Det vil skrive om nå er IKKE særlig spennende,men kanskje litt nyttig å vite for dere som har venner eller noen i familien som har vært gjennom ei såkalt "massiv hjerneblødning"...
De første 4 md. hadde eg ikke store smerter.Eg var så lam som en slakta sau og det fungerte slik at eg kjente ingen ting utover fortvilelse over at eg var lammet.Etter hvert som lammelser slapp taket så kom smertene sakte,men sikkert snikende.Og de siste to årene har de vært mer eller mindre KONSTANTE!!!
Dersom eg bruker en smerteskala fra 0 til 10 kan det muligens "forklares".Eg vil tro at eg er ALDRI under 3,men når eg har vært i funksjon en dag starter det gjerne gradvis oppover fra 3 på formiddag og utover kvelden helt opp til 8.Det føles som eg har bundet et tungt lodd rundt foten og armen + at eg har ekstra belastning etter et GAMMELT brudd i albu og skulder.Alt dette på høyre side.Og med unntak av skuldra er det handa og fra ankelen og hele fotbladet som har trykket..
Eg tror at de fleste synes vi som har slike kroniske smerter KLAGER og SYTER.Men når rett skal være rett,så snakker eg ALDRI om disse smertene medmindre de er oppe i 7 - 8,i kveld har eg sloss med 8 i timevis og da klarer eg ikke å "lide i stillhet".Eg har tatt 2 paralgin forte + et glass likør,men ingen av delan hjalp meg utover det at det er stabilt.På 8....
Om noen skulle synes eg er slitsom å høre på innimellom så gjør det INGEN TING om dere sier fra.Eg tåler UTROLIG mye - også av konstruktiv kritikk,og utover det er eg ikke så mye annerledes enn eg var FØR denne hjerneblødninga kom.Alt går i saktere tempo,men hodet fungerer heldigvis ennå og hjertet slår fremdeles raskere når eg ser en eg synes ser kjekk ut :-)Eg er fremdeles Sylvia - født på Aldra.
Det er ikkje syting når du eller andre med kroniske lidelser fortel korleis de har det. Men eg tviler på at vi om er rimelig friske fullt ut forstår kor utmattande det må være å leve slik, så vi treng å bli minna på kor heldige vi er av og til. Stå på Sylvia!
SvarSlett