Våren lar vente på seg i 2007.Balkongen blir tatt i bruk,men det er vanskelig å komme seg ut med en manuell rullestol..hvilket er ei god unnskyldning for å spørre sterke karer .Det finnes nemlig noen som er tilsynelatende sterke også!
Det er godt å komme ut litt.Praten går mye lettere - blir kjent med mennesker en ellers ikke ville kommet i kontakt med.Balkongen blir delt med reumatisk avd. og det er fint å se nye fjes.Det er også litt ok når det kommer besøk.
En dag ringer min venninne Tove fra Kristiansund at hun har bestemt seg for å ta buss den lange veien for å besøke meg.Eg blir ubeskrivelig glad.Ho har bare et par timer innen ho må returnere,men den tiden utnytter vi GODT.Rart å tenke på i skrivende stund for i dag er det 3 år siden Tove døde etter ei ulykke...Det skal ikke skje,men dessverre så vet vi INGEN TING om hvem som går først eller sist.Eg er kjempeglad for de timene med Tove....
Det e utrolig artig å lese bloggen din. Din beskrivelse av det som hendt deg og hvordan du kom videre er helt fantastisk. Syns du seriøst skulle tenke på å utgi dette i bokform. Husker jeg leset "veien til Karlsvogna" for noen år siden. Din historie minner litt om den selv om det omhandlet en helt annen sykdom. Gleder meg til neste innlegg.
SvarSlettHilsen Marianne
Det var en koselig kommentar!!Det gir meg utrolig mye å skrive om denne tiden.En ting som "slår meg" når eg leser dette sjøl er det at eg husker INGEN ansikt,men menneskene.Hadde samme team i nesten 3 md,men ansiktene er borte...Takk for din interesse :-)
SvarSlettPS - Hvilken Marianne??
SvarSlett