Mai er snart like rundt hjørnet.Hva skal skje?Når skal eg bli frisk nok til å reise hjem?Ingen kan svare på det,men eg hører at avdelinga skal "sommer - stenge" en gang i juni...

Det er en kald vår,men det utspilles mange gode samtaler på balkongen.Det er håpløst å komme seg dit alene med rullestolen,men eg gir meg ikke!I verste fall spør jeg en av pleierne - men det er ofte andre som hjelper meg.Deriblant mannen som har fått et virus på hjernen.Han husker INGEN TING om seg selv.

Vet ikke hva han heter eller hvem han er.Noen ganger tror han at han bor på hotell!!!Han har familie og det er alltid noen der.Eg blir godt kjent med både kona og barna.Det er et veldig merkelig tilfelle,men alle takler det med største sinnsro.Mannen er hyggelig og det synes ingen tegn på at noe er i veien med han.Han gjenkjenner familien når de kommer,men har ingen begrep om når han så dem sist,hver eneste dag er som om en nettopp har møtt ham.Det er utrolig mange ulike skjebner en møter på et sykehus.Kanskje vi alle har litt godt av det?

Eg har forresten i ettertid fått vite at mannen ble frisk og er i arbeid igjen - men det tok flere måneder før han kunne fungere normalt igjen.