PAPPA

Til høsten blir det 42 år siden du døde.Eg var 22 år,men husker det som om det var i går.Du døde på sølvbryllupsdagen til deg og mamma.Eg bodde på Husnes da.Presten kom på døra og fortalte det.Eg fikk ikke lov av han eg var gift med til å reise i begravelsen.Den dag i dag synes eg det var bittert.

Eg ser deg for meg i Oluf - lua med flagrende ører.Og med sommerlua av hvit bomull som mamma sydde.Den siste skulle bidra til å holde sola borte fra det nesten hårløse hodet ditt i slåttonna.Du var en nøktern mann.Når du sa noe så var det nesten alltid viktig.Men du hadde mye å fortelle.Gjerne om livet i gamle dager.Du elsket å grave i fortiden.Det gjør eg og - det er vel fra deg eg har arvet den interessen.

Du var en rolig og trygg far.Elsket å lese bøker og bestile kasser med litteratur fra biblioteket.Eg ser deg øverst ved kjøkkenbordet i kråa hvor du hadde plassen din.Med ei bok i den ene handa og pipa i den andre...Mamma som skjente på deg for du søla aske - du hørte det neppe!

Eg tror at noe av årsaken til din ro skyldtes at du var over 40 da du gifta deg og fikk barn.Men det var neppe tilfeldig!Det var nemlig etter at mor di døde.Og så fikk du deg ei ung kjerring - hele 23 år yngre enn deg.Dere var ulike.Men dere utfylte hverandre.Du med din ro, og mamma lett å antenne.Men det er en annen historie.

Det kunne vært skrevet MYE om deg pappa.Mye ble annerledes når du ble borte.Eg glemmer deg ALDRI.