I ettertid vet eg at eg var på sykehuset i Molde ca 2 uker.

Eg husker ingen ting av selve innleggelsen og de første dagene...det første eg husker er at eg ligger på et rom sammen med to eller tre andre.Eg klarer ikke å snu meg i senga sjøl.Eg er lam.

Ungene mine er der nesten hele tiden.Cecilie kommer helt fra Oslo,mens Siw og Ingunn delvis bytter på å være der,En dag var også Mathias,Anna og Marte med.Eg ligger i senga,kan ikke snakke.Husker at ungene lener seg over meg når eg prøver å snakke,men får ikke fram noe.Men eg oppfatter at de snakker,og det gir meg en trygghet.

Eg vet ikke hvor lenge eg var på sykehuset i Molde - i dag vet eg at det var ca to uker.

Eg hadde ingen smerter da.Var bare totalt hjelpeløs.

En dag - eller var det natt - skjer noe merkelig.Eg blir redd.Fryktelig redd.Tror at to av sykepleierne har et komplott mot meg.De fører meg gjennom lange korridorer og plasserer meg bak masse sykehussenger som står på et lager.Sitter og snakker med hverandre og spiser god mat.Later som eg ikke eksisterer.Det er en fryktelig opplevelse.

Andre ganger tror eg at eg er på ei hytte i et øde landskap og det sner ute.

Disse "komplottene" må ha vært en slags hallusinasjoner.Eg aner ikke hva som utløste det.Antagelig var det en medisin eg fikk som forårsaket denne nærmest psykotiske tilstanden...eg har aldri senere tatt det opp med helsevesenet.En voldsom opplevelse når en ikke har språk for å fortelle det der og da...håper eg ALDRI får oppleve det igjen.