Viktig dag..

17.mai var ikke bare STOR for 50 år siden - den var ENORM! Eg husker så vel at i sene
kveldstimer hørte vi mamma styre med symaskinen på kjøkkenet.Den var ikke elektrisk,men ho sveiva jevnt og trutt på maskina og trylla fram nye klær til oss ungan.Hengte dem opp på en gebrokken kleshenger når plaggene var ferdig og der skulle de henge til formiddag den 17.

Noen ganger fikk vi også nye sko.Men det hendte også at vi som var minst måtte arve fra større søsken.Men ble jo nytt for oss lell...Vet ikke hvor ho fikk stoffene til klær fra,noen ganger sydde ho også om av pent brukt.Eg fikk flere ganger "foldeskjørt" - tror ho bestilte stoff gjennom fabrikk når ho leverte ull.Men fine var vi alle fire.Og glade for å få disse nye klærne.

Kvelden før den store dagen skulle alle i badestampen.En slags svær balje.Det ble hengt opp et forheng foran ei krå i kjøkkenet og så var den store badesjauen i gang.Ekstra viktig når det ble bror Sigmund sin tur.Han var ekstremt redd for at vi skulle sjå han uten klær.(Det har nok ordna seg med tida !!!!!)Når eg tenker tilbake måtte det være litt av et arbeid å varme vann til hele familien på svartovnen.I mai.Men sånn var det for alle.

Ut på dagen møttes folk på skolehuset og Karla ordna med tog.Alle ungene var der,men noen av de voksne sluttet seg til toget underveis.Så gikk vi til utmarkgjedet,snudde og ned til "sjyen" og så rundt Nordheim før vi til slutt igjen ankom skolehuset.Et flott tog - alle med flagg og de aller fleste også med nyklær.

Etter toget var det fest på huset med eggedosis,kaffe og kaker og unger som sang innøvde sanger for anledningen.Karla holdt sin tale og alle sammen var fornøyd.På skolens kjøkken skramla mødrene med kopper og kar - det var en fornøyelig lyd.

Med unntak av julaften var 17.mai den absolutt viktigste dagen i året den gang.Og eg er utrolig glad for at eg har opplevd det.Akkurat slik det var..hurra!!!!!!!

Gammel vane....

Enkelte gamle vaner kan være "vond å vende".Eg er ikke større enn at eg innrømmer det.Den siste uken har eg sloss mot røyken.Veldig.Eg prøvde først med en øvre grense på tre for dag.Etter noen dager ble det fire og nå er det fem,kanskje seks.Det er faktisk godt mulig å være så svak etter 50 år som nikotinslave.

Men eg er fast bestemt på at denne gangen skal EG vinne.Har en pakke med ti eller kanskje tolv,men da er det tomt.Dere som aldri har vært avhengig av den kvite lille pinnen har ikke mulighet til å forstå dette.Heller ikke leger.Å komme i ambulanse på sykehus i en eim av røyklukt er IKKE morsomt!!! Det er VEMMELIG.Og drar selvbildet ned noen hakk.Eg VIL ikke...

I skrivende stund sliter eg fremdeles for å bli ferdig med den.Eg ha kjøpt røykeplaster.Det ligger enda i skuffen fordi eg trodde eg kunne være så viljesterk at eg trappet ned helt frivillig.Men tror ikke det gir meg annet enn en utsettelse.

Kanskje er det NOEN som kjenner seg igjen her.Kanskje er det noen som synes eg er svak.Det får så være.For DENNE kampen SKAL eg vinne....

Gåten Nelly

Eg har hatt et bilde fra barndommen i hodet ei stund.Minnet om ei eg her vil kalle Nelly.

Ho hadde en ubestemmelig alder.Eg vet ikke når ho dukket opp,men husker at vi ungene var nysgjerrig på henne ganske tidlig i barneårene.Ho var mystisk og annerledes.Eg prata aldri med henne og tror heller ikke så mange andre gjorde det.

Ho tullet filler rundt armer og bein.Umulig å vite om ho var tynn eller tjukk - ho hadde lag på lag med klær.Og vi så henne rusle rundt huset mens ho prata med hønene og andre dyr som var tilgjengelige.Vi fikk beskjed om at ho var "gærn" og at vi måtte være forsiktige..

I dag er det et mysterium at folk med psykiske sykdommer ble fullstendig oversett.Ho Nelly var en av de heldige.I den forstand at ho bodde hos SVÆRT snille folk.Sånn sett kunne hun neppe hatt det bedre.

Men hva tenkte ho?Var ho redd?Savna ho barna sine (eg visste ikke DA at hun hadde barn)?Hadde ho klare øyeblikk?Alt dette kan vi tenke på i dag,men hvordan hadde ho det egentlig med seg selv?Det er spørsmål vi ALDRI får svar på.

Det er mange år siden Nelly døde,men tankene rundt henne plager meg.Medisiner fantes neppe,ihvertfall ikke noen som gjorde livet lettere for henne.Hvor var slekta hennes og de som ho levde sammen med som frisk?

Eg husker spesielt 17.mai.Da satt ho i vinduet sitt på loftet og så på toget som gikk forbi.Stort mere ensom er det vel ikke mulig å bli.

Eg har lenge villet skrive om Nelly.Et menneske ALLE glemte.Bortsett fra det fine ekteparet som tok vare på henne.Ære være dem for det.

Ny vår

Dagen i dag har vært fin.Har vært på runde med rullestol sammen med Siw og Cecilie.Og nå dufter det av lammelår i stua.Og grønnsåplukt.Herlig.

Det har vært kaos med tre sykehusbesøk i løpet av vel ei uke og da er det VIDUNDERLIG å kunne være hjemme igjen.Og så er det VELDIG godt å ha C ecilie hjemme - ho har ikke vært her siden jul og det er leeeeenge.

Deilig er det også med en vårdag.Det er blitt grønt opp i skogen den siste uken og det er fint å kunne se det fra mitt vindu.Didrik har servert meg nystekte vafler på balkongen og DET betyr så absolutt vår...

Eg har ikke energi til så mye blogg for tiden,men eg er på god vei.Måtte vi alle få oppleve en ekstra fin vår etter 6 md. med vinter.Fordi vi ALLE fortjener det...

Det var det da !

Eg ser gjennom vinduet at våren er i anmarsj.Snart 17.mai.De to siste årene har eg ikke kommet meg til byen den dagen,men i år HÅPER eg det blir.Fordi eg synes dagen er den fineste i hele året.Barnetog,russetog,Egges mannskor på festivitetstrappa og endelig borgertoget.Utrolig VAKKERT.

Akkurat denne dagen er det nesten positivt å være rullestolbruker!! Fordi det er vanskelig å finne sitteplasser - æda,bædda eg får sett.Når nesten alle de andre står.Ute ja.For det er heller tvilsomt at eg kommer INN noe sted.Så min bønn til oven er stasvær 17.mai.

Alle gleder vi oss til vår.Barn,unge,halvgamle (det er jo der i sistnevnte kategori kjæm inn i bildet!) - og så ikke å glemme DE eldre :-) Vi er utrolig heldige som bor i et fritt land med to årstider: Vår og vinter.Og er vi riktig heldig dukker kanskje et par årstider til opp.

Men halve gleden er jo å vente.Enskjønt noen ganger føles det som å vente på kjærligheten.Med litt flaks kommer den.Så deilig i det minste å ha trua på at det er MULIG.Vi må ALDRI miste motet.

Å LEVE

Det er ikke en selvfølge at vi alle slal leve.Og heldigvis er det ikke sånn vi tenker til daglig.Men av og til oppstår det hendelser som får oss til å tenke..

Ja,eg har hatt et nytt hjerteinfarkt.Det å ligge på sofaen idet det kommer 4 mann med ei båre og stua full av utstyr for å få alt under kontroll FORT er litt surrealistiksk!!!!!!! En overlater ALT til de involverte,mens en prøv er å få med seg det som foregår.Det siste gjør ivertfall eg.Og eg slutter aldri å undre meg over hvor flinke folk som er "ute i marken" er..Og det er forlengst slutt på den tiden eg er redd.

Første stopp var sykehuset de fleste har hørt om i media.Kristiansund.Videre gikk ferden med ambulansefly til Trondheim.Der ble eg tatt hånd om på det hypermoderne sykehuset S.Olav.Eg er VELDIG takknemlig for at alt gikk så bra.Enerom med internet og tv og et kjempestort bad.Men desverre var det så moderne at de kunne ikke skaffe meg ei sklimatte sånn at eg fikk dusje når eg kom hektene.Jo da - der ER faktisk MULIG..Det er vanskelig å stå på EN fot i dusjen og samtidig vaske seg!

Eg er VELDIG sliten så skal ikke si mer NÅ.Men eg takker hjertelig for alle hilsner fra dere der ute.Og TRO MEG - det hjelper på..