På sykehuset er det en hel stab som er i sving for å gjøre livet mitt lettere.En av den er logopeden.

Ho gir meg ENKLE sriftlige oppgaver som eg leser og eg svarer muntlig på spørsmålene som kan sammenlignes med andre - klassepensum i skolen!Eg får ros når eg signaliserer at eg forstår.Eg må ha et speil foran meg og eg ser at eg er skjev i ansiktet.Ho tar på ansiktet mitt,fører fingeren rundt leppene mine.Eg kjenner bare når ho rører ved venstre side av munnen.Og eg HATER å se meg sjøl i speilet.

Eg har "hjemmelekse" hos logopeden.Enkle oppgaver eg skal trene på.Ulike lyder og ord.Sakte,men sikkert er det fremgang.Eg klarer å snakke litt,men sliter med å huske ordene.

Logopeden i Ålesund er en vikig person i livet mitt.Ho lærer meg å snakke og etter hvert blir skjevheten i ansiktet borte..

Eg vet ikke hvor lenge det er før eg fatter interesse for mobilen min.Tror det er bror min,han Sigmund,som er den første eg snakker med i telefonen.Det har nok gått kanskje 6 uker siden eg snakket med slekta på Helgeland.Det har skjedd noe fryktelig trist der nord.Arthur,min svoger gjennom snart en mannsalder,er død.Han skal operere ei hofte - og dør.Eg er på sykehus etter ei
massiv hjerneblødning.Og lever.