Ho tar seg snart inn igjen ...

Det er lørdag ettermiddag.Ho har vært i dusjen.Jada - ho dusjer fordi om det er ingen som ser ho.Gode vaner fra det "normale" liv.

Dagen i dag har vært uendelig lang.Det er de fleste dager.Det er ingen stemmer å høre,bortsett fra han kongelige reporteren som har snakka heeeeele dagen om kronprinsen.Han har jo førtiårsdag må vite.Gratulerer sier ho  fra sitt beskjedne lille hjørne av stua "si".Neida - den blir aldri hennes.Det er kommunen sin.Ho betale godt for seg ho som leie den.

En dag,to dager,tre dager (osv.) uten stemmer.Uten latter.Uten en god vits.Men ho SER at folk reiser rundt i verden.Folk med campingbiler,med feriepasset klart,med hurtigruta,med venner,ektefeller,unger og ho veit ikke hva.Men ho SER det og da trenger ho sikkert ikke å oppleve det.

Det koster mye å være kronisk syk.Medisiner,legeregninger,alarm,rehab.,+ innleid hjelp for å kunne overleve.Tretten tusen i året for å kunne handle og vaske.Penger som ho ellers kunne ha brukt til den etterlengtede ferien.Men neida - hver gang ho TRUR det KAN bli noe til overs dukker det opp nye ting som skal betales.Ting som friske folk ikke engang tenker på.

Er ho sjalu på de friske? På de som reiser? På de som hører latter i sosiale lag? NEI.Ho er ikke det.Fordi det å være sjalu er en LEGNING og den legningen er ho blottet for.Men ho har behov til å snakke noen ganger.FAKTISK.Og når ho sitter alene tenker ho på hva galt ho har gjort som skulle bli så forbaska plaga...Og da er det kjekt med denne bloggen.FORDI de som ikke vil høre på,slipper.Og fordi det er ingen som avbryter og sier ho skal være glad for at ho har det så bra som ho har det.Det VET ho,men ho vil bare LEVE litt mer..

Det er sju år siden ho var ute å reiste bortsett fra x antall turer med ambulansefly,helikopter,sykebiler og drosjer.Joda - det er en opplevelse det og.Særlig når en kan sjå tilbake med en snert av humor.Men det er ikke DET ho vil oppleve.Ho vil oppleve å kunne besøke bygda ho vokste opp i,en utenlandstur  eller flere - og mye mer.Akkurat det samme som DU ønsker.Men det koster mer både i penger og planer for å kunne reise når rullestol er alfa omega.Det nytter ikke å reise til noen i et privat hjem fordi private hjem er ikke beregna på bevegelseshemma.PUNKTUM.

Ho har satt noen hverdagsproblemer på papiret nå.Fått et slags utløp for skuffelser og sinne over at ting behøver å være så vanskelig.Mens DU kanskje sitter igjen med en følelse av at ho må være selvopptatt som skriver dette.I såfall har du helt rett.Ho er det akkurat NÅ.Men ho tar seg snart inn igjen...

Det er jo sommer

Eg ser de på facebook
alle vellykka menneskene
noen reiser hit
andre reiser dit.

Det skal visst sånn
det er jo sommer.

Det er ikke sant
at det skal være sånn.
Suksesssen
er ujevnt fordelt
men det er visst best
å være fornøyd
fordi om mye føles urettferdig.

De andre
liker jo å oppleve noe.
Oppleve gamle kjente
og nye fjes.
En duft av sommer
et annet sted.

Joda
det er best å la være å tenke
på at et sted der ute
kunne du ha vært.

En annen gang
et annet sted
er det kanskje hennes tur.
Om ho bare er tålmodig.

Hold kjæft og vær snill

Det har gått lang tid siden sist eg var her.Eg har ikke hatt energi til å skrive..men NÅ prøver eg igjen.

Denne sommeren har ikke vært så god.Men det er ikke DIN skyld du som måtte lese dette...

Livet kan noen ganger være vanskelig å bli klok på.Hvorfor skjer ditt og hvorfor skjer datt.Noen er så heldige at de har både økonomi,helse og alt som skal til for å gjøre det beste ut av sommeren.Eg mangler alle de tingene.Men det er ikke ALLE som gjør det likevel.Fordi det kanskje er blitt en triviell selvfølge eller fordi det ikke er et behov.

Om det skulle være NOEN som skjønner hva eg snakker om når eg sier at eg er i ferd med å glemme å SNAKKE vet eg ikke.Fordi den tida eg levde et såkalt "normalt" liv så var ikke dette noe tema.Og det skulle bare mangle.En kan ikke gå rundt å tenke på hvordan livet KAN forandre seg...Men eg er seriøst bekymret over at eg må lete etter ord for å formidle MUNTLIG hva eg tenker og mener.

For å kunne snakke må en minst være to.Tror eg.Denne sommeren har vært uvanlig taus.Stort sett har eg vært alene.Uvanlig alene.Og akkurat det plager meg.Pga av beinbrudd og div. andre uinteressante detaljer.Joda eg har besøk fra hj.sykepleien,men de kan ikke erstatte det eg snakker om her.Eg er IKKE død enda,selv om det kanskje virker slik.Eg trenger påfyll i likhet med dere der ute for å få energi til å fortsette.Det krever at en må klare å kommunisere.Muntlig.Men som sagt: Eg er seriøst bekymret for å miste evnen.

Dette temaet har lenge vært vanskelig å snakke om.Fordi eg er redd for å bli misforstått.Men på en eller annen måte måtte eg bare få sette ord på dette.

Eg vil tilføye at eg HAR god kontakt med ungene mine.Men som folk flest så kan eg ikke leve livet gjennom dem.Det er heller ikke sånn at eg ønsker en slags krampaktig besøksrunde som en reaksjon på det eg skriver her.Det er savnet av et rimelig normalt liv som plager meg.At noen kommer på besøk fordi vi er jevnbyrdige.IKKE fordi de skal "hjelpe" meg.Eg har sabla vondt i beinet og har store vektproblem.Men eg har et inderlig ønske om det "normale" liv.Fordi hodet sitter der det alltid har gjort.Tror eg....