Å leve ETTER hjerneblødning

Eg vil - i det som følger - prøve å beskrive hva som skjer etter ei massiv hjerneblødning.Om du som er innom her ikke vil lese det så har du min fulle forståelse.Men tror kanskje det kan være litt nyttig å vite litt.Kanskje har du noen i familien som er i den situasjonen eller i verste fall kan også du en gang bli nødt til å oppleve det..

Kroppen endrer seg totalt.Lammelser og spasmer,samt tap av muskler bidrar til at en må akseptere et nytt utseende.Sjøl har eg vært relativt heldig i så måte.Høyre fot og arm nekter å lystre ordre,eg har blitt tynnere,men ellers er det ikke verre enn at eg kan utmerket leve med det.

Smerter.Døgnet rundt med smerter.I mitt tilfelle både i arm og fot.Har lyst å hyle noen ganger,men det går da an å leve med det på et vis.Smertenivået varierer - eg syns det er ekstra ille når eg ikke har fått trening.De siste to md. har eg hatt et hjerteinfarkt som medførte "blokking" og deretter ble eg operert i halspulsåren.Et snitt som går fra øret og ned til midten av halsen.Det sier seg selv at det harmonere dårlig med akrobatikk!!Eg ha akseptert at det er smertefullt,men takler dårlig når folk spør hvordan eg har det og om eg da sier som sant er så blir eg oppfatta som hypokonder!!!!!!!!Ja,det ER sant,ikke alle som forstår når en har vondt BESTANDIG.Men da kan en jo bare unngå å spørre hvordan en har det...

Funksjonshemming.Det er tøft å takle et nytt liv mer eller mindre i rullestol,men en lærer seg det også.En lærer at det er vanskelig å besøke butikker og andre steder som er tiltenkt funksjonsfriske...MEN en lærer seg IKKE å miste lysten til å gjøre ting som var en selvfølge før.En pubtur,en ferie,lage en middag til ungene,brodere,strikke og mye,mye mer er bare blitt minner...

Det er av og til eg dusjer med hjertet i halsen,men heldigvis har det skjedd bare EN gang at eg har ramla i dusjen!Eg overlevde det også..Men så er det det at en klarer ikke å klippe neglene sine sjøl og det å sminke seg er bare historie ...

Forholdet til menneskene rundt en endrer seg også.Eg skjønner godt at noen velger "meg bort" etter disse snart fem årene som er gått - men eg setter umåtelig pris på de som IKKE gjør det.For inni meg sjøl er eg nøyaktig den samme som før.Eg blir fortere sliten,men eg har ikke endret presonlighet av den grunn.Eg er IKKE bitter,men har lov å bli skuffet når folk eg kjente ikke lenger ser meg.Det tror eg de fleste ville bli...

Eg vet ikke om eg har klart å beskrive sånn noenlunde hvordan det er å få livet snudd på hodet,men har i det minste prøvd.Facebook har bidratt til at eg har fått kontakt med mange av dere der ute - og det betyr nesten ALT for meg.Ikke minst fordi det gir meg følelsen av å være "en av dere".Og det er jo nettopp det eg er...