gi meg med dette.

Eg vil så gjerne leve litt lenger,men ingen av oss vet hva morgendagen bringer.Men det eg VET er at det hjelper oss ALLE med forståelse for at vi gjør så godt vi kan ut fra de forutsetninger vi har.