Det har gått snart 9 år siden livet mitt ble fullstendig ble snudd på hodet.Bokstavelig talt.Eg hadde ikke bestilt det - men hjerneblødningen ventet ikke på bestilling.Den har resultert i at eg har vært en slags tilskuer til det meste...
Eg lever mer eller mindre via facebook.Eg ser bilder av folk som går turer,reiser i inn og utland,driver med sosiale aktiviteter - i det hele tatt det meste som også eg var en del av før.
Heldigvis så er misunnelse et fremmedord for meg.Eg hadde et ok liv helt til det året eg fylte 60.Så egentlig har eg vært VELDIG heldig.Selv om det er trist å være bevegelseshemmet.Vi er alle nødt til å lære oss å leve så godt vi kan.Ut fra våre forutsetninger.
I den senere tid har min DRØM vært å komme tilbake dit eg kommer fra.Til Aldersundet.Å se havet,menneskene eg kjenner,høre dialekten min - idet hele tatt ALT.Men eg er ikke i den situasjonen at det er bare å reise på besøk.Dersom drømmen min skal gå i oppfyllelse må eg flytte.Og det er lettere sagt enn gjort.Eg må ha hjelp til det meste dersom eg gjør alvor av dette.Og det koster penger.Mye penger.
Akkurat NÅ er det bare kaos oppi hodet mitt.Eg ser ut av stuevinduet mitt og der ser eg to garasjer,en vei,et lite skogholt og på toppen noen flermannsboliger.Er det DET eg vil? NEI.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar