INGEN GRENSER

Det er sikkert mange der ute som har sett programmet "Ingen grenser" på tv i høst.Både funksjonshemmede og såkalt friske.Ideen er sikkert GOD,men det er mye som skurrer slik eg ser det...

Det denne gjengen opplever er en slags ekstremsport som er fullstendig utelukket i det virkelige liv.Det henger ikke på greip å forsere SÅ vanskelig terreng dersom en IKKE har x antall ressurssterke hjelpere.Og hvem i all verden opplever det i den virkelige hverdagen.At det IKKE er GRENSER hva en kan gjøre bare viljen er tilstede.Joda - tanken er god,men eg tror de fleste opplever at det kun er snakk om TANKER.

Det å være avhengig av rullestol for å komme seg ut i naturen er i seg selv ei utfordring.FORDI rullestolen neppe er konstruert for stort annet enn å ta seg fram på en vei som ikke inkluderer trappetrinn eller andre hindringer.Det er DET som er virkeligheten.Fordi de færreste rullestolbrukere har et helt team av hjelpere i det daglige.Selv det å ta en tur til byen med liten sammenleggbar rullestol i bagasjerommet på en bil er nok til at folk flest steiler.Det blir for mye "styr".Resultatet er at den som trenger et minimum av hjelp blir sittende hjemme.Slik opplever eg det,men eg tror mange i min situasjon kjenner seg igjen.

"Ingen grenser" er et program som retter søkelyset mot at ALT er mulig.Jada - det er det sikkert,men HVOR er hjelperne når tv - kameraet slåes av og tv - teamet er reist hjem.Tilbake er det bare en illusjon.Trur eg.

AKKURAT NÅ...

Akkurat NÅ  - for 36 år siden lå eg på ei båre i gangen på huset vi bodde i på Selnes.Magne styra med matpakke og hvilke klær som skulle i bagen.Men han tenkte IKKE på klær til babyen.Og EG tok meg en rullings !!! Det siste var helt normalt.For 36 år siden.

Eg var ikke i form da Magne dro for å snakke med Villy på Tøften fordi de jobbet med huset i Klæsjemyra.Eg ba han vente,men ikke tale om.Arbeid var arbeid...Han kom ikke lenger enn at ei av ungan ropte på han at han måtte snu.Her var det utvilsomt fødsel på gang..

Magda var raskt på pletten og overtok det praktiske.Lege ble kontakta og Anders Lien fikk i oppdrag å kjøre pasienten på kaiet i Stokkvågen.Og i mellomtiden var fostervannet gått og det var lettere KAOS rundt meg.

På legeskyssbåten ble eg møtt av Kari Storetvedt.Ho var turnuskandidat og en alle tiders lege.Men verken ho eller undertegnede var forberedt på  at dette skulle gå så fort.Da vi var midt på Stigfjorden var Cecilie født.Ingen hadde tenkt på at ho trengte klær ! Det resulterte i at ho ble lagt i en stor serviett :-) Og da vi kom til Sandnessjøen sto ambulansen og venta.

Det var først senere at "jordmor" Kari fortalte meg at det var første gang ho var med på en fødsel og at ho skjønte ikke hva som feilte ungen som hadde et hull i hodet.Det tok sin tid før ho skjønte hva det var fordi alt gikk så fort.Hun hadde vært med på en setefødsel.Ikke rart ho løp med ungen i armene opp trappene i stedet for å ta heisen da vi ankom sykehuset :-) Det var uten tvil en utrolig spennende opplevelse for både henne og meg.


                                                    

GRATULERER med 36 - årsdagen Cecilie <3

Skrivesperre?

I det siste har eg lagt utrolig mye arbeid i å sortere,skrive og finne bilder av etterkommere til min mormor som fikk 8 barn.Barn som tidlig ble spredt over hele landet.Og det har vært fantastisk givende å arbeide med.

Det å FINNE disse etterkommerne har til dels vært vanskelig,og eg mangler mye av både bilder og data.DET er årsak til at eg har brukt bloggen min for om mulig å nå ut til folk som har interesse av dette,MEN da får eg beskjed fra en av de "berørte" om at eg kan da IKKE legge ut dette på nettet og vedkommende var ikke interesssert i å få lagt ut navn,f.dato og evt. bilder av seg og sine.Det er helt greit,men eg stiller spørsmålstegn til hvorvidt dette kan skade noen??? Vi er jo ALLE registret i "ørten" arkiver og telf.katalog på nettet bruker ikke bare adresse,men gjene bilde av huset vi bor i.

Eg har prøvd flere ganger å komme i gang med arbeidet,men luften gikk liksom ut :-) HVORFOR eg skriver DETTE ? Jo,vil sette pris på å få høre andres meninger og evt. "viten" om dette temaet.Eg tenker da på om det egentlig er forskjell på å gi ut ei slektsbok og å publisere det HER.Eg bare lurer..

Alt blir så meget bedre

Å leve med smerter er en kunst.Og en tålmodighetsprøvelse.Men det går an å lære seg å leve med det.Hvis en ØNSKER å leve.Og det gjør ho som skriv dette.

Det er ikke mange - men noen som har spurt hvorfor eg skriver til veggen.For så vidt et godt spørsmål,men det er faktisk en måte å "overleve" på.FORDI det er ok å "skrive det av seg".

I dag var eg på sykehuset fordi eg måtte ha ny røntgen av foten. Og mens eg satt å venta ble eg så uvel at de bestemte seg for å undersøke det også da.Så i dag er eg i vertfall UNDERSØKT.Og utrolig men dog sant så fant de ingen løse deler.Takk Gud for det...

Denne uka er snart omme og eg kan bare fastslå at det er kjekt å leve.Det ER ondt å ha ondt,men NÅ håper eg at alt blir så meget bedre....neste uke :-)

Ho tar seg snart inn igjen ...

Det er lørdag ettermiddag.Ho har vært i dusjen.Jada - ho dusjer fordi om det er ingen som ser ho.Gode vaner fra det "normale" liv.

Dagen i dag har vært uendelig lang.Det er de fleste dager.Det er ingen stemmer å høre,bortsett fra han kongelige reporteren som har snakka heeeeele dagen om kronprinsen.Han har jo førtiårsdag må vite.Gratulerer sier ho  fra sitt beskjedne lille hjørne av stua "si".Neida - den blir aldri hennes.Det er kommunen sin.Ho betale godt for seg ho som leie den.

En dag,to dager,tre dager (osv.) uten stemmer.Uten latter.Uten en god vits.Men ho SER at folk reiser rundt i verden.Folk med campingbiler,med feriepasset klart,med hurtigruta,med venner,ektefeller,unger og ho veit ikke hva.Men ho SER det og da trenger ho sikkert ikke å oppleve det.

Det koster mye å være kronisk syk.Medisiner,legeregninger,alarm,rehab.,+ innleid hjelp for å kunne overleve.Tretten tusen i året for å kunne handle og vaske.Penger som ho ellers kunne ha brukt til den etterlengtede ferien.Men neida - hver gang ho TRUR det KAN bli noe til overs dukker det opp nye ting som skal betales.Ting som friske folk ikke engang tenker på.

Er ho sjalu på de friske? På de som reiser? På de som hører latter i sosiale lag? NEI.Ho er ikke det.Fordi det å være sjalu er en LEGNING og den legningen er ho blottet for.Men ho har behov til å snakke noen ganger.FAKTISK.Og når ho sitter alene tenker ho på hva galt ho har gjort som skulle bli så forbaska plaga...Og da er det kjekt med denne bloggen.FORDI de som ikke vil høre på,slipper.Og fordi det er ingen som avbryter og sier ho skal være glad for at ho har det så bra som ho har det.Det VET ho,men ho vil bare LEVE litt mer..

Det er sju år siden ho var ute å reiste bortsett fra x antall turer med ambulansefly,helikopter,sykebiler og drosjer.Joda - det er en opplevelse det og.Særlig når en kan sjå tilbake med en snert av humor.Men det er ikke DET ho vil oppleve.Ho vil oppleve å kunne besøke bygda ho vokste opp i,en utenlandstur  eller flere - og mye mer.Akkurat det samme som DU ønsker.Men det koster mer både i penger og planer for å kunne reise når rullestol er alfa omega.Det nytter ikke å reise til noen i et privat hjem fordi private hjem er ikke beregna på bevegelseshemma.PUNKTUM.

Ho har satt noen hverdagsproblemer på papiret nå.Fått et slags utløp for skuffelser og sinne over at ting behøver å være så vanskelig.Mens DU kanskje sitter igjen med en følelse av at ho må være selvopptatt som skriver dette.I såfall har du helt rett.Ho er det akkurat NÅ.Men ho tar seg snart inn igjen...

Det er jo sommer

Eg ser de på facebook
alle vellykka menneskene
noen reiser hit
andre reiser dit.

Det skal visst sånn
det er jo sommer.

Det er ikke sant
at det skal være sånn.
Suksesssen
er ujevnt fordelt
men det er visst best
å være fornøyd
fordi om mye føles urettferdig.

De andre
liker jo å oppleve noe.
Oppleve gamle kjente
og nye fjes.
En duft av sommer
et annet sted.

Joda
det er best å la være å tenke
på at et sted der ute
kunne du ha vært.

En annen gang
et annet sted
er det kanskje hennes tur.
Om ho bare er tålmodig.

Hold kjæft og vær snill

Det har gått lang tid siden sist eg var her.Eg har ikke hatt energi til å skrive..men NÅ prøver eg igjen.

Denne sommeren har ikke vært så god.Men det er ikke DIN skyld du som måtte lese dette...

Livet kan noen ganger være vanskelig å bli klok på.Hvorfor skjer ditt og hvorfor skjer datt.Noen er så heldige at de har både økonomi,helse og alt som skal til for å gjøre det beste ut av sommeren.Eg mangler alle de tingene.Men det er ikke ALLE som gjør det likevel.Fordi det kanskje er blitt en triviell selvfølge eller fordi det ikke er et behov.

Om det skulle være NOEN som skjønner hva eg snakker om når eg sier at eg er i ferd med å glemme å SNAKKE vet eg ikke.Fordi den tida eg levde et såkalt "normalt" liv så var ikke dette noe tema.Og det skulle bare mangle.En kan ikke gå rundt å tenke på hvordan livet KAN forandre seg...Men eg er seriøst bekymret over at eg må lete etter ord for å formidle MUNTLIG hva eg tenker og mener.

For å kunne snakke må en minst være to.Tror eg.Denne sommeren har vært uvanlig taus.Stort sett har eg vært alene.Uvanlig alene.Og akkurat det plager meg.Pga av beinbrudd og div. andre uinteressante detaljer.Joda eg har besøk fra hj.sykepleien,men de kan ikke erstatte det eg snakker om her.Eg er IKKE død enda,selv om det kanskje virker slik.Eg trenger påfyll i likhet med dere der ute for å få energi til å fortsette.Det krever at en må klare å kommunisere.Muntlig.Men som sagt: Eg er seriøst bekymret for å miste evnen.

Dette temaet har lenge vært vanskelig å snakke om.Fordi eg er redd for å bli misforstått.Men på en eller annen måte måtte eg bare få sette ord på dette.

Eg vil tilføye at eg HAR god kontakt med ungene mine.Men som folk flest så kan eg ikke leve livet gjennom dem.Det er heller ikke sånn at eg ønsker en slags krampaktig besøksrunde som en reaksjon på det eg skriver her.Det er savnet av et rimelig normalt liv som plager meg.At noen kommer på besøk fordi vi er jevnbyrdige.IKKE fordi de skal "hjelpe" meg.Eg har sabla vondt i beinet og har store vektproblem.Men eg har et inderlig ønske om det "normale" liv.Fordi hodet sitter der det alltid har gjort.Tror eg....

17.MAI - ER VI SÅ GLAD I....

                                   En kjent skikkelse fra 17.mai i Aldersundet


I morgen begynner vi på nok en ny uke.I denne uken som er på hell nå har det vært noen gjengangere både på sosiale medier,aviser og tv.Noe kan vi forstå mens andre nyheter kan være både skremmende og vanskelig å skjønne...

På fb er det ET tema som har fått mye oppmerksomhet.Historien som ble "plantet" i avisa om den skolen i Ålesund som hadde FORBUD mot å bruke norske flagg 17. mai.Og ufattelig mange som beit på den!! Og ikke minst - også mange som hadde utrolige kommentarer.I den forstand at her i landet så var 17.mai bare for nordmenn.FORDI det var nasjonaldagen osv.Videre var det sammenlignet med krigstida.Da det var forbudt å bære flagg.Det er over 70 ÅR siden 2.verdenskrig starta.I ettertid har vi opplevd å bo i et av verdens beste land med en levestandard som kan diskuteres og til dels holdninger som taler for seg selv.

Norge er og blir et flerkulturelt samfunn.Det bor folk her som kommer fra alle verdenshjørner.Mange av dem har ikke opplevd stort annet enn krig i sine hjemland.Men selvfølgelig er de glad i landet sitt.Og det skulle bare mangle at de ikke skulle få lov å bære SINE flagg.Men denne MISFORSTÅELSEN om at det var forbud mot flagget vårt på nasjonaldagen ser ut til å ha satt sinnene i kok.OVER  at 17.mai - toget er kun for NORDMENN med NORSKE flagg


                                               Snø i fjellene dette året.Vil tro på 70 - tallet

                                              Ungene Hansen og Knutsen i kjent stil.:-)     

TANKEN med at de 15 ulike nasjonene på en skole i Ålesund skulle tegne sine hjemlands flagg og bære dem i toget mener lille meg var genial og vakker.Norge er et stort land på alle måter - så la oss bruke energien på noe annet.Med å BIDRA til et fargerikt og spennende fellesskap.Og godta våre naboer uansett hudfarge.

ps - Da eg begynte å skrive var det tanken at eg skulle kommentere flere "nyheter" ....men eg ble så "gira" at da vil innlegget bli alt for langt.Så derfor blir det denne gangen med bare den ene saken....

Min aller første ferietur...

                                            

Siw,Ingunn,Torhild og Magne.Første etappe på ferien var i gang - her venting på ferga i Stokkvågen


                                                      
Den aller første ferieturen glemmer vel de færreste så lett.Eg var i begynnelsen av 30 - årene og turen gikk til sjølveste STORUMAN i Sverige :-) Et sted svært mange nordlendinger besøkte fordi det var en relativt kort kjøretur og campingplassen var perfekt for oss som hadde barn.Eg hadde kjærest med combicamp (he,he) - og eg syntes hele verden var MIN.....eller VÅR.

Her har vi etablert oss og fått på oss badetøyet.Vi hadde det riktig så ok og manglet ingen ting.....

Det å tilbringe maaaaaaaaange dager på et slikt sted var bare stort på midten av 70 - tallet.Magne elsket å grille og om kveldene prata vi med kjentfolk vi møtte og også nye mennesker.Og så var vi veldig forelsket.Ellers dro vi litt rundt i omegnen og mener vi var i Ternaby i en dyrepark...hvilket eg aldri hadde opplevd før !!

På dagtid var det badeliv i "uman ,gåbingo,badmington og shopping.Husker at eg fikk genser og skjørt hos Magne,ikke dagligdags å kjøpe klær da så DET var jamen STORT.

                                                Her har eg pynta meg i de nye klærne

Disse minnene er verken spesielle eller interessant for folk flest,men synes det er ei naturlig innslag ETTER at eg skrev forrige innlegg...Og så synes eg også Magne bør ha en plass i bloggen min.Fordi han fortjener det....

 

 

 

 

 

 

FERIE

Da eg vokste opp på femti/sekstitallet var begrepet "ferie" ukjent for de fleste på landsbygda.På Aldra var folk enten bønder eller fiskere.Noen hadde en kombinasjon av de to yrkene.Det var ikke noe som het "ferie - penger" heller og folk flest hadde ikke råd til slik luksus.Men vi leste nok om det i ukebladene...

Eg kan heller ikke huske å ha bodd på hotell på den tiden.Nei - ferie var noe "de andre" hadde.Og om sommeren var gjerne innbyggertallet doblet.Hos Grønbeck kom barna som var utflytta,på Gråstenteigen kom de fra Langevåg og Sila.På Fløtten kom Elri og Ole med fam og hos oss var det tanter fra Bergen,Ålesund m.m. og
ikke å forglemme Selnesfamilien som var på Aldra hvert eneste år. Sånn kunne eg ramse opp på stort sett hver eneste gård.

Eg husker at mamma sparte på godmaten til vi fikk besøk.Vaska og skurte hele huset.Mens ho egentlig hadde det travlere om sommeren enn det var hele året.Man skulle ta vare på gjestene for DE hadde jo FERIE..og du verden så artig vi hadde det.Levde leeeeenge på opplevelser og bekjentskap med "de andre".Feriefolkene.

På den tiden hadde vi ikke TV og knapt nok en skikkelig radio.Men Sverre på Nordheim og Terje på Nyheim hadde båndopptakere.Som vi fikk høre på når det passet eierne.Men vi var fornøyd bare vi fikk audiens til å høre LITT av musikken.Som vel for det meste kom fra Radio Luxembourg eller ønskekonserten!!

Sjøl var eg vel aldri på ferie i barndommen.Men eg var så "heldig" at eg trengte briller helt fra førsteklassen.DET innebar at eg fikk flere turer med hurtigruta til Bodø sammen med mamma.Og disse turene ble kombinert med å besøke slekt.Utover det var eg noen få ganger på Straumholmen og besøkte Rosa.Eksotisk.Den gangen JA.

I dag har begrepet "ferie" helt andre dimensjoner.Og eg er ikke så sikker på at det er BARE positivt.Kontakten med slekt og fam. unntatt de aller nærmeste er blitt betydelig dårligere.Pesonlig har eg knapt sett f.eks. mine tantebarn på årevis.For ikke å snakke om barna deres..DET synes eg er trist og også det å oppleve at nye slekter som etableres ikke er interessert lenger.Det er blitt så travelt.LITT fordi alle nå har ferie,men også litt for at holdninger hos oss mennesker har endra seg.Og DET er det neppe noen som kan forandre.

Eg er glad over å ha opplevd sommerdager på Aldra i barne - og ungdomsårene.Også eg har opplevd nye tider med annerledes ferier.Men det skal eg skrive om en annen gang....

"Uglan sjælve"

Du store min! Eg klarte å få lasta opp et bilde av uglan sjælve i kirka sist søndag.Og DET har tatt tid...å få det til :-) Barnedåpen til Jakob Kyhle var en flott opplevelse.Klarte bare å få med meg kirka,men i ettertid har eg sett maaaaaaange bilder fra selskapet så syns nesten eg har vært der også...

Eg er VELDIG sliten f.t. og når eg ser bilder av meg selv ser eg at det vises.Det er trist å ikke klare å hjelpe til med noe som helst,men tross alt så lever eg no enda og DET er eg veldig glad for.

Det er vanskelig å vite hva som skjer etter hvert,men eg har ikke vært SÅ sliten siden eg kom hjem etter hjerneblødning for 6 år siden.Avhengig av rullestolen til alt,alt for mye smerter og alt for tynn.Har fått ny fastlege og håper virkelig han har noen gode råd.For slik det er nå kan det ikke fortsette lenger.Så dere som måtte lese dette og har evner ikke eg har, håper eg dere kan hjelpe meg om ikke annet enn noen positive tanker.

Vi har nok alle være problemer og eg skriver dette fordi eg trenger å "få det ut",ikke noe annet.For tro meg den som vil,men det hjelper LITT å skrive om det.Kanskje fordi eg har for lite kontakt med folk,men det skyldes bare det at eg klarer ikke stort mer enn bare "å være" for tiden.Så nå er det bare å håpe på en ny vår.Med revolusjonærende krefter fra oven...

                    
                                   Jakob Kyhle med pappa

Hallusinasjoner ???

Det er 6 år siden eg fikk hjerneblødning og ble sendt med ambulanse til Molde ,og den dagen står ennå spikra fast i hodet mitt.Det eg vil skrive om nå er en (flere) opplevelse eg hadde som var så sterk at eg håper inderlig eg slipper reprise...

Eg vet ikke om eg sov,var i en slags "døs" eller var våken.Eller HVA som utløste det,men det nærmeste eg kommer er at det måtte være en slags hallusinasjoner .

På den tiden kunne eg ikke verken snakke eller skrive.Eg sov mye og senere har pårørende fortalt at det ble satt mat på nattbordet som eg ikke var i stand til å spise (dette fortalte andre pasienter til ungene mine).Altså var eg IKKE i stand til å formidle til ansatte HVORDAN eg hadde det.

Eg TRODDE at noen skulle drepe meg.Det var spesielt 3 sykepleiere eg innbilte meg var ute etter meg.At de kjørte senga mi i en lang korridor og at eg endte opp på et slags lager med masse tomme sykehussenger med bare undertegnede og sykepleierne tilstede.Eg frøs og var livredd.Var overbevist om at dette skjedde.Flere ganger trodde eg også at de tok meg med på et fjell,at det var kaldt og eg så at sykepleierne vekslet blikk..det var i det hele tatt en fryktelig opplevelse.

Tidvis var disse tankene borte for så å komme igjen,igjen og igjen.Nå lurer eg på hva som skjedde.Hva var årsaken til disse redselsfulle opplevelsene.

Eg har i ettertid tenkt på at det KUNNE være bivirkning av medisiner de ga meg i første stadium av sykdommen.FORDI da eg senere ble sendt til sykehus i Ålesund forsvant marerittet.

Det er av STOR interesse om noen som leser dette har hatt lignende erfaringer og evt. helsepesonell kan gi meg noen svar.Men EN ting er enda mere viktig:At folk som arbeider med pasienter i denne gruppen er klar over dette.At de er obs på at pasienter som ikke kan formidle hva de opplever kan i virkeligheten slite med dødsangst som de ikke kan gi uttrykk for.Det er skremmende - og ei erfaring eg gjerne skulle vært foruten.

Vi kan ikke leve med dette....

Vi bor i et land hvor voksne unge mennesker kan gå på NAV og skaffe seg penger til livsopphold m.m. uten at de blir stilt krav til dem i det hele tatt.Dersom de ikke "gidder" å jobbe er det penger å få likevel.NAV sørger også for at kriminelle (eg understreker NOEN av dem) får penger som blir brukt til kjøp av våpen i andre land.osv,osv...

Vi har 350 døvblinde i dette landet.Mennesker som lever i totalt mørke og stillhet.De kan ikke se
-  sitt eget speilbilde
- hvilke klær de kler på seg
- hvordan et hus ser ut
- hvordan andre mennesker ser ut
- hvordan utsikten er
- hva et kart er
- hva en tv er
I det hele tatt.Bare MØRKE.Ingen ting.

De kan ikke høre
- musikk
- latter
- samtaler
- stillhet kontra det motsatte
I det hele tatt bare STILLHET.Ingen ting.

De kan HELDIGVIGVIS ikke høre alle menneskene rundt seg som klager over influensa,for ikke å snakke om en halsbetennelse.

DISSE som lever i TOTALT mørke og stillhet er det en gluping fra departementet som har foreslått å ta fra tolktjeneste til fritidsaktiviteter!!! Eg skulle gjerne ha visst HVEM som kom med dette forslaget :( Fordi det er så skammelig at det finnes ikke et dekkende ord for det.DET at den gruppen det her er snakk om har neppe mulighet til andre former for positive opplevelser enn det å være ute i naturen og kunne KJENNE at det er et liv utenfor den tause hverdagen.

Eg har bare ETT ønske med dette innlegget.At ALLE som er på facebook DELER det innslaget på fb om den døvblinde mannen som klarer seg selv innendørs,men som TRENGER tolk for å kunne fungere utendørs.Vi kan ikke leve med dette....

TANGERUDBAKKEN

Eg har nok en gang sett gjengen fra Tangerudbakken borettslag og det er bare SÅ flott å få se hvilke sjarmerende ressurspersoner såkalte "psykisk utviklinghemmede" er...

Og tenk om ALLE i deres situasjon hadde hatt det like bra!! Denne gjengen er i en særstilling p.g.a. programmene de har medvirket i,men det er vel ingen tvil om at de har egenskaper som oss "vanlige" totalt mangler.De er omsorgsfulle,positive,glade,vittige - i det hele tatt SVÆRT velfungerende.Hvilket eg tror ville ha vært tilfelle uavhengig av "stjernestatusen".

Eg har mange ganger sagt at dersom eg kom i den situasjonen at eg måtte "anbringes" et sted så ville eg vært sammen med mennesker som denne gjengen.De har MYE å lære oss og de er flink til å ta vare på hverandre.

Eg vet egentlig ikke så mye om hvilke tilbud unge og voksne utv.hemmede har i dag,men eg vet at det er ikke så mange år siden at de ble gående mest alene,ivertfall i bygdesamfunnet....

Gjengen på Tangerudbakken har helt klart gitt MEG mye.Ikke minst bedre innsikt i hvem de er.Uten noen form for hemninger.Og eg kan ikke få takket denne herlige gjengen nok for alt de har å GI.Til oss som tar oss sjøl så mye mer høytydelig.....

Vært sykehuset

Da har eg vært på sykehuset.Er litt slapp enda,men vil bare skrive at undersøkelsen gikk greit,men fikk ikke vite så mye...

Forsto det sånn at eg må ha flere us,så avventer å spekulere så mye før eg hat fått snakka med fastlegen.

St.kontakten kjørte meg og henta meg da eg var ferdig.Var urolig for selve undersøkelsen fordi eg har tidligere hatt et par skrekkopplevelser,men fikk noe bedøvelse :)
...
NÅ blir det sofaen neste - "drengen min" har vært å handla og skjært opp frukt til meg så eg har ingen nød.Skulle ha ringt til mine nærmeste,men fikser det ikke riktig ennå.Satser på at i vertfall noen av dere leser dette foreløbig...

Dagen i dag.....

Vil bare skrive noen ord om ståa i dag.Og da tenker eg på dere som har kommentert mitt forrige innlegg.

Eg sliter og har ligget nesten hele dagen.St.kontakten handla mat til meg i går og hj.sykepleien var her i formiddag og laga fristende smørbrød til meg.Og ikke å forglemme FRUKT,har fråtsa i skrellet,oppskjært frukt hele dagen.

Eg sliter,ja - men eg holder motet oppe og det går greit.Bare EN dag igjen til eg skal på sykehuset til undersøkelse...uansett hva som skjer så er ALT bedre enn å ikke vite hva som er årsaken til dette.Så eg HÅPER eg får et svar,men er forberedt på at det kan bli flere us før eg får et resultat.

Det er sikkert NOEN som undrer seg over at eg er så "navlebeskuende" at eg skriver om hvordan eg strever nå,men det får så være...eg TRENGER å dele det med noen og eg får "skrevet av meg" noe av hva eg føler.Det ville KANSKJE vært annerledes om eg hadde noen sammen med meg.Med unntak av ungene (som eg selvsagt sette STOR pris på ) så er fam. min langt unna.Alle mine tre søsken bor i Sandnessjøen og derfor ser eg de bare hver sommer..

Det var no et sorgens kapittel dette innlegget her,men skal prøve å skjerpe meg til neste gang :-) Ha en fiiiiin kveld dere der ute..verden går videre.Uansett.

Ukrutt forgår ikke så lett

Eg vil så gjerne skrive,men eg har problem med å få overskudd.Eg er syk.Og kunne gjort nesten hva som helst for å slippe.Men må bare innse at dette sliter meg fullstendig ut.

Eg er så slapp at klarer nesten ikke holde øynene oppe.Eg har gått 5 kg ned i vekt siden jul og er bare 37 kg.Legen vil ikke gi meg ernæringsdrikk på blå resept fordi da må eg ha en diagnose.Hvem skal gi meg en sådan når ikke legen kan det?Og denne drikken er så dyr at det har eg ikke råd til.Magen fungerer ikke normalt og eg har smerter etter hvert eneste lille måltid...

Førstkommende torsdag skal eg på sykehuset å "svelge slangen",Det har eg venta på en måned.Dagene går til å hvile på sofaen,spise litt og hvile på sofaen igjen.Eg klarer knapt å følge med i en samtale om det kommer noen på besøk.

Eg vet ikke HVORFOR eg skriver dette,fordi eg vet at dette er gørr kjedelig lesning.Eg er IKKE ute ettter medlidenhet for det er det verste eg vet!!! Men eg ønsker meg en slags forståelse fordi eg ikke klarer å fungere som eg pleier lenger.Det er ikke sånn eg vil ha det.

Nå venter eg i spenning på denne undersøkelsen på torsdag.Vil de finne ut hva dette er,og kan de gjøre noe med situasjonen...

Kanskje noen leser dette som har evnen til å sende krefter til meg - hvem vet :) Uansett hva som skjer så akter eg å takle det.Og eg har håpet om nok en fin sommer - for en ting har eg lært meg."Ukrutt forgår ikke så lett".

Urettferdig? Eg vet ikke...

Livet føles noen ganger urettferdig.Det gjelder å ha evnen til å skyve det bort.For uansett hva som skjer så KUNNE det jo vært verre.Mye verre.

Akkurat nå plager det meg mest at eg har så store problem med å gå.Eg skal love dere som klarer å gå at dere er heldig.Men dere vet det ikke.Eg visste det heller ikke.Før alt ble forandret.

Når en ikke klarer å gå må en finne en løsning.Min løsning er rullestol.Et hjelpemiddel ja.Men bare DELVIS.Fordi folk som kjører bil kvier seg med å lempe den inn og ut.Men tro meg den som vil:Eg skjønner det.Veldig godt.Fordi eg også kunne gå en gang..

Det å plages med å gå er EN ting.Følelsen av å plage folk er enda verre.Kanskje er det uberettiget,eg vet ikke,men det sliter.Eg vil å gjerne bo her eg bor.Sammen med helt vanlige folk.Sammenstimling av syke mennesker er IKKE lykken for meg.Så DERFOR prøver eg fortsatt å klare meg selv så godt eg kan.Det er DET som er livet.

Nå har eg omsider vært hos en svært dyktig ortoped.Skal ha MR om ei ukes tid og det vil gi ham svar på om det kan gjøres noe for å endre situasjonen eg nå har...Eg HÅPER.Men er foreløbig nøktern.Og det er mulig det må en operasjon til.Eller flere.

Den som vil kan oppfatte dette hjertesukket som SYT.Men av og til treng eg å "blåse ut".Det hjelper faktisk.LITT.

Om "ALDRA"..

Orientering til dere som evt. venter på oppdatering av "Aldra".Eg jobber med saken,men veldig tidkrevende å få flest mulig opplysninger om befolkningen som har vært på Aldra.Er litt usikker på om opplysninger som fødselsår osv på nålevende personer er forbundet med taushetsplikt,men tror IKKE det fordi det er opplysninger som eg mener er tillatt i såkalte slektsbøker.Eg blir VELDIG glad om noen kan gi beskjed dersom det er tillatt :-) Dersom eg skal innhente tillatelse hos hver enkelt blir det håpløst å gjennomføre.

Motivet for initiativet om en oversikt av befolkningen er som følger:
- tror det kan bli litt "spennende"
- det blir en kilde for evt. som LETER etter noen
- det er ei stor hjelp for andre som har lyst å lage slektsbok  

Eg tar GJERNE imot opplysninger om fødselsdatoer,evt. årstall død.

Dersom det er vanskelig å nå meg på denne siden har eg følg. mailadresse
sylviahansen13@hotmail.com


TAKK :)

Å snakke til veggen..........

Det å snakke til veggen har nok de fleste gjort med større og mindre hell...eg skriver til veggen for å få gitt uttrykk for tanker eg ellers ikke ville kunne formidle.Og fordi eg har glede av det.Fordi eg er veldig glad i å skrive og når eg setter meg ved pc og skriver dukker det ofte opp tanker sånn helt uventa.

Det eg skriver her kan eg ikke formidle på annen måte.Eg kan ikke skrive til hver enkelt av dere (for eg har faktisk noen lesere) - ved å skrive på MIN vegg føler eg at eg når de som har interesse av det.Uten å påtvinge noen mine tanker og mitt liv.

Selvfølgelig setter eg pris som kommenterer og liker.Hvis INGEN hadde gjort det ville eg vel sluttet forlengst.Eg leser en del blogger selv,men i det siste har eg vært så "utafor" at eg har nesten ikke orka.Men eg skal til div. undersøkelser nå og har tro på at eg kan få litt drahjelp til å få energien tilbake.

Dersom eg hadde vært yngre og i en jobbsituasjon ville eg ALDRI funnet på å "utlevere" så mye av meg selv.Ikke minst dersom eg hadde jobba med barn/ungdom eller vært arbeidsledig.Men eg er snart 66,så synes ikke lenger eg trenger å tenke på det.For HVEM skulle ha interesse av å gå rundt å "legge det til minne".Forutsatt at eg ikke skriver noe som kan såre andre.Uten å være klar over det.For DET ønsker eg IKKE.

Eg synes dog det er trist når unge/voksne ungdommer i eller uten arbeid bruker fb til å fortelle hvor mye de drikker,gjerne med et vulgært språk og bilder.For det er ikke bra.Og det sier eg ikke verken for å såre noen ELLER være fordømmende.Eg sier det fordi det kan ødelegge for en selv.

Da eg startet dette innlegget visste eg IKKE hva eg skulle skrive.Men sånn ble det denne gangen :-)

Sosiale medier og sånt

 Etter maaange runder med tanker rundt blogg og facebook vil eg prøve å skrive litt.Om HVORFOR disse sosiale mediene er viktig.For MEG.

Eg har stor forståelse for at disse mediene IKKE er like viktige for folk som lever en normal hverdag.Med jobb,fritidssysler og sosial omgang med venner.Eg har heldigvis vært i den situasjonen sjøl og det er eg svært takknemlig for.

Det å bli sittende innendørs mesteparten av året er ei stor  endring for de fleste som opplever det.Å IKKE kunne gjøre håndarbeid,lage spennende mat,gjøre husarbeid - i det hele tatt ingen ting utover det å bruke en pc,er ei STOR omstilling.Men eg synes sjøl eg har takla det ganske greit.Takket være pc som gir meg mulighet til å "leve" litt..Eg har sagt det før og eg gjentar det gjerne : Det er IKKE synd i meg.Eg har akseptert at det er slik det er og eg elsker livet!!!

Utover det har eg tre barn og fire barnebarn som eg elsker og som er her når eg trenger dem.De er årsaken til at eg fortsatt bor her eg bor og eg har god kontakt med alle.Og nå er lille Jakob kommet og eg ser fram til å se han igjen selv om han bor langt unna.Så nok en gang - eg har det BRA.

For meg er blogg og fb et pust av liv utover familien.Alle gamle kjente fra nord og utover det mennesker eg har møtt senere i livet.Eg sitter mye alene fordi er har såpass store plager med å bevege meg og komme meg fram og tilbake.Det siste halvåret har eg ikke fått på meg sko etter et brudd i foten.DET er plagsomt,men nå vil eg ha en MR for å finne ut om noe kan gjøres.

Det er litt skuffende at gamle venner (utover Turid) aldri kommer innom lenger,men eg FORSTÅR det også.Eg har sjøl aldri vært flink nok til å gå på besøk og dessuten vet eg at når en er i arbeid blir en opptatt av andre ting.Sånn er det vel bare.

Eg har - med dette - prøvd å sette ord på hvordan eg har det.Tross alt - helt utmerket :-) Eg har også prøvd å fortelle hvor mye sosiale medier betyr for folk i min situasjon.Familien betyr ALT,men kontakt med bekjente og venner er selvfølgelig viktig det og.