Tror det er mange som kjenner en eller flere som blir rammet av varig sykdom,men velger å "legge det bort"...Ikke fordi medmennesker er feige eller fordi de gir blaffen.Eg velger å tro at det heller skyldes usikkerhet.Er den som har skader forandret,har han eller hun problem med å snakke - hvordan skal en oppføre seg og ikke minst hva skal en SI????????????

Til det har eg lyst å si dette :Vær som dere alltid har vært mot vedkommende.Den som er i en slik situasjon trenger helt NORMAL kommunikasjon.Det er tilmed svært viktig!Med KOMMUNIKASJON.På samme måte som det er for deg.

Det er blitt dagligdags å møte folk som later som de ikke ser meg.Det har eg vennet meg til.Eg forstår i de fleste tifelle hvorfor.Spesielt når eg "møter" mennesker som eg vet aldri har opplevd sykdom.Det er kanskje stygt å si det,men slike mennesker synes eg litt synd på.Fordi eg betviler at ALLE får gå gjennom livet uten å bli rammet av noe som helst.Det kan alltid skje situasjoner vi må erfare uten å være forberedt....og da MÅ en ta det som kommer.

Eg er ikke bitter på skjebnen som rammet meg.Eg er tvert i mot VELDIG glad i livet.De erfaringene eg har møtt har gitt meg en ENORM styrke.Og eg er takknemlig for hver eneste dag.

Eg lever i et slags ingenmannsland.Kjønnsløs.En som bare trenger mat og søvn.Nesten som babyer er.Eg føler det slik fordi eg blir behandlet annerledes enn før.Som et slags "tilfelle".Men det er ikke slik eg er.Verken NOE eller NOEN får meg til å tro det.Eg lever mer rolig enn eg gjorde før.Men det er vel greit å velge bort publiv når en har passert 60.Det å leve rolig er godt.Men det føles ensomt noen ganger...eg liker en diskusjon og litt action fremdeles.Eg lever ennå..

Eg vil tilføye at det eg skriver her er ikke rettet mot ALLE.Eg har gode venner der ute og det er eg veldig glad for :-)