SORG OG GLEDE eller omvendt ...

Sorg kan være så mangt.Og ingen opplever den på samme måte.Det er en slags tilstand en må lære seg å leve med.Alternativet vil bare være ødeleggende.For en selv - og for de som er rundt en.

Eg har - i likhet med de fleste - erfart sorg i større og mindre grad.Den formen for sorg det innebærer å miste noen en er glad i,enten ved død eller på grunn av andre valg i livet..Men det finnes også en annen form for sorg.Det at en mister førlighet i kroppen som innebærer at livet blir snudd opp ned over natta - for all fremtid.Det er en sorg eg IKKE forventer at folk flest skal forstå.Eg forsto det ikke selv før eg sjøl kom opp i den situasjonen.Men NÅ  vet eg det.At det innebærer sorg OG i min situasjon også konstante fysiske smerter...

Eg skriver IKKE dette for å få medlidenhet.Men for å sette ord på det eg føler og kanskje for å få flere til å forstå at egentlig er eg den samme som eg var for 5 år siden og at eg har samme behov som dere rundt meg har.Eg har lyst å reise,til å gjøre håndarbeid,gå turer i Kringsjå - og ikke minst - oppleve kjærlighet.Elske og bli elsket.For den eg er.Så enkelt er det bare.

Det å være "annerledes" er i grunnen ikke så mye mer annerledes enn før.EG har levd med meg sjøl i flere år slik eg fungerer nå og derfor er det litt vanskelig å "se" meg sjøl med andres øyne.Eg står opp om morran,gjør nødvendige gjøremål eg klarer å få til sjøl,spiser,dusjer,sover,ser tv osv.Eg er ikke så sikker på at dere rundt meg gjør så mange store sprell..Eg skulle så gjerne reist på ferie som eg gjorde før,men det krever mer planlegging og eg orker ikke tenke på å reise alene.Men SJØLSAGT har eg like stort behov for det som alle andre har.


Eg skjønner det om noen sier at de synes det er vanskelig å vite hvordan de skal forholde seg til meg.I de fem årene som er gått siden hj.blødningen har eg vært invitert i bursdag TO ganger (med unntak av egne unger) - den ene gangen til Turid og nå nettopp til min nabo som ble 85....Eg savner det å kunne "være med" hit og dit,men eg tror mange andre kanskje opplever det samme!!!

Dette ble muligens et "navlebeskuende" blogginnlegg - men det hjelper MEG litt.Å få sette ord på hva eg føler.Eg vet ikke om eg med dette klarte å få frem mitt budskap.Men eg vil avslutte med at eg har stadig en livslang sorg.Men eg har ikke planer om at denne sorgen skal knekke meg.Dertil er eg alt for glad i livet.Og eg vil -så langt det er mulig - PRØVE å gjøre det beste ut av det eg får tildelt av leveår.Det er bare eg sjøl som må finne balansegangen.Mellom sorg og glede.