Det nærmer seg påske og eg er fremdeles på nevrologisk avd. i Ålesund.

Jeg er Sylvia,eg er en brikke i et slags spill og oppfører med antakelig deretter.Sove,spise,trene en tur på stua - eg tenker ikke så mye på hvorfor eller hva,eg bare godtar det.Også det at eg har fått ei skinne på høyrefoten.Den bidrar til at eg kan begynne med ei slags gå - trening hos fysioterapeuten.

Eg må fremdeles ha hjelp til alt og de er begynt å dusje meg et par ganger i uken.Eg ser likheten mellom meg selv og han i "reklamefilmem" på tv som er blitt skada i ei bilulykke.Der hvor han blir dusja.De må trille meg gjennom en korridor,for det er bare to dusjer på avdelingen.Føler meg litt "liten" når eg sitter inntullet i håndklær på vei inn og ut an dusjen,men eg biter det i meg.Det er ubeskrivelig godt med en dusj,men det to pleiere til.Den ene holder meg og den andre dusjer meg.Sånn må det bare være.

Eg må også ha hjelp for å komme på do.Nå klarer eg å karre meg i rullestolen bort til dodøra.Ringer på hjelp,men må vente på at noen har tid til å komme....to ganger har eg nå forsøkt å utforske kreftene alene.Den ene gangen ramler eg mellom toalettskåla og vasken.Neste forsøk skjer nesten det samme.Da innser eg at eg trenger hjelp til dette...

På nevrologisk i Ålesund er det godt å være når en må.Det er en flott gjeng som jobber der og eg har bare positivt å si om ALLE.Utover det at det er blitt slik at når en er langtidspasient har en en fast lege og ditto sykepleier som har hovedansvaret.Etter noen tid der ble det gjennomført møter en gang i uken med hele teamet - de som her er nevnt og videre logoped,ergo -og fysioterapeut.

Det er ei betryggende og fruktbar ordning..