Det går likar no :-)

Eg har lenge tenkt å oppdatere bloggen min,men manglende energi har vært vedvarende.NÅ vil eg likevel prøve.


Det er ganske nøyaktig 7 år siden hjerneblødninga tok kommandoen.Eg - som elsket all slags form for håndarbeid,reiste på ferier,gikk turer i Kringsjå,tok en pubtur i helgene - i det hele tatt LEVDE.I mellomtiden er eg blitt 67 år.Eg har ikke vært ute og reist utover rehab og sykehus disse årene.De fleste eg trodde var vennene mine har eg knapt sett,tøft,men eg tar det siste for det det ER.


Da eg var rimelig frisk var ikke eg heller så opptatt av folk som var syke.Det skal eg være den første til å innrømme.Så eg klandrer INGEN.Eg skjønner at det er et "tiltak" for dere eg aldri ser og desom noen av dere som HAR besøkt meg så skal dere vite at eg har satt pris på det.


Det å leve etter det legene beskriver som en "massiv hj.blødning" er ei stor omstilling.Det vet ALLE som har opplevd det,mens folk flest ikke har forutsetning for å skjønne det.Det er som å starte helt på nullstilling og prøve å leve videre.


Eg leser på facebook om folk som har bihulebetennelse,beinbrudd,influensa,hoste og Gud vet hva.Å leve med hjerneblødning er som å ha alle disse dagligdagse "sykdommene" hver eneste dag.Og dertil manglende førlighet.I mitt tilfelle i høyre arm og fot.Den første tiden gikk faktisk best FORDI da var eg lam i både fot og arm.Da lammelsen opphørte kom smertene.Bare det å sitte i en vanlig stol med beina ned gir uutholdelige smerter.Som om foten fylles med blod og holder på å sprenges.Det er grunnen til at eg foretrekker å sitte i rullestol.Hvor eg kan regulere beina.Armen gir meg enda større problemer.Delvis fordi eg har eg brudd som har blitt oversett og har grodd skjeivt.Men også pga blødninga.Eg prøver å trene,men det er dessverre ikke sånn at det blir mindre  vondt.Hensikten med den treninga er å KANSKJE få litt bede førlighet.Rullestolen kommer eg ikke utenom selv om eg blir litt bedre å gå.Er bl.a. avhengig av den dersom eg skal hente ulike ting.FORDI eg må evt. må bruke den handa eg har kontrroll på når eg skal hente ting og tang..


Det siste halvåret har eg knapt vært ute,men det er fordi eg sliter for i det hele tatt komme gjennom dagen.Eg har en assistent som eg kaller butleren min.Han handler,vasker gulv og holder noenlunde orden her og det er eg veldig glad for.Og når det blir litt varmere i bakken skal eg ut på veien igjen..


Eg skriver IKKE dette fordi eg synes synd på meg sjøl.For det gjør eg ikke.Inni meg sjøl er eg den samme Sylvia som eg var før.Eller enda nærmere den SYLVA eg var.Eg prøver å gjøre det beste ut av det,og kunne sikkert gjort mer.Men HVEM kunne ikke det.


Sykdommen har krevd at eg må bruke mye medisiner.Eg hater det,men må bare godta det.Livet mitt er redusert til en PC og TV.Eg blir av enkelte kritisert for at eg røyker.Men DET er faktisk nesten den eneste utskeielsen eg har....og eg VET at det er usunt.Det kunne faktisk vært større problem med meg :-)