Livet i rullestol på opptreningssenter er slett ikke kjedelig.Men noen ganger føles det ubehagelig.
Eg har visst fått en beundrer.Han fotfølger meg hele dagen og puster helt opp i nakken min.Det nytter IKKE å gjøre så mye med det,fordi det er ikke alle som SKJØNNER at selskapet er uønsket.Eg har IKKE gjort noe som helst for å tiltrekke meg oppmerksomheten,men ser ut til at jo mer avvisende eg er ,dess mer spennende er eg !!!!!!!!!!! Og de andre damene som er her synes det er underholdende.....hvilket eg skjønner godt.Vet ikke om eg skal le eller gråte.Men Gud skal vite at mennesker er ulike.Og sånn vil det vel alltid være.
Det ville vært toppers å treffe drømmeprinsen her,men siden eg har laaaaaang erfaring med uflaks så ankommer han sikkert dette stedet når eg er reist hjem.Og sånn går no dagan...
Til gjengjeld har eg vært knallflink å trena i påsken.Med å gå.For det er armen og handa mi som har fått mest oppmerksomhet her.Men det trengtes,så det er supert.Det å trene på å gå kan eg jo fikse alene.
I dag får vi lammestek og multefromasj til middag.Det blir nok fortreffelig.Og så har eg en veldig hyggelig bordkavaler - men det er en helt annen historie :-)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar