Det er 6 år siden eg fikk hjerneblødning og ble sendt med ambulanse til Molde ,og den dagen står ennå spikra fast i hodet mitt.Det eg vil skrive om nå er en (flere) opplevelse eg hadde som var så sterk at eg håper inderlig eg slipper reprise...
Eg vet ikke om eg sov,var i en slags "døs" eller var våken.Eller HVA som utløste det,men det nærmeste eg kommer er at det måtte være en slags hallusinasjoner .
På den tiden kunne eg ikke verken snakke eller skrive.Eg sov mye og senere har pårørende fortalt at det ble satt mat på nattbordet som eg ikke var i stand til å spise (dette fortalte andre pasienter til ungene mine).Altså var eg IKKE i stand til å formidle til ansatte HVORDAN eg hadde det.
Eg TRODDE at noen skulle drepe meg.Det var spesielt 3 sykepleiere eg innbilte meg var ute etter meg.At de kjørte senga mi i en lang korridor og at eg endte opp på et slags lager med masse tomme sykehussenger med bare undertegnede og sykepleierne tilstede.Eg frøs og var livredd.Var overbevist om at dette skjedde.Flere ganger trodde eg også at de tok meg med på et fjell,at det var kaldt og eg så at sykepleierne vekslet blikk..det var i det hele tatt en fryktelig opplevelse.
Tidvis var disse tankene borte for så å komme igjen,igjen og igjen.Nå lurer eg på hva som skjedde.Hva var årsaken til disse redselsfulle opplevelsene.
Eg har i ettertid tenkt på at det KUNNE være bivirkning av medisiner de ga meg i første stadium av sykdommen.FORDI da eg senere ble sendt til sykehus i Ålesund forsvant marerittet.
Det er av STOR interesse om noen som leser dette har hatt lignende erfaringer og evt. helsepesonell kan gi meg noen svar.Men EN ting er enda mere viktig:At folk som arbeider med pasienter i denne gruppen er klar over dette.At de er obs på at pasienter som ikke kan formidle hva de opplever kan i virkeligheten slite med dødsangst som de ikke kan gi uttrykk for.Det er skremmende - og ei erfaring eg gjerne skulle vært foruten.
Slike traumatiske opplevelsa skulle du fått snakke med både leger og sykepleiere om i etterkant. Klart sånt sitter i, den erfaringen du (og sikker mange andre har) er viktig og få formidlet til de såkalte "rette instanser". Egentlig trur jeg at mange vet det allerede, det er bare ikke overalt de har det med i rutinene når pasienten ligger inne. Kanskje???
SvarSlettNei Inger det ble ALDRI snakka med helsepersonell om dette.Kanskje fordi det gikk bedre da eg ble flytta,men i ettertid tenker eg at det burde vært snakka om.Ikke minst fordi det kan være MANGE som opplever det samme uten at fagfolk er klar over det.Tror det også er ok at pårørende er klar over at det kan foregå mer enn de fanger opp hos pasienten.Det "kommer og går" tanker om dette enda.Men IKKE sånn at eg er redd.Heldigvis.Har ikke fått respons på dette utover fra deg :-)
SvarSlett