onsdag 3. juli 2013

Hold kjæft og vær snill


Det har gått lang tid siden sist eg var her.Eg har ikke hatt energi til å skrive..men NÅ prøver eg igjen.

Denne sommeren har ikke vært så god.Men det er ikke DIN skyld du som måtte lese dette...

Livet kan noen ganger være vanskelig å bli klok på.Hvorfor skjer ditt og hvorfor skjer datt.Noen er så heldige at de har både økonomi,helse og alt som skal til for å gjøre det beste ut av sommeren.Eg mangler alle de tingene.Men det er ikke ALLE som gjør det likevel.Fordi det kanskje er blitt en triviell selvfølge eller fordi det ikke er et behov.

Om det skulle være NOEN som skjønner hva eg snakker om når eg sier at eg er i ferd med å glemme å SNAKKE vet eg ikke.Fordi den tida eg levde et såkalt "normalt" liv så var ikke dette noe tema.Og det skulle bare mangle.En kan ikke gå rundt å tenke på hvordan livet KAN forandre seg...Men eg er seriøst bekymret over at eg må lete etter ord for å formidle MUNTLIG hva eg tenker og mener.

For å kunne snakke må en minst være to.Tror eg.Denne sommeren har vært uvanlig taus.Stort sett har eg vært alene.Uvanlig alene.Og akkurat det plager meg.Pga av beinbrudd og div. andre uinteressante detaljer.Joda eg har besøk fra hj.sykepleien,men de kan ikke erstatte det eg snakker om her.Eg er IKKE død enda,selv om det kanskje virker slik.Eg trenger påfyll i likhet med dere der ute for å få energi til å fortsette.Det krever at en må klare å kommunisere.Muntlig.Men som sagt: Eg er seriøst bekymret for å miste evnen.

Dette temaet har lenge vært vanskelig å snakke om.Fordi eg er redd for å bli misforstått.Men på en eller annen måte måtte eg bare få sette ord på dette.

Eg vil tilføye at eg HAR god kontakt med ungene mine.Men som folk flest så kan eg ikke leve livet gjennom dem.Det er heller ikke sånn at eg ønsker en slags krampaktig besøksrunde som en reaksjon på det eg skriver her.Det er savnet av et rimelig normalt liv som plager meg.At noen kommer på besøk fordi vi er jevnbyrdige.IKKE fordi de skal "hjelpe" meg.Eg har sabla vondt i beinet og har store vektproblem.Men eg har et inderlig ønske om det "normale" liv.Fordi hodet sitter der det alltid har gjort.Tror eg....

2 kommentarer:

  1. Du sett ord på nå som veldig mange faktisk slit med, ensomhet i kverdagen. Huska du da det nærma seg jul i fjor? Da var det ei dame sør i landet som averterte etter nån ho kunne vær sammen med i høgtida, nettopp fordi ho va så aleina. da bei det snakka og skrevet spalte opp og spalte ned om dette. Og ettersom det va jul skulle jo alle stille opp og INGEN skulle være aleine om de ikke ville det selv, soe lenge av gangen.
    Akk ja...Nytt år og kverdagen kommer. Og folk sitter der. I stuene sine. Og tankene sine sliter de med og må snakke med seg sjøl.
    Kjære deg. Det er ikke lett å være den som sitter der, Jeg sender klem, men hva hjelper det?

    SvarSlett
  2. Joda Inger - dine "klemma" ha hjulpe me mange gong :-)Ja dette med mangel på muntlig kommunikasjon e SKUMMELT ...

    SvarSlett