Blogg,blogger,bloggene

Ser at eg har ikke skrevet blogg på snart ei uke.Egentlig hadde eg tenkt å skrive den 26.,men det ble ikke noe av.Da var det 4 år siden "forandringen"...

Leser andre blogger og synes folk er så kreative.Bruker mange flotte bilder etc.Kan ikke lenger fotografere.Det går dårlig med ei hand.Derfor prøver eg å lage "bilder" med ord.Men det blir jo bare ord.Uansett hvordan en snur å vender på det.Eg har alltid vært glad i å fotografere.Selv om eg aldri har hatt et bra kamera.Det er med kamera som med mye annet i livet.Det er vel det øyet ser og det en opplever som er vesentlig.Innpakningen blir fort glemt.

Både i går og i dag har eg vært ute med mersen min.Rene vårstemningen i dag.Det skal bli en fornøyelse å komme seg ut hver eneste dag i tiden som kommer.Eg gleder meg...

Skal - skal ikke...

Eg håper eg slipper å oppleve dagen i dag i reprise i morgen.Det å måtte VURDERE om en skal ta sjansen på å ta en dusj er ikke morsomt.Men for å si det på en annen måte - det er da ei erfaring det også.En påminnelse om at en må bare være tålmodig.Og nok en gang virket den teorien.Nå har eg dusja...

Foranledningen til mitt dilemma i dag har vært at eg har vært så "skutt" at eg har vært redd for å falle.Og det er ikke det store når en er alene i leiligheten.Det skjedde EN GANG da eg nettopp hadde begynt å dusje sjøl,lå som ei dau sild innsmurt i såpe på gulvet og klarte ikke å reise meg opp.Flaut?Neida.En av de få gangene eg har måttet bruke alarmen min.Heldigvis var det IKKE to brannmenn som kom,men folk fra hjemmesykepleien.Det gikk bra det også,selv om eg ikke følte meg spesielt glup der eg lå.Det kommer kanskje dager for oss alle da vi må være ørlite
ydmyk...

Akkurat nå føler eg meg bedre enn hva som har vært tilfelle tidligere i dag.Merkelig at det kan være så vondt på områder av kroppen som er delvis lammet.Heldigvis er det ikke slik HELE tiden,men mer eller mindre - bestandig.Vi mennesker er i stand til å tøye smertegrenser i de fleste situasjoner.På en skala på 1 - 10 vil eg si at det svinger mellom 4 - 8 HELE tiden.

Men det går bra og det er ingen ting å si på livslysten.Den er på topp - eg vil så gjerne leve.Så lenge eg kan bidra til ett eller annet..og det kan de fleste av oss!

SØNDAGSMODUS

Det er ikke noen vesentlig forskjell på søndaga og mandaga lenger.Og det oppleves ikke godt...

En nydelig dag i dag.Det er med skrekkblandet fryd eg tar rullestolen ut og kjører.Det er alt for glatt,men eg klarer å komme meg til butikken.Med tunga rett i munnen..

Da eg var frisk tenkte eg ALDRI på at det var et privelegium å kunne GÅ ut en tur i finværet.Men det er ikke en selvfølge.Det meste eg savner i livet i dag er det å kunne gå fritt omkring.En tur i Kringsjå eller bare rusle rundt i byen..Men har egentlig bestemt meg for å ikke fokusere på det eg IKKE kan.Så da så....

I dag har eg vært med stolen min i butikken.Kjøpt meg maiskolber.Både turen og maisen gjorde underverk.Og snart er det vår og ingen hindringer for å komme ut.Det er det som er mest viktig nå....

En doven søndag går snart over i natt.Imorgen er det også meldt finvær.DET er noe å se fram til.

En helt vanlig dag

Det er en helt vanlig dag i Karihola.Lørdag.Snart 4 år siden "forandringen".Hvem er eg?Hva gjør eg?Hvorfor er det sånn?

Eg kan ikke svare på spørsmål om hvorfor,hvem eller hva.Men en ting er helt sikkert.Eg er fenomenalt glad for livet.Det er HER eg lever.Det er NÅ eg lever.

Idag så eg i avisa at en eg kjente gjennom sykehusopphold er død.Han var en sprudlende mann.Ikke så lenge siden eg møtte han og da hadde han slutta å røyke.Han som før hadde en sneip i munnvika nesten hver gang eg så han.Nå er han død.Han slutta fordi han ville leve.Eg trur vi får utdelt x antall levedager når vi blir født.Og når vi har brukt opp dagene så dør vi.Tror eg.

Dagen starta relativt tidlig i dag.Tvinga i meg ei kvart brødskive.Litt havregryn og melk ut på dagen.Ikke akkurat gourmetmat,men eg har ikke matlyst.Og det er slitsomt.Særlig når vekta går nedover.Eg jobber med saken.

Eg har ei superdame som vasker til meg.Ho trenger ingen kommentarer,ho VET presis hvordan ho skal fikse det.Deilig?Ja.Ho har vært her i dag.Det ble så fint når ho var ferdig.Eg koser meg virkelig.Og så prata vi om alt og ingen ting - ikke rart eg blir fornøyd.Ho har holdt ut med meg i flere år.

Telefonen har ringt et par ganger i dag.Ellers er det helt stille.Eg slår sjelden på tv før tv2 - nyhetene.Liker at det er stille.Som en kuriositet kan det sies at eg laga middag i dag.Fiskepudding fra Gaupset.Eg streva så lenge med å få skjært den i biter at den smakte ikke som eg håpet.Det er kjipt å ikke kunne skjære i stykker en bit fiskepudding uten å plages.Men sånn er det.Det meste eg gjør tar enormt lang tid i forhold til eg har vært vant til.En må bare telle til 10 inni seg og ikke få panikk.For det ordner seg alltid på et vis.

Glemte nesten å si at eg har brukt pc mye i dag.Vært innom folketellinger anno 1910 i den hensikt å lete etter slekt til en gammel skolekamerat.Når eg jobber med slikt glemmer eg alt og alle...det er utrolig facinerende arbeid.Og så må en ha tid og tålmodighet.Eg har begge deler.HURRA!!!!!!!!Dagen i dag har ikke vært forgjeves...

Tror det er mange som kjenner en eller flere som blir rammet av varig sykdom,men velger å "legge det bort"...Ikke fordi medmennesker er feige eller fordi de gir blaffen.Eg velger å tro at det heller skyldes usikkerhet.Er den som har skader forandret,har han eller hun problem med å snakke - hvordan skal en oppføre seg og ikke minst hva skal en SI????????????

Til det har eg lyst å si dette :Vær som dere alltid har vært mot vedkommende.Den som er i en slik situasjon trenger helt NORMAL kommunikasjon.Det er tilmed svært viktig!Med KOMMUNIKASJON.På samme måte som det er for deg.

Det er blitt dagligdags å møte folk som later som de ikke ser meg.Det har eg vennet meg til.Eg forstår i de fleste tifelle hvorfor.Spesielt når eg "møter" mennesker som eg vet aldri har opplevd sykdom.Det er kanskje stygt å si det,men slike mennesker synes eg litt synd på.Fordi eg betviler at ALLE får gå gjennom livet uten å bli rammet av noe som helst.Det kan alltid skje situasjoner vi må erfare uten å være forberedt....og da MÅ en ta det som kommer.

Eg er ikke bitter på skjebnen som rammet meg.Eg er tvert i mot VELDIG glad i livet.De erfaringene eg har møtt har gitt meg en ENORM styrke.Og eg er takknemlig for hver eneste dag.

Eg lever i et slags ingenmannsland.Kjønnsløs.En som bare trenger mat og søvn.Nesten som babyer er.Eg føler det slik fordi eg blir behandlet annerledes enn før.Som et slags "tilfelle".Men det er ikke slik eg er.Verken NOE eller NOEN får meg til å tro det.Eg lever mer rolig enn eg gjorde før.Men det er vel greit å velge bort publiv når en har passert 60.Det å leve rolig er godt.Men det føles ensomt noen ganger...eg liker en diskusjon og litt action fremdeles.Eg lever ennå..

Eg vil tilføye at det eg skriver her er ikke rettet mot ALLE.Eg har gode venner der ute og det er eg veldig glad for :-)

Den første måneden har eg besøk fra hjemmesykeplein daglig og en fysioterapeut kommer også hit
noen dager i uken.Venter på å få komme til en ny fysioterapeut når sommerferien er over.For en måned siden klarte eg ikke snu meg i senga sjøl og måtte ha hjelp for å komme ut av den.Nå fikser eg dette sjøl og det er eg glad for.

Tilbudet om dusjing fra hj.sykepleien er EN gang pr. uke og det synes eg er uholdbart.En dag eg har besøk bestemmer eg meg for å prøve å dusje selv og sånn ble det.Etter den dagen kan eg dusje så ofte eg vil og det gir meg en svimlende fornøyelse.Eg ønsker også å trappe ned på hj.sykepleien ganske fort - og det viser seg at eg klarer dette også.Etter hvert får eg besøk av de EN gang i uken - det er praktisk at de ordner med medisiner til meg.Dette fordi det er vanskelig å rote med medisinglass og piller med EI hand.For handa er like håpløs.Eg kan LØFTE den litt nå,men har ingen kraft i den.Eg kan ikke lenger skrive,men har forsonet meg med det.Tross alt så klarer eg så mye annet...

Eg bruker rullestolen til det meste,men etter hvert klarer eg f.eks. å gå på toalettet ved hjelp av den flotte staven min med de tre klørne..

...da eg var i Ålesund søkte ergoterapeuten om en robusst elektrisk stol til utebruk,men den er ikke kommet enda.Eg vet at den står på Barmanhaugen (her i byen),og eg venter og venter...Eg har allerede SETT den,men ingen stol kommer.Det går nesten ETT år fra den blir bestilt til den ankommer meg.Eg får 10 - 15 min. opplæring i å bruke den - noen ganger har eg inntrykk av at de som jobber med slike ting har problem med å skjønne at vi brukere IKKE har erfaring med ulike hjelpemidler i utgangspunktet.Idag går det greit,men det er da også 3 år siden eg fikk stolen hjem til meg...

1.juli 2007.Det vel fire måneder siden dagen eg ble syk,i dag flytter eg hjem til ny leilighet.Ungene har ordna med det praktiske.Eg tror nesten ikke det er sant.Eg skal sove i min egen seng igjen.

Det er godt å komme hjem til sine egne "ting".I den grad "ting" er viktige i en større sammenheng.Noen dager før har eg selv vært og satt bøkene mine i bokhyller.Og eg har da noen bøker.Så eg er stolt over å kunne gjøre NOE.

Den første tiden må eg ha hjemmesykepleier på besøk hver dag.Og eg trenger hjelp til å dusje.Men eg klarer meg.Sover i senga mi og ordner meg så pass mat at det fungerer.Det er ei stor omstilling fra å bo i "institusjon",men eg takler det utrolig bra.

Har fått støttekontakt 4 t i uken.Ei dame som kjører bil.Vi er litt rundt omkring og sammen med henne kommer eg meg også i butikken.Det er ei ordning eg blir godt fornøyd med.Liker ikke å mase på ungene.De har hatt mye turbulens allerede i forbindelse med at eg har vært syk.Men de kommer stadig innom.Eg har det utmerket.

På dette tidspunktet har eg ikke PC.Søker via hjelpemiddelsentralen og får avslag.
- Du kan snakke,står det i brevet og det vil si at du kan kommunisere.PUNKTUM.


Ei dame eg nesten ikke kjenner fikk høre om dette.Ho kommer en dag bærende med masse saker og er i følge med en mann.Mannen var en bekjent av henne og HAN hadde ordna med en brukt stasjonær PC.Eg tror nesten ikke mine egne øyne.Det tar ikke lang tid før eg også har internet!!!Og alt dette på grunn av ei dame som eg nesten ikke kjenner....