Forandringen ...den 26.februar 2007...det er flott vintervær og eg går en tur og snuser på sentrum.Eg tror det er en mandag.
Utenfor Reiseservice stanser eg opp litt.Føler meg litt uggen.Venter noen sekunder før eg fortsetter å gå videre.Tenker at no innbiller eg meg ting.Før eg beslutter å gå inn på Reiseservice....
Der inne ser eg ingen mennesker.Finner en stol og setter meg.Da kjenner eg noe rart skje med kroppen min.Synes foten foran meg blir lengre og lengre.
- Er det noen her?Eg roper inn mot luka i veggen.En mann ser på meg.Uforstående.
- Eg tror eg bli syk.Du må hjelpe meg.
Han ser på meg en gang til,men sier ikke noe.
- Du må få tak i sykebil,sier eg, og du må ringe min datter (jeg gir han navnet hennes).Da begynner ting å skje.Han forstår at det er alvor.
Det kommer raskt hjelp fra sykehuset.Tar jo bare fem minutter.Da de løfter meg på båra skjønner eg at eg er lam i store deler av kroppen.
Eg klarer ikke å snakke.Har på meg en vinterjakke med stor skinnkant på hetta.Har den fremdeles på meg da eg skjønner at eg er på sykehuset og at det står mange rundt meg.
Bare minutter senere er eg på tur til Molde med ulende sirener.Eg registrerer at Ingunn (min datter) er med i bilen.Det gjør meg trygg.
Denne dagen
for snart fire år siden
skjønte eg at eg hadde fått hjerneblødning.Men eg tror ikke det var noen som sa det til meg.
Eg hadde fremdeles vinterjakken på meg da eg kom til Molde.Men da husker eg ikke mer.
Ååååå denne dagen husker jeg veldig godt...vi kjørte i 120 km i timen til Molde, jeg fikk ikke lov å sitte baki med deg, men satt foran og alt gikk i sakte kino, da jeg først kom ned på sykehuset så jeg at du prøvde å si noe, men fikk det ikke til. etter gjettekonkurranse fant vi ut at dte var pengboka du var bekymra for.,,,i molde fikk jeg lessa på meg jakka di og mi og alle bare kastet seg over deg, ørten leger og sykepleiere.....det var en tøff tid, vi trodde vi skulle miste deg, men jaggu er du sterk og du klarte å komme deg...det er jeg veldig glad for mammami...love you <3
SvarSlettHerre gud, for en opplevelse det måtte være Sylvia!! Tror ingen klarer sette seg inn i slikt, og det er helt utrolig hvor sterk du har vært, og er...!! Jeg ante ingenting om det som skjedde med deg før jeg traff deg nedi byen i rullestolen...men da hadde du jo fått talegaven tilbake og kommet deg mye og langt allerede:) Kjempeflott at du vil skrive om dette også, vi andre kan lære og forstå litt mer...selv om jeg jo har hatt mange pasienter oppgjennom årene med hjerneslag med ulike symptomer og utfall er det ALLTID noe en kan lære..både på den FYSISKE og den MENTALE siden! Stå på...og som jeg har sagt før: Gi ett pip om du vil ha selskap/litt hjelp innimellom:) GOD SØNDAG så lenge :)
SvarSlett