Forstå den som vil :-)

Det å leve med store smerter er slitsomt.For den det gjelder,men sikkert også de som er pårørende...Eg synes ikke smertene er verst - det er MYE VERRE å bli møtt med manglende forståelse.Når det er sagt vil eg tilføye at eg skjønner det.Det med manglende forståelse.Fordi eg har levd mesteparten av livet som relativt frisk.Mange runder på sykehus i hele mitt voksne liv,men det har gått greit FORDI etter en tid med sakte tempo har ALT tross alt gått over.Men dette hjerneslaget tok "kaka".Eg innser at det er noe eg må leve med resten av livet.

Denne sommeren har vært ekstra ille.Fordi først skada eg venstrefoten og før eg var ferdig med den reparasjonen skada eg høyre fot.Derfor sitter eg ved skrivebordet med gipsa fot og smerteplaster på ryggen :-) Ja,det er bare sånn det er.Nå.

Tilbake til manglende forståelse igjen.Eg er IKKE deprimert,eg er ikke sutrete.Men eg har FRYKTELIGE smerter mestparten av tiden eg er våken.Og da er det bare sånn at eg klarer rett og slett ikke å være så SOSIAL som eg burde! Selv ikke med min beste velvilje.Fordi eg har virkelig vondt.Så vondt at det er en prøvelse bare det å dra i butikken.Til og med det å konsentrere meg om å snakke i telefonen er vanskelig...

Eg VET at dette må være drepende,kjedelig lesning.Men motivet mitt er ikke å oppnå medlidenhet.Eg ser fram til at de skadene eg har pådratt meg i føttende snart må få en ende.Og at smertene skal bli mindre.I mellomtiden må eg bare prøve å leve så godt som råd er.For eg kan ikke annet.

Og så håper eg VELDIG på bedre kontakt med dere der ute når tiden er inne for det.Og at dere forstår at dette bare er en overgang...fordi eg ELSKER livet  og DERE som er en del av det :-)