Veien til Stuvland

Eg var temmelig sta som unge.Husker en gang eg fikk masa meg til å gå til Stuvland alene.Kan tenke meg eg var i 10 - årsalderen.Og Stuvland - det er på andre siden av øya eg bodde på.

Eg tusla avgårde opp bakkene til Ørnkleiva.Klatra opp og fant meg selv oppe på den flate marka over - der syntes eg va så fint.Men det var på steinen der "veien" til skaret begynte eg satte meg å hvile.Der så eg HELE Aldersundet.Husene på andre siden av fjorden og kyrne som beitet i utmarka.Det ringla i sauebjeller og verden var STOR.

Eg fortsatte å gå den primitive veien opp til Skaret.En lang vei for en unge og dess lenger opp eg kom, forsvant heimhusene...Eg skulle gå ALENE.Egentlig var eg livredd,men beit det i meg.Gikk og gikk.Tenkte litt på skrømt som eg hadde hørt om,men eg var sta.Eg SKULLE til Stuvland.

Det tok sin tid å komme opp til Skaret,men omsider var eg kommet til den siste steinen under Aldertinden.Der hvor en kan se hele Alderskaret og myrene som må passeres før en er framme.Eg går forbi Aldervatnet og Bottenvatnet.Det er begynt å mørkne aldri så lite og eg funderer på om eg skal snu.Men det kan eg ikke.Eg er på vei...

Det er vidunderlig vakkert i Skaret mellom fjellene.Men eg husker at på denne tiden i livet mitt var ikke det vakre vesentlig.Det handlet bare om å gå og gå.Og mens eg traska bortover myrene trakka eg litt over og ble blaut på føttene.Tenkte på Riborg.Hadde hørt at det var ei som het det som "gikk igjen" i Skaret.Og trærne laget mange skygger...

Det er ikke et vindpust i luften,og etter noe som føles som en halv dag ankommer eg Stuvlandsvatnet.Eg vet ikke hvor lang tid det tok å gå denne veien,men tror nok et par timer eller mer...Når eg snur meg nå kjenner eg meg ikke helt igjen.Det er ikke laget noen skikkelig vei,bare en sti.På den annen side er det MANGE stier.

Eg går og går og finner plutselig ei grind.Og nå ser eg sannelig et hus.Det var folk utenfor husene eg passerte.De pratet meg meg og var bare hyggelige.Noen var riktig gamle,mens andre var omtrent på mamma sin alder.

Eg ble spurt hvor eg skulle og det var ingen tvil i min sjel.Eg skulle til Rekstadvika.Der skulle eg besøke Liv og familien hennes.Det var stort å oppdage at eg hadde funnet rett hus.Et hus som ble styrt av Brynhild og Johan.Her følte eg meg velkommen.Vi fikk til og med være i stua!! Det siste var ikke så vanlig,så det var stor stas.Det å komme på besøk var som å komme hjem.

På denne tiden gikk ungene fra Stuvland på skolen i Aldra.Og på søndagene skifta foreldrene på å skysse ungene dit.Så litt av gulrota med å gå skaret for å komme dit var hjemturen med lettbåten hans Johan.Der i huset gikk eg sammen med to av ungene,Liv og Hermann.Hermann og eg er like gamle,men eg syntes han var barnslig fordi han var gutt.Liten var han og!!!!! Søsknene Eldbjørg og Jon gikk på "storskolen" da.Eg trur Edit og Bjørn var borte.Det var et stort folkhus i Rekstadvika og eg glemmer ALDRI hvor artig det var å være der...I dag er det,så vidt eg vet,bare EN familie på Stuvland.

Verden har forandret seg og eg kan nok ALDRI gå den veien igjen.Men heldigvis har eg evnen til å HUSKE.Eg hadde nok en storslagen barndom...